Redigerer Angelsaksisk bosetning i Britannia (avsnitt)

== Genetiske bevis ==
Nyere forskning som har analysert [[Y-kromosom]] og [[mitokondrielt DNA]] hos folk som i dag lever i Storbritannia og på kontinentet har gitt en del innsyn i befolkningsbevegelser i løpet av [[sub-romersk Britannia| sub-romersk perioden]]. En studie fra 2002 fra [[University College London]] (''Weal et al.'') ble fortolket som at den viste muligheten av en storstilt angelsaksisk folkevandring til sentrale og østlige England (redegjorde for 50 til 100 prosent av befolkningen for denne tiden i sentrale England).<ref>Weale, Michael E.; Weiss, Deborah A.; Jager, Rolf F.; Bradman, Neil; og Thomas, Mark G. (2002): [http://mbe.oxfordjournals.org/cgi/content/full/19/7/1008 «Y Chromosome Evidence for Anglo-Saxon Mass Migration»], ''Molecular Biology and Evolution'' 19:1008–21.</ref> En mer utførlig studie i 2003 (''Capelli et al.'') har imidlertid antydet at det har vært betydelig mindre innvandring av angelsaksere til andre regioner av England, og antyder at overgangen mellom England og Wales var mer gradvis enn tidligere forskning har antydet. Forskningen ga også bevis på at alle områder på De britiske øyer hadde en del før-angelsaksisk genetisk komponenter. Den identifiserte ikke en merkbar forskjell i Y-kromosomene av den antatte kildebefolkningen til angelsakserne og de senere [[Danmark|danske]] og [[Norge|norske]] bosetterne i [[vikingtiden]], således registrerte undersøkelsen begge sett av kromosomer som tilhørte samme gruppe. Da studien inkluderte prøver fra [[Friesland]] benyttet av Weale et al. (2002) som en kildebefolkning for angelsakserne fant den ikke noen statistisk betydningsfull forskjell mellom disse prøvene og den nordgermanske og norrøne gruppen. Alle prøver fra kontinentet var statistisk forskjellig fra britiske prøver. På den andre siden viste de viktigste komponentanalysene at prøver fra Friesland, om enn nærmere geografisk til nordgermanerne og de [[norrøn]]e, en del nærmere til de britiske prøvene enn de til nordgermanerne og de norrøne.<ref>Capelli, Cristian; Redhead, Nicola; Abernethy, Julia K.; Gratrix, Fiona; Wilson, James F.; Moen, Torolf; Hervig, Tor; Richards, Martin; Stumpf, Michael P. H.; Underhill, Peter A.; Bradshaw, Paul; Shaha, Alom; Thomas, Mark G.; Bradman, Neal & Goldstein, David B. (2003): [http://www.ucl.ac.uk/tcga/tcgapdf/capelli-CB-03.pdf «A Y Chromosome Census of the British Isles»] (PDF), ''Current Biology'' 13(11):979–984; DOI 10.1016/S0960-9822(03)00373-7.</ref>

Andre har tolket de genetiske bevisene nevnt over annerledes. [[Stephen Oppenheimer]] i boken ''The Origins of the British: A Genetic Detective Story'', og nye DNA-prøver (Y-kromosm og mtDNA) av [[Bryan Sykes]] for hans bok ''Blood of the Isles'' har antydet at bidraget til den britiske genbanken fra angelsaksere og andre sene innvandrere kan ha vært svært begrenset. Omtrent to-tredjedeler av forfedrene til det engelske folk er [[Paleolitikum|paleolittiske]] bosettere som innvandret fra vesteuropeiske [[istiden]]. Dette er sammenlignende til rundt tre-fjerdedeler av forfedrene til folk på De britiske øyer.<ref>Det er antatt at det var tre menneskelige befolkninger som var «flyktninger» fra istiden i Europa i løpet av den siste makismale istiden (LGM). Oppenheimer, ss. 102–103.</ref> Denne observasjonen kan støtte ideen om slektskap i oldtiden mellom befolkningene i kystområdene mot Atlanterhavet i Europa, skjønt østlige og sørøstlige kystene av Storbritannia tilhørte ikke denne sonen.<ref>Cunliffe, 1995: ''Iron Age Britain''. ISBN 0-713-48839-5. ss. 7.</ref> Oppenheimer hevdet at flertallet av de britiske gentypene stammer fra paleolittiske [[Iberia]].

Sykes og Oppenheimer hevder at selv i østlige delen av England, hvor det er de beste bevisene for innvandring, ikke mer enn 10 prosent av slektslinjene på farssiden kan bli utpekt som kommende fra en anglosaksisk innvandring og at i de samme engelske regionene er 69 prosent av de mannlige slektslinjene fortsatt av innfødte, opprinnelige opprinnelse. Oppenheimer postulerer en mulig før-anglosaksisk genetisk forhold mellom den moderne befolkningen i England (særlig sør og øst) og folk som levde på motsatt side av Nordsjøen. Det indikerer en langt eldre før-romersk germansk innflytelse i sør og øst i England. Det er en del bevis på at Y-kromosom haplogruppe I, som opptrer i tilsvarende frekvenser rundt kysten av Nordsjøen, kan representere en [[Mesolitikum|mesolittisk]] kolonisering framfor en anglosaksiske innvandring slik som det er argumenter av andre forskere. Denne haplogruppen representerer en innvandring fra [[Balkan]] som kan ha reist langs de europeiske elvene i innlandet framfor langs kysten av Atlanterhavet.<ref>Oppenheimer 2006:166-169.</ref>

Oppenheimer har også postulert at ankomsten av [[germanske]] språk i England kan være betydelig tidligere enn tidligere antatt, kanskje faktisk fra tiden ''før'' romerne okkuperte England, og at både på fastlandet og den galliske stammen belgierne, ''Belgae'', i England kan ha vært germansktalende folk og representerte nære beslektede grupper (eller enkelt kanalkryssende etnisk gruppe). De invasjonene som [[Beda]] nedtegnet kan derfor ha vært utbyttingen av en germansk elite med en annen.<ref>Oppenheimer 2006, ss. 268–307.</ref>