Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:HitlerMussolini1934Venice (cropped).jpg|miniatyr|To diktatorer møtes: Til høyre [[Italia]]s [[Benito Mussolini]], til venstre [[Tyskland]]s [[Adolf Hitler]],  i [[Venezia]] i 1934  ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/46/HitlerMussolini1934Venice_%28cropped%29.jpg stor versjon])]]
{{utdypende|Locarnotraktaten|den andre italiensk-abessinske krig|remilitariseringen av Rhinland}}
[[Første verdenskrig]] endret radikalt det politiske kartet i Europa, med [[sentralmaktene]]s nederlag, inkludert [[Østerrike-Ungarn]], Tyskland og [[Det osmanske rike]], og med [[bolsjevik]]enes maktovertagelse i [[Russland]]. Seierrike allierte stater som Frankrike, Belgia, Italia, Hellas og Romania fikk utvidet sine territorier, mens nye stater ble dannet etter Tysklands, Østerrike-Ungarns, Russlands og Det osmanske rikes kollaps.<ref>Kershaw 2015, s. 90–91, 108, 114–120</ref>

På tross av [[pasifisme|pasifistiske]] bevegelser etter krigen forårsaket tapene [[Irredentisme|irredentistisk]] og [[Revansjismen|revansjistisk]] nasjonalisme til å bli en viktig faktor i en rekke europeiske stater. Irredentisme og revansjisme var sterk i Tyskland grunnet de betydelige territorielle og finansielle tap som [[Versaillestraktaten]] påførte landet.<ref name="Davies2008_149">Davies 2008, s. 149</ref> Under avtalen mistet landet noe av sitt hjemmeterritorium, og alle oversjøiske [[kolonier]]. Tysk annektering av andre stater ble forbudt, store krigserstatninger pålagt og strenge grenser ble lagt på størrelse og kapasitet for landets væpnede styrker.<ref>Hobson 2015, s. 351</ref> Samtidig førte [[den russiske borgerkrigen]] til etableringen av [[Sovjetunionen]].<ref>Davies 2008, s. 150–151</ref>

Det tyske keiserriket ble oppløst som en betingelse for [[våpenstillstanden i Compiègneskogen]] 11. november 1918, og under uroligheter som gikk over i [[novemberrevolusjonen]]. En demokratisk regjeringsform, senere kjent som [[Tysklands historie (1918–1933)|Weimarrepublikken]], ble opprettet. Kapitulasjonen ga næring til forestillinger om indre svik som i [[dolkestøtlegenden]].<ref>Beevor 2012, s. 14–15</ref> [[Mellomkrigstiden]] (1918–1939) så kamp mellom tilhengere av den nye republikken og hardkokte tilhengere av både høyre- og venstresiden.<ref name="Davies2008_149"/> Selv om Italia som medlem av [[ententemaktene]] fikk øket sitt territorium, var italienske nasjonalister sinte over at løftene Storbritannia og Frankrike ga for å få landet med i krigen, ikke ble innfridd. Fra 1922 til 1925 tok [[fascisme|fascistbevegelsen]], ledet av [[Benito Mussolini]], makten i Italia, etter den såkalte [[marsjen mot Roma]].<ref>Davies 2008, s. 154</ref> Et styre med en nasjonalistisk, totalitær og [[korporativisme|korporativ]] basis ble innført. Representativt demokrati ble avskaffet, sosialister og liberale undertrykket, og befolkningen ble forberedt på krig.<ref>Hobson 2015, s. 373</ref> En aggressiv utenrikspolitikk var målet, men ble begrenset av landets svake økonomi. Ønsket fra makthaverne var å omdanne Italia til en verdensmakt, «et nytt romersk imperium».<ref>Overy 2021, s. 22, 28</ref>

{{Sitat|Historikere er generelt enige om at den økonomiske krisen spilte den avgjørende rollen i å ødelegge anstrengelsene med å gjenoppbygge en global orden etter 1919, og vedlikeholde en reell forpliktelse til internasjonalisme. På mange måter var verdensøkonomiens kollaps en mer avgjørende endring enn 1914 eller 1919 i å skape krisen som endte med en verdensomspennende krig i 1940-årene.|note=<ref group="note">
Historians are generally agreed that the economic crisis played the major part in destroying the efforts to reconstruct a global order after 1919 and sustain any useful commitment to internationalism. In many respects, the collapse of the world economy was a more decisive turning point than 1914 or 1919 in shaping the crisis that resulted in a global war in the 1940s.</ref><ref>Overy 2021, s. 26</ref>|Historikeren Richard Overy, i boken ''Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945''}}

I Tyskland forsøkte [[NSDAP|nasjonalsosialistene]] (nazistene), ledet av [[Adolf Hitler]], å etablere en [[totalitær]] stat. Med [[den store depresjonen]] (den verdensomspennende økonomiske krisen) fra 1929 økte nasjonalsosialistene sin oppslutning, og Hitler dannet regjering i 1933. Etter [[riksdagsbrannen]] innførte Hitler en ett-parti stat ledet av nasjonalsosialistene.<ref>Davies 2008, s. 156</ref> Hitler skapte det han kalte et «[[tredje rike]]», et ensrettet Tyskland der politisk opposisjon og fagforeninger ble forbudt.<ref>Benz 2006, s. 26–27, 32</ref> Benevnelsen peker også på at dette styret tok mål av seg å være etterfølgeren til [[Det tysk-romerske rike]] og [[Det tyske keiserrike]].<ref>Benz 2006, s. 1, 3, 8, 17–18</ref> Jødene ble forfulgt, og media ble strengt kontrollert.<ref>Beevor 2012, s. 17</ref> 

[[Kuomintang]]partiet i Kina lanserte en [[Nordekspedisjonen|gjenforeningskampanje]] mot regionale krigsherrer og landet ble samlet formelt i løpet av 1920-årene, men ble etter hvert innblandet i [[Den kinesiske borgerkrig|borgerkrig]] med sine forhenværende [[Det kinesiske kommunistiske parti|kommunistiske]] allierte. I 1931 brukte det militaristiske keiserriket Japan [[Mukdenhendelsen]] for å invadere [[Mandsjuria]] og etablere [[lydrike]]t [[Mandsjukuo]]. Kina tok opp Japans aggresjon i [[Folkeforbundet]] som fordømte Japans angrep, det førte til at Japan trakk seg ut av Folkeforbundet.<ref>Kershaw 2009, s. 125–126</ref> De to nasjonene utkjempet deretter flere slag, ved Shanghai, Rehe og Hebei, og kinesiske styrker fortsatte motstanden mot japansk aggresjon i Mandsjuria og [[Indre Mongolia]] utover i 1930-årene.<ref>Overy 2021, s. 40–41</ref>

Etter at Hitler hadde kommet til makten, begynte han å [[Tysklands opprustning i 1930-årene|ruste opp de militære styrkene]], og ved det undergrave Versaillestraktatens militære restriksjoner og styrkemessige begrensinger. Hitler erklærte Versaillestraktaten død, gjeninnførte [[verneplikt]]en og økte forsvarsbudsjettet kraftig.<ref>Beevor 2012, s. 16</ref> I et forsøk på å hindre ytterligere tysk ekspansjon inngikk Storbritannia, Frankrike og Italia en avtale (engelsk: Stresa Front), hvor Østerrikes uavhengighet ble garantert.<ref>Kershaw 2009, s. 170</ref> Sovjetunionen som var bekymret over tyske mål om [[Drang nach Osten|erobring av store områder i øst]], inngikk en gjensidig bistandsavtale med Frankrike. Bistand i henhold til pakten var imidlertid avhengig av godkjennelse fra Folkeforbundet, noe som i praksis gjorde at den hadde lite verdi. I juni 1935 inngikk Storbritannia en [[Den tysk-britiske flåteavtale|flåteavtale]] med Tyskland som lettet på tidligere pålagte begrensninger.<ref>Kershaw 2009, s. 90</ref> USA som var bekymret over utviklingen både i Europa og Asia, vedtok i august 1935 en nøytralitetslov, hensikten var å sørge for at landet ikke ble blandet inn i en ny krig.<ref>Kershaw 2009, s. 232</ref> I oktober 1935 invaderte Italia Etiopia i hva som ble kjent som [[den andre italiensk-abessinske krig]]. Tyskland var det eneste større europeiske land som støttet invasjonen. I etterkant oppga Italia sine innsigelser mot Tysklands mål om å absorbere Østerrike.<ref>Kershaw 2009, s. 171</ref> Fra 1936 utnyttet Tyskland vestmaktenes brudd med Italia over landets invasjon i Etiopia til å nærme seg Italia, en tilnærming som ble forsterket av de to landenes støtte til nasjonalistene i den spanske borgerkrigen.<ref>Weinberg 1994, s. 23</ref>

I 1936 gikk tyske styrker inn i [[Rhinland]], et område Versailles-traktaten krevde skulle være en [[demilitarisert sone]].<ref>Roberts 2010, s. 8</ref> Da [[den spanske borgerkrigen]]en brøt ut i juli, støttet Italia og Tyskland den høyreorienterte general [[Francisco Franco]], mot den demokratisk valgte og Sovjet-støttede spanske regjeringen. Frivillige fra hele Europa kjempet på begge sider, hovedsakelig for regjeringen. Franco vant likevel krigen i 1939, mye takket være massiv hjelp fra Italia og Tyskland.<ref>Davies 2008, s. 158</ref> Det tyske [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] deltok aktivt i kampene med [[strategisk bombing]] av byen [[Guernica]] og hovedstaden [[Madrid]].<ref>Hastings 2012, s. 522</ref> I oktober 1936 inngikk Tyskland og Italia [[Aksemaktene|Roma-Berlin aksen]]. En måned senere undertegnet Tyskland og Japan [[antikominternpakten]],<ref>Kershaw 2009, s. 128</ref> som Italia sluttet seg til året etter.<ref>Kershaw 2015, s. 324</ref> Etter [[Xi’an-episoden]] i Kina i desember 1936 ble Kuomintang og kommuniststyrkene enig om våpenhvile for å etablere en samlet front mot Japan.<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Xian-Incident|tittel=Xi’an Incident {{!}} 1937, Japan, China {{!}} Britannica|besøksdato=2025-02-02|dato=2024-12-05|språk=en|verk=www.britannica.com}}</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Oppladning til verdenskrigen">
Rhineland Versailles treaty English.png|Kartskisse over den demilitariserte sonen i [[Rhinland]] i Tyskland  ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d3/Rhineland_Versailles_treaty_English.png stor versjon])
Mussolini truppe Etiopia.jpg|Den italienske diktatoren Mussolini inspiserer tropper
Bundesarchiv Bild 183-H25224, Guernica, Ruinen.jpg|Den spanske byen [[Guernica]] etter tysk bombing {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-H25224 / Ukjent / CC-BY-SA 3.0}}
Hokushin-ron-Map.svg|Kartskisse over japanske planer for angrep mot [[Sovjetunionen]] i 1930-årene ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/d/d4/Hokushin-ron-Map.svg/2560px-Hokushin-ron-Map.svg.png stor versjon])
</gallery>