Redigerer Angevinriket (avsnitt)

== Geografi og administrasjon ==
Ved sin største utbredelse besto riket av kongedømmet England, herredømmet over Irland, hertugdømmene [[Normandie]], [[Gascogne]] og [[Aquitaine]] (også kalt for Guyenne)<ref name="hiatus">''Capetian France 937 - 1328'', Editions Longman, side 74: «Det var en hiatus mellom det karolinske hertugdømme og det etterforfølger som ble samlet av greven av Poitou tidlig på 900-tallet...»</ref> foruten også grevskapene [[Anjou]], [[Poitou]], [[Maine, Frankrike|Maine]], [[Touraine]], [[Saintonge]], [[Marche]], [[Perigord]], [[Limousin]], [[Nantes]] og [[Quercy]]. Mens hertugdømmene og grevskapene ble holdt med ulike nivåer av vasallforhold til kongen av Frankrike<ref>''Capetian France 937 – 1328'', side 64: «Deretter i 1151 betalte Henrik Plantagenet hyllest for hertugdømmet til Ludvig VII i Paris, hyllest som gjentok som konge av England i 1156.»</ref>, huset Plantagenet holdt kontrollen over [[hertugdømmet Bretagne]], de [[Wales|walisiske]] fyrstedømmer, grevskapet [[Toulouse]] og kongedømmet [[Skottland]] i varierende grad av makt, skjønt de var aldri noen formell del av «imperiet». Ytterligere krav hadde blitt hevdet over [[Berry]] og [[Auvergne]], men disse ble aldri innfridd.

[[Fil:Chateauangers.jpg|thumb|right|300px|Festningen i [[Angers]] og dens massive murer, utsyn over byen og elven Maine.]]
Tidvis var grensene velkjente og lett å tegne som den mellom kongelige [[Demesne]] til kongen av Frankrike og hertugdømmet Normandie mens ved andre steder var grensene ikke så klare, særlig den østlige grensen til Aquitaine hvor det var ofte en forskjell mellom de grensene som Henrik II og senere Rikard I krevde, og den hvor deres egentlige makt endte.<ref>Gillingham, John: ''The Angevin Empire'', side 50: «... i 1169 beordret Henrik II konstruksjonen av diker for å markere grenselinjen.»</ref> 

* England var under streng kontroll og var sannsynligvis det mest kontrollerte området. Kongedømmet var inndelt i [[shire]]r med [[sheriff]]er som gjennomførte vanlig lov. En ''[[justiciar]]'', høyere dommer, var utpekt av kongen for å gjøre hans stemme respektert når han selv ikke var til stede. Ettersom Englands konger var oftere i Frankrike enn i England benyttet de en større mengde av skriv enn hva [[Angelsaksere|angelsaksiske]] kongene hadde gjort, pussig nok hjalp dette England mer enn noe annet.<ref name="absenteeism"> Carpenter, David: ''The Struggle for Mastery'', side 91: «Men dette fraværet stivnet heller enn undergravde det kongelige styre ettersom det framkalte strukturer som både opprettholdt freden og utvant penger i kongens fravær, penger som framfor alt var i stort behov på andre siden av Den engelske kanal.»</ref> Under [[Vilhelm I av England]]s styre ble den angelsaksiske adelen ofte erstattet med normannere som ikke kunne eie store sammenhengende landområder, noe som gjorde det vanskeligere for dem gjøre opprør mot kongen og samtidig forsvare deres land på samme tid. Jarler holdt en status tilsvarende til de kontinentale grevene. Dog var ingen av dem sterke nok til å gå jevnbyrdig mot kongen.

* I Større-Anjou<ref>''Capetian France 937 – 1328'', Editions Longman, side 66: «‘Større-Anjou’ (''Greater Anjou'') er et moderne uttrykk som viser til de tilstøtende områdene som ble styrt av grevene av Anjou: disse var Anjou, Maine, Touraine, Vendôme og Saintonge.»</ref> var det eksempelvis to former for offisielle representanter som fremmet styret: ''prévot'' eller ''seneschal''. Disse var basert i [[Tours]], [[Chinon]], [[Baugé]], [[Beaufort]], [[Brissac]], [[Angers]], [[Saumur]], [[Laudun]], [[Lauch]], [[Langeais]] og [[Montbazon]]. Imidlertid ble andre steder ikke administrert av kongen, men av andre familier. Eksempelvis var [[Maine, Frankrike|Maine]] i begynnelsen hovedsakelig selvstyrt og manglet administrasjon. Huset Plantagenet gjorde forsøk på å forbedre administrasjonen av dette landet ved å innsette nye administratorer som seneschal i [[Le Mans]]. Disse reformene kom for sent og den franske kongene var de som først dro fordelene av disse reformene etter at Større-Anjou var blitt annektert.<ref>''Capetian France'', side 67: «Huset Capet var de som til sist høstet fordelene av disse utviklingene etter at Anjou ble erobret av Filip August i 1203-04».</ref>

* [[Gascogne]] var unektelig en veldig løselig administrert region, med tjenestemenn bare stasjonert i [[Entre-deux-mers]], [[Bayonne]], [[Dax]], samt på [[pilegrim]]sruten til [[Santiago de Compostela]] og ved elven Garonne opp til Agen. Resten av Gascogne overlatt uten en administrator, og var et stort område i forhold til flere andre provinser. Det var svært vanskelig for Angevin-herskerne, akkurat som det var for de tidligere hertugene av Poitevin å hevde deres myndighet over hertugdømmet.<ref>Hallam, Elizabeth M. & Everard, Judith: ''Capetian France 987-1328'', Editions Longman, side 76: «Den sentrale politiske makten var svak og samfunnet uvanlig manglet et hierarki... Hertug Vilhlem IX og Vilhelm X gjorde en del framskritt, og senere gjorde også Rikard Løvehjerte det samme, men de var bare delvis suksessfulle.»</ref> Denne delen av Gascogne var lite attraktivt på grunn av landskapet og det var vanskelig å hevde faste styring av det.<ref>Gillingham, John: ''The Angevin Empire'', side 30: «Gascognes historie ga tilstrekkelige grunner til at han (Henrik II) kunne ha hvedet kravet til herredømmet over Béarn, Bigorre, Comminges, Armagnac og Fezensac. Men han synes å ha gjort få anstrengelser for det; faktisk tillot han Béarn å skli inn i virkefelt til Aragón og bli innenfor».</ref>

* Både for [[Poitou]] og [[Guyenne]] var festningene konsentrert i [[Poitou]] hvor det var offisielle representanter mens det i de østlige provinsene av [[Perigord]] og [[Limousin]] var det ganske enkelt ingen. Faktisk var det herrer som styrte disse regionene som om de var «eneveldige prinser» og de hadde makt innenfor slike områder som å prege mynter. [[Rikard Løvehjerte]] selv døde i Limousin.

* [[Normandie]] var sannsynligvis en av de best administrerte statene i Angevin-riket. ''Prévoter'' og ''vicomter'' mistet deres betydning til fordel for ''[[baillis]]'' som holdt både den juridiske og utøvende makten. De ble innført på [[1100-tallet]] i Normandie og organiserte landet på samme måte som [[sheriff]]er gjorde det i England. Hertugens myndighet var sterk ved grensen mot franske [[Demesne]], men var svakere andre steder.

* [[Irland]] ble hersket av lorden av Irland som hadde det svært vanskelige å hevde sitt styre i begynnelsen. [[Dublin]] og [[Leinster]] var Angevins skanse mens [[Cork]], [[Limerick]] og [[Ulster]] ble tatt av [[cambro-normannere|cambro-normannisk]] adel.<ref>«[[Seán Duffy]] i ''Medieval Ireland'' (Middelalderens Irland) observerer at ”det er ingen samtidig beskrivelse av den [invasjonen] som anglo-normannisk eller cambro-normannere, eller for den saks skyld, anglo-fransk eller anglo-kontinental. Slike begreper er moderne påfunn, hendige forkortelser som tjener å framheve det urokkelige fakta at de som begynte å bosette seg i Irland ved denne tiden var ikke fra en bestemt nasjon eller etnisk opprinnelse» (ss. 58-59)</ref>

* I [[Aquitaine]] og [[Anjou]] hvor hertugene og grevenes autoriteter eksisterte var de ikke homogene. Eksempelvis var [[huset Lusignan]] en familie som var svært mektige i disse områdene og viste seg som motmenn av betydning for huset Plantagenet.

* [[Skottland]] var et uavhengig kongedømme, men etter det katastrofale hærtoktet til [[Vilhelm I av Skottland|Vilhelm I]] ble det installert engelske garnisoner i skotske festninger i [[Edinburgh]], [[Roxburgh]], [[Jedburgh]] og [[Berwick]] i sørlige Skottland slik det hadde blitt definert i [[traktaten ved Falaise]].<ref name="falaisetreaty">''The Struggle for Mastery'', side 226: «I henhold til traktaten ved Falaise i 1174 ble Vilhelm løslatt, men i motytelse av anerkjennelsen av at hans kongedømme heretter var et len holdt for kongen av England. Henrik skulle også motta hyllest og vasallplikt fra jarlene og baronene og andre menn i «landet til kongen». Alt dette var garantert ved at kong Vilhelm overga festningene Roxburgh, Berwick, Jedburgh,, Edinburgh og Sterling.»</ref>
* [[Toulouse]] ble holdt via vasallforhold av greven av Toulouse, men sistnevnte overholdt dette sjeldent. Kun [[Quercy]] var direkte administrert av huset Plantagenet og det forble et omstridt område i denne tiden.
* [[Bretagne]], en region hvor adelen var tradisjonelt meget uavhengige, var under fast kontroll av huset Plantagenet. [[Nantes]] var under udiskutabel styre kontroll mens herskerne ofte måtte involvere seg i anliggender i Bretagne og innsatte erkebiskoper og fremmet sin autoritet.<ref>Gillingham, John: ''The Angevin Empire'', side 24: «Økende over de neste få årene oppførte han (Henrik II) som om han var lord av Bretagne, eller i hvert fall over østlige Bretagne, arrangerte Conans ekteskap, utpekte en erkebiskop av Dol og manipulerte til sin egen fordel arveskikkene til bretonske adelen.»</ref>
* [[Wales]] skaffet seg gode vilkår ved å betale hyllest til huset Plantagenet og anerkjenne dem som herrer.<ref name= Rhyssubmission>''The Struggle for Mastery'', side 215: «I 1171 Henrik ledet en stor hær til Pembroke hvorfra han deretter seg til Irland. Dette var et avgjørende øyeblikk i walisisk historie. Henriks innblanding i Irland gjorde sikkerheten i sørlige Wales til en absolutt nødvendighet. Hadde han møtt motstand ville han uten tvil ha slått den ned med makt. Isteden ble den oppnådd ved Rhys øyeblikkelige underkastelse, en underkastelse så spontan og verdig at den straks vant Henriks tillit.»</ref> Imidlertid forble Wales bortimot selvstyrt. Landet framstilte kniver og langbuer for Henrik som England senere benyttet med stor suksess.