Redigerer Alexandre Millerand (avsnitt)

=== Minister === 
I juni 1899 gikk Millerand inn  som [[handelsminister]] i [[Pierre Waldeck-Rousseau]]s ministerium. Dette ble sterkt misbilliget av de revolusjonære sosialistene. Særlig fordi Millerand, selv om han var sosialist, dermed ble kollega med den hatede krigsminister general [[Gaston de Galliffet]]{{tr}} på grunn av sin hardhet mot [[kommunard]]ene i 1871. Som minister viet Millerand seg energisk til praktiske reformer på handelsmarinens og den tekniske undervisningens områder, drev gjennom opprettelsen av arbeidsråd bestående av representanter både for arbeidere og arbeidsgivere, for fredelige løsninger av arbeidskonflikter, og han fikk i stand regelmessig kontakt mellom statens fabrikkinspektører og arbeidernes fagforeningsstyrer.{{tr}}

Et forslag av Millerand vedrørende omfattende utvikling av Frankrikes kanalsystem og havnebygninger ble gjennomført først i 1903 (han gikk av med den øvrige regjering i juni 1902), og Millerand var også som minister initiativtaker til lovstiftningen om alderspensjon som i 1905 omsider vant parlamentets bifall.

Som følge av hans virksomhet som «borgerlig» minister ble det på sosialistkongressen i [[Bordeaux]] 1903 foreslått at han skulle ekskluderes fra partiet, noe som imidlertid ble avslått av kongressen.{{tr}}
 
I senere år inntok Millerand imidlertid som «uavhengig sosialist», en stadig mer avsondret stilling fra sine gamle kamerater.{{tr}} Han var i tiden juli 1909 til november 1910 minister for offentlige arbeider i [[Aristide Briand]]s første ministerium, og utviklet som sådan en energisk virksomhet ved bekjempelsen av den store jernbanestreiken i oktober 1910.{{tr}} Han ble senere uenig med Briand om dennes program for ordningen av de jernbaneansattes fremtidige stilling og ble derfor ikke med i den andre briandske regjering, som ble dannet 4. november samme år.{{tr}}

I januar 1912 ble Millerand [[krigsminister]] i ministeriet [[Raymond Poincaré]]. På denne posten fremmet han særlig det militære flyvesens oppsving og samarbeidet mer tillitsfullt enn tidligere med radikale ministre fra den høyere hærledelsen, likesom han også øket arméens popularitet i de store bredder av folket.{{tr}} Han gikk av fra krigsministerposten i Poincarés ministerium noen dager før presidentvalget i januar 1913 som følge av heftige angrep mot ham i den ytterste venstres pressen i anledning av en sak om en forfremmelse.{{tr}}