Redigerer Alexios IV Angelos (avsnitt)

== Keisertiden ==
Den 18. juli 1203 angrep korsfarerne byen, og Alexios III flyktet umiddelbart til [[Trakia]]. Morgenen etter oppdaget korsfarerne at innbyggerne hadde satt Isak II fri fra fengsel, og de proklamerte ham som keiser til tross for at han var blitt blindet for å gjøre ham uegnet til å herske. Korsfarerne ville ikke akseptere dette og tvang Isak II til å utnevne sin sønn Alexios IV til medkeiser. Dette skjedde 1. august 1203.

På tross av Alexios’ store løfter visste den mer erfarne og praktiske Isak II at de keiserlige skattkamrene ikke kunne dekke slike store utbetalinger. Alexios visste ikke hvor lite ressurser som var igjen, men han klarte å stille halvparten av sunnen han hadde lovet venetianerne (100.000 mark sølv) ved å skattlegge kirken og konfiskere eiendommer fra sine fiender. Han forsøkte å slå Alexios III i trakia, men mislyktes. Noe økonomisk utbytte fikk han likevel fra noen trakiske byer, men korsfarerne var utålmodige og fiendskapen mellom dem og innbyggerne i Konstantinopel økte.

I desember 1203 eksploderte volden mellom innbyggerne og korsfarerne. En rasende mobb angrep og drepte alle utlendinger de kunne få tak i, og korsfarerne mente at Alexios IV ikke hadde oppfylt sine løfter til dem. Alexios ville, eller kunne, ikke oppfylle korsfarernes krav. Han hadde røket uklar med sin far og var blitt svært upopulær blant folket. Den blinde og nokså maktesløse Isak II mislikte å måtte dele tronen med sønnen, og han spredte rykter om hans utsvevende og perverse livsstil. Den samtidige kronikøren [[Niketas Khoniates]] som ellers var sterkt kritisk til korsfarerne<ref>[http://sourcebooks.fordham.edu/halsall/source/choniates1.asp Niketas Khoniates, ''The Sack of Constantinople'' (1204)]</ref> avviste Alexios som «barnslig» og kritiserte hans relasjon med korsfarerne. I begynnelsen av januar 1204 prøvde Alexios IV å bekjempe korsfarerne ved å sette fyr på 17 skip fylt med brennbare materialer og sende dem mot den venetianske flåten, men forsøket mislyktes<ref>Nicolle, s. 65</ref>.