Redigerer Anarkisme (avsnitt)

== Ideologiske trekk ==

=== Autoriteter og eksperter ===
Selv om det fins en rekke ulike retninger innenfor anarkismen, har alle noen grunntanker felles. De er motstandere av, eller skeptiske til, [[autoritet]]er.

I anarkistisk språkbruk er det et skarpt skille mellom ekspertkompetanse og beslutningskompetanse. Ekspertenes [[kompetanse]] dreier seg om utredninger og forslag – og har en iboende verdi. Beslutningsretten ligger hos dem som blir vesentlig og konkret berørt av beslutningene.

=== Staten og kapitalismen ===
Anarkismen forfekter et klasseløst og statsløst samfunn der alle bidrar etter beste evne og får etter behov. Dette er også et viktig prinsipp i [[marxismen]]. Til forskjell fra marxister ønsker anarkister ikke å gå gjennom en periode med statsstyrt [[sosialisme]] for å skape et bedre samfunn. Begrunnelsen er at anarkister fornekter formynderideen; at noen enkeltindivider, [[klasse (sosiologi)|klasser]] eller partier har rett til å bestemme over andre mennesker.<ref name="rfr1">Robert Nozick (1974) «Anarchy, State and Utopia» (svensk: «Anarki, stat och utopi»)</ref>

Anarkismen viderefører dermed også filosofien fra [[opplysningstiden]] om at all makt korrumperer, og at «absolutt makt korrumperer absolutt» ([[Lord Acton]]). «Ta den mest radikale revolusjonære og sett ham på det hellige [[Russland]]s trone eller gi ham eneveldig makt … I løpet av et år er han blitt verre enn [[tsar]]en selv» (Mikhail Bakunin).

Staten bygger, ifølge anarkismen, på økonomisk ulikhet, autoritetstro og lederprinsipper. For anarkismen er ikke begrepet «stat» kun en ''statsmakt'', altså en nasjonal overbygning (regjering), men heller en måte å organisere samfunnet på – altså en hierarkisk oppbygging. Det å hevde at anarkismen er antistatlig, er feil oppfatning. Anarkismen er primært en bevegelse '''mot hierarki''', da dette er den organisasjonsstrukturen som legemliggjør autoriteter. Siden staten er den «høyeste» form for hierarki, er anarkister antistatlige. På denne bakgrunn er anarkister flest heller ikke tilhengere av politisk virksomhet i tradisjonell betydning, enten det gjelder å kjempe for makt innenfor staten ([[demokratisk sosialisme]], [[sosialdemokrati]], [[sosialliberalisme]]) eller skape en ny stat ([[marxisme]]/[[kommunisme]]).<ref name="rfr1" /><ref>Jan Narveson (2002), «Respecting Persons in Theory and Practis» (kapittel 11, «Anarchists's Case), sier: For å se dette, må vi forklare de moralske utsiktene som ligger under anarkismen. Fo å klare det, må vi først gjøre et viktig skille mellom to generelle aktiviteter i anrakistisk teori […]. De to er hva vi kan kalle henholdsvis det sosialistiske kontra det frie markedet, eller det kapitalistiske.»</ref>

Den anarkistiske teorien er også mot skillet mellom eiere og eiendomsløse. Derfor er de aller fleste anarkister imot et klassisk [[kapitalist]]isk system. [[Eiendomsrett]]en til produksjons- og distribusjonsmidlene forutsetter et lite mindretall av eiendomsbesittere og et stort flertall av eiendomsløse. De siste er avhengige av det eiendomsbesittende mindretall for å få arbeid og midler til livets oppretthold. De er lønnsarbeidere, og den merverdien de skaper gjennom sitt arbeid kommer ikke dem til del, men kontrolleres av eiendomsbesitterne.

Anarkistene har som et mål å fjerne den private eiendomsretten til produksjons- og distribusjonsmidlene – i hvert fall til de midler som forutsetter at eieren må kjøpe andres arbeidskraft. Nettopp dette er grunntanken i [[Mutualisme (økonomi)|mutualismen]] og dermed også i samvirkebevegelsen.

Anarkistene vil i stedet innføre besittelse, eller [[bruksrett]]. Det karakteristiske ved besittelse er å «være sin egen herre», på individuell eller [[kooperativ]] basis. Anarkister er for den private eiendom som ikke brukes til å utnytte andre. Prinsippet er at ethvert menneske har rett til det det selv produserer igjennom sitt arbeide, men ikke til det det får fra andres arbeide.<ref>«Revolusjonen avskaffer privat eierskap som et middel for produksjon og distribusjon, og med det forsvinner også den kapitalistiske handelen. Det som er din personlige eiendom, er de tingene du bruker. Klokka som du har på armen, forblir din, men klokkefabrikken tilhører til folket.» Alexander Berkman i «What Is Communist Anarchism?»</ref>

Disse to typene av autoritet, stat og kapitalisme, lever i et gjensidig forhold til hverandre, og kan vanskelig skilles. Det er en viss sammenheng mellom mangel på sidestilling og sviktende likestilling. Overordning og utbytting, politisk og økonomisk hierarki, er langt på vei to sider av samme sak: ''«Staten […] er et middel for den besiddende klasse til at opretholde sin økonomiske makt.»'' (Til Frihet 2/1904, utgitt av [[Kristofer Hansteen (anarkist)|Kristofer Hansteen]]).

''«Et moderne storkapitalistisk selskap adskiller sig hverken i sin opbygning, sitt vesen, i sine mål, i sine arbeidsmetoder eller i sine problemer nevneverdig fra en stat. Den eneste synlige forskjell er at et storkapitalistisk selskap som oftest er bedre organisert og blir ledet fornuftigere og dyktigere enn en stat.»'' ([[Alarm]], nr. 22 1937. «Et sant ord» av B. Traven)

Den klassiske anarkismen er nokså åpenbart beslektet med sosialismen. Unntaket, fra nyere tid, er retningen som kalles anarkokapitalisme. Denne vil være uenig med de tradisjonelle anarkisters analyse av kapitalisme og eiendom. Anarkokapitalister definerer seg selv både som [[libertarianisme|libertarianere]] og anarkister, samtidig som de avviser enhver form for sosialisme. Derfor har også mange andre anarkister vanskeligheter med å anerkjenne denne retningen som anarkistisk, og anser den først og fremst som en ''libertarianistisk'' retning.<ref name="rfr1" /><ref>«The Encyclopedia Americana: A Library of Universal Knowledge.» Encyclopedia Corporation.</ref>