Redigerer Alkibiades (avsnitt)

==Politisk karriere frem til 412 f.Kr.==
===Hans fremvekst===
Alkibiades ble først viktig da han begynte å tale for aggressiv athensk handling etter signeringen av [[Nikiasfreden]]. Den avtalen var en skjør våpenhvile mellom Sparta og Athen som ble signert halvveis i Peloponneskrigen, og kom etter syv år med kamper hvor ingen av sidene hadde fått en avgjørende fordel. Historikerne Arnold W. Gomme og Raphael Sealey mener, og [[Thukydid]] beretter, at Alkibiades var fornærmet over at spartanerne hadde fremforhandlet denne avtalen gjennom [[Nikias]] og [[Lakhes]] og overså ham på grunn av hans ungdommelighet.<ref>A.W. Gomme, ''A Historical Commentary on Thucydides'', 339.</ref><ref>R. Sealey, ''A History of the Greek City States'', 353.</ref>

Krangler om tolkninger av avtalen fikk spartanerne til å sende ambassadører til Athen med fullmakter til å ordne alle ubesvarte spørsmål. Athenerne mottok disse utsendingene godt til å begynne med, men Alkibiades møtte dem i hemmelighet før de fikk snakke til [[ekklesia (antikkens Hellas)|ekklesia]] (den athenske forsamlingen), og fortalte dem at forsamlingen var hevnlysten og hadde store ambisjoner. Han oppfordret dem til å ikke la deres diplomatiske autoritet representere Sparta, men i stedet la ham hjelpe dem gjennom hans innflytelse i athensk politikk. Representantene gikk med på dette siden de var imponert over Alikibiades' fremsynthet, og fremmedgjorde seg fra Nikias som oppriktig ønsket å nå en avtale med spartanerne. Dagen etter spurte Alkibiades dem i forsamlingen om hvilken makt Sparta hadde gitt dem til å forhandle. De svarte slik det var avtalt, at de ikke hadde kommet med full og uavhengig makt. Dette var i direkte motsetning til hva de hadde sagt dagen før, og Alkibiades brukte denne muligheten til å avfeie deres karakter, mistenkeliggjøre deres mål og ødelegge deres troverdighet. Dette spillet styrket Alkibiades' stilling, mens det ydmyket Nikias, og Alkibiades ble i etterkant utnevnt til general. Han dro fordel av sin økende makt til å skape en allianse mellom [[Argos]], [[Mantineia|Mantinei]], [[Elis]] og andre stater i Peloponnes. Dette truet Spartas dominans i regionen. Ifølge Gomme «var det en storslagen plan, for en athensk general i ledelsen av en hovedsakelig peloponnesisk hær, å marsjere gjennom Peloponnes og ydmyke Sparta mens hennes rykte var på et lavmål.»<ref>A.W. Gomme, ''A Historical Commentary on Thucydides'', 70.</ref> Men denne alliansen ble til slutt beseiret i [[slaget ved Mantineia (418 f.Kr.)|slaget ved Mantinei]].

En gang i løpet av 416–415 f.Kr. fant det sted en kompleks maktkamp mellom [[Hyperbolos]], på den ene siden, og Nikias og Alkibiades på den andre. Hyperbolos forsøkte å få en av disse sendt i eksil, men Nikias og Alkibiades kombinerte sin innflytelse og fikk folket til å sende Hyperbolos i eksil i stedet. Denne hendelsen avslørte at Nikias og Alkibiades hver ledet en personlig tilhengerskare viss stemmer ble avgjort av lederne.

Alkibiades var ikke en av generalene som var involvert i erobringen av [[Milos|Melos]] i 416–415 f.Kr., men Plutark beskriver ham som tilhenger av dekretet som beseglet skjebnen for Melos, der mennene ble drept og kvinner og barn gjort til [[slaveri i antikkens Hellas|slaver]]. Taleren [[Andokides]] hevdet at Alkibiades hadde et barn med en av disse kvinnene som ble slaver.

===Sicilianske ekspedisjon===
Delegater fra den sicilianske byen [[Segesta]] ankom i 415 Athen for å be athenerne om støtte i sin krig mot [[Selinunt|Selinos]]. Under debatten om henvendelsen var Nikias helt i mot athensk intervensjon, og forklarte at felttoget ville bli svært dyrt. Han angrep karakteren og motivene til Alkibiades, som var tilhenger av ekspedisjonen. På den andre siden hevdet Alkibiades at et felttog på den nye fronten ville føre til rikdommer til byen og ekspansjon av imperiet, på samme måte som [[perserkrigene]] hadde. I sin tale hevdet Alkibiades at athenerne ville klare å rekruttere allierte i regionen og innsette sitt styre over [[Siracusa]], den mektigste byen på [[Sicilia]]. 

Til tross for Alkibiades entusiastiske forsvar for planen, var det Nikias og ikke ham som snudde et moderat foretak til et massivt felttog, og gjorde det slik at erobringen av Sicilia virket mulig og sikkert.<ref>Kagan, ''The Peloponnesian War'', 322</ref> Det var på Nikias' forslag at størrelsen på flåten ble økt fra 60 skip til «140 galleier, 5100 væpnede menn og rundt 1300 bueskyttere, slyngekastere og lett bevæpnede menn.» Filosofen [[Leo Strauss]] understreker at den sicilianske ekspedisjonen oversteg alt som ble satt i gang av Perikles. Nikias' intensjon var nesten helt sikkert å sjokkere forsamlingen med sitt høye anslag om hvilke styrker som krevdes, men i stedet for å dempe sine medborgere, gjorde hans analyser dem enda mer ivrige.<ref>L. Strauss, ''The City and Man'', 104.</ref> Mot hans eget ønske ble Nikias utnevnt til general sammen med Alkibiades og [[Lamakos]]. Alle tre fikk fullmakt til å gjøre det som var i Athens beste interesser mens de var på Sicilia.

[[Herma]]ene, steinmarkører som representerte guden [[Hermes]], ble ødelagt i hele Athen. Dette var en religiøs skandale og ble sett på som et svært dårlig tegn for ekspedisjonen. Plutark forklarer at Androkles, en politisk leder, brukte falske vitner som anklaget Alkibiades og hans venner for å ha ødelagt statuene og for å verdsliggjøre [[de eleusinske mysterier|eleusinske mysterier]]. Senere hyret hans motstandere, fremst blant disse var Androkles og [[Kimon]]s sønn Thessalos, talere til å argumentere for at Alkibiades skulle seile som planlagt og stilles for retten når han kom tilbake fra felttoget. Alkibiades var mistenksom overfor deres hensikter og ba om å få bli stilt for retten umiddelbart, hvor straffen kunne bli dødsdom, for å renvaske sitt navn.

{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" | «Menn er ikke fornøyd med å parere angrepene til en overordnet, men slår ofte til først for å forhindre at et angrep blir gjort. Og vi kan ikke fastsette punktet hvor vårt imperium skal stoppe. Vi har nådd en posisjon hvor vi ikke må bli fornøyd med å beholde, men må planlegge for å utvide det. For dersom vi slutter å herske over andre, er vi i fare for å bli hersket over selv. Dere kan heller ikke se på manglende handling fra samme synspunkt som andre, med mindre du er forberedt på å forandre dine vaner og gjøre dem til deres.»
|-
| style="text-align: left;" | '''''Alkibiades' tale''' før den sicilianske ekspedisjon slik den ble nedtegnet av Thukydid (VI, 18).
|}
Alkibiades fravær gjorde hans fiender modige, slik han hadde fryktet, og de begynte å anklage ham for andre blasfemiske handlinger og kommentarer. De hevdet i tillegg at disse handlingene var forbundet i et komplott mot demokratiet. Athenerne var alltid i frykt og var mistenksomme for alt, ifølge [[Thukydid]]. Da flåten ankom [[Catania]], ventet [[trirem]]en ''Sakaminia'' for å føre Alkibiades, og de andre som var anklaget for å ha ødelagt hermaene eller verdsliggjøre de eleusinske mysteriene, tilbake til Athen for å bli stilt for retten. Alkibiades fortalte heraldene at han ville følge dem tilbake til Athen i sitt skip, men i [[Thurioi]] flyktet han med sitt mannskap. 

I Athen ble han stilt for retten ''[[in absentia]]'' og dømt til døden. Hans eiendom ble konfiskert og en belønning på en [[talent (vekt)|talent]] ble lovet til enhver som lyktes i å drepe en av de som hadde flyktet.<ref>D. Kagan, ''The Peloponnesian War'', 273</ref> På samme tid beveget den athensk styrken på Sicilia seg mot [[Messina]] etter noen tidlige seire, hvor generalene forventet at deres hemmelige allierte innad i byen skulle overgi den til dem. Men Alkibiades hadde forutsett at han ville bli lyst fredløs og gav informasjon til vennene til siracuserne i Messina, som på grunn av dette lyktes i å forhindre at athenerne slapp inn. Lamakos døde  i slaget en stund senere, og etter dette falt den sicilianske ekspedisjonen i hendene på Nikias, som moderne forskere har vurdert som en utilstrekkelig militær leder.

===Sparta===
Etter hans flukt fra Thurii, tok Alkibiades raskt kontakt med spartanerne med «løfte om å gi dem hjelp og tjeneste større enn den skaden han tidligere hadde gjort dem som fiende» dersom de ville gi ham asyl. Spartanerne innvilget dette ønsket og tok imot ham. Alkibiades talte i debatten i Sparta om de skulle sende en styrke for å unnsette Siracusa. Han skapte frykt blant de spartanske [[efor]]ene, ved å informere dem om at athenerne håpet å erobre Sicilia, [[Italia]] og til og med [[Karthago]]. 

Historikeren [[Donald Kagan]] ved [[Yale University|Yale]] tror at Alkibiades bevisst overdrev planene til athenerne for å overbevise spartanerne om fordelen de hadde med å ha hans hjelp. Kagan vurderer det slik at Alkibiades ikke ennå hadde fått sitt «legendariske» rykte, og spartanerne så på ham som «en beseiret og jaget mann» hvis politikk «produserte strategiske nederlag» og «ikke førte til avgjørende resultater.» Dersom dette stemmer understreker det et av Alkibiades største talenter, hans svært overbevisende taler. Etter at han fikk trusselen til å virke overhengende, rådet Alkibiades spartanerne til å sende styrker og viktigst av alt, en spartansk kommandant for å disiplinere og hjelpe siracuserne.

{| class="toccolours" style="float: right; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" | «Vårt parti var det av hele folket, vår bekjennelse er å gjøre vår del i å ta vare på styreformen som gjorde at byen nøt storhet og frihet, og vi som vi så eksisterte. Når det gjelder [[demokrati]], visste fornuftige menn blant oss hva det var, og jeg kanskje så godt som noen, siden jeg har mer grunn til å klage over den. Men der er ingenting nytt som kan sies om et patent av absurditet, siden vi ikke mente det var trygt å endre det under presset fra deres fiendtlighet.»
|-
| style="text-align: left;" | '''''Alkibiades' tale''' til spartanerne slik den ble nedtegnet av Thukydid. 
|}

Alkibiades tjente som militær rådgiver for Sparta, og hjalp spartanerne med å sikre flere avgjørende suksesser. Han rådet dem til å bygge et permanent fort ved [[Dekeleia]],  som var 16 km fra Athen og innenfor synsvidden av byen. Ved å gjøre dette, avskar spartanerne athenerne fullstendig fra sine hjem, avlinger og sølvgruver i [[Sunion]]. Dette var en del av Alkibiades plan om å fornye krigen med Athen i [[Attika]]. Trekket var ødeleggende for Athen, og tvang borgerne til å leve innenfor [[de lange murene]] til byen året rundt. Dette gjorde dem helt avhengig av sin sjøhandel for å få mat. Medlemmer av [[det athenske sjøforbundet]] så at Athen var opptatt på en annen front og begynte å vurdere opprør. Etter Athens katastrofale nederlag på Sicilia, seilte Alkibiades til [[Jonia]] med en spartansk flåte og lyktes i å overtale flere avgjørende byer til opprør.

Til tross for disse verdifulle bidragene til den spartanske sak, kom Alkibiades på kant med den spartanske styresmakt rundt dette tidspunktet, da det ble oppdaget at han hadde en affære med konen til den spartanske kong [[Agis II]].<ref>«Alcibiades», Encyclopaedia Britannica, 2002</ref> Leotykides, sønnen som Agis' kone Timaia kort tid etter dette fødte, var antatt å være en av Alkibiades' mange sønner. Alkibiades' innflytelse ble ytterligere redusert etter at Endios, eforen som var mest vennlig mot ham, pensjonerte seg.<ref>P.J. Rhodes, ''A History of the Classical Greek World'', 144.</ref> Det er antatt at Astiokos, en spartansk admiral, fikk ordrer om å drepe ham, men Alkibiades ble advart om denne ordren og hoppet av til den persiske [[satrap]]en [[Tissafernes]] som hadde støttet de peloponnesiske styrkene økonomisk i 412.

===Lilleasia===
[[Fil:Socrates-Alcibiades.jpg|thumb|right|Jean-Baptiste Régnault (1754–1829): Sokrates drar Alkibiades fra omfavnelsen av sensuell nytelse, 1785]]

Alkibiades vant tilliten til den mektige [[satrap]]en da han ankom det persiske hoffet, og la frem flere politiske forslag som ble godt mottatt. Ifølge Thukydid begynte Alkibiades umiddelbart å gjøre alt han kunne for å skade den peloponnesiske sak,  På hans oppfordring reduserte satrapen betalingen til den peloponnesiske flåten og begynte å levere dem mer uregelmessig. Alkibiades rådet så Tissafernes til å bestikke generalene til byene for å skaffe seg verdifull etterretning om deres aktivitet. Tilslutt, og viktigst, fortalte han satrapen at han ikke burde ha det travelt med å føre den persiske flåten inn i konflikten, siden dess lenger krigen varte, desto mer utmattet ville partene bli. 

En slik taktikk ville gjøre at perserne enklere kunne erobre regionen i etterspillet til kampene. Alkibiades forsøkte å overbevise satrapen om at det var i Persias interesse å utmatte Athen og Sparta først, «og etter å slitt ut den athenske makten så mye som mulig, gå videre med å rense landet for peloponneserne.».<ref>Thukydid, [[s:en:History of the Peloponnesian War/Book 8#8:46|8.46]]</ref> Selv om perserne tjente på Alkibiades' råd, var det i bunn og grunn et forsøk, fra Alkibiades' side, å finne en utvei for seg selv. Thukydid forteller oss at hans virkelige motiver var å bruke sin antatte innflytelse på perserne til å bli gjeninnsatt i Athen.