Redigerer Alemanner (avsnitt)

== Opprinnelse ==
=== Navn ===
I henhold til [[Asinius Quadratus]] (sitert på midten av [[500-tallet]] av den [[Østromerriket|bysantinske]] historikeren [[Agathias]]) betyr alemannenes navn «alle mann». Det antyder at de var et konglomerat (sammenkobling) av ulike stammer. Dette var den utledning av Alamanni som ble benyttet av [[Edward Gibbon]] i hans store verk ''Decline and Fall of the Roman Empire''<ref>[http://www.ccel.org/g/gibbon/decline/volume1/chap10.htm#MIX Kapittel 10]</ref>, og av den anonyme bidragsyteren av notater samlet fra skriftene til [[Nicolas Fréret]], utgitt i [[1753]], som noterte at det var det navnet som ble brukt av de som var utenfor og som kalte seg selv for [[svebere]] (''Suevi'').<ref>''Histoire de l'Académie Royale des Inscriptions et Belles-Lettres, avec les Mémoires de Littérature tirés des Registres de cette Académie, depuis l'année MDCCXLIV jusques et compris l'année MDCCXLVI'', vol. XVIII, (Paris 1753) ss. 49-71. Utdrag finnes på internett ved [http://www.eliohs.unifi.it/testi/700/freret/vues.html#notaed ELIOHS].</ref> Denne avledningen har forblitt den standardiserte avledningen.<ref>Det er sitert i de fleste etymologiske ordbøker, som eksempelvis ''American Heritage Dictionary'' (den store utgaven) under rotordet *man-</ref>

En annen avledning ser Ala- fra *al-, «bortenfor», ofte i betydningen «andre», hvorfra også det [[gresk]]e ''allos'' («andre, fremmed») er avledet, samt det gammelhøytyske ''Elisâzzo'' (Elsaz eller Alsace<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?l=a&p=10 etymonline.com, artikkelord Alsace]</ref>): «landet på den andre siden (av Rhinen)».

[[Walafrid Strabo]], en munk ved [[Fyrsteabbediet St. Gallen]] som skrev på [[800-tallet]], bemerket at folket i Sveits og de omliggende områdene ble kalt Alamanni av fremmede, men at de ga seg selv navnet Suevi. Om dette var sant på 800-tallet, er denne observasjonen ikke nødvendigvis meningsbærende for 300-tallet. I korthet vet vi ikke nøyaktig hva som lå i navnet og når. Det var imidlertid godt etablert blant en rekke historikere og geografer.

En interessant observasjon vedrørende ordet «Allemanni» er at det franske navnet for Tyskland er «Allemagne». Det samme gjelder spansk («Alemania») og portugisisk («Alemanhaa»). Mest sannsynlig er ordet avledet fra den alemanniske stammen av «alle menn», også basert på forbundet av stammer som ble dannet på 200-tallet og som angrep [[Romerriket]].

=== Første uttrykkelig nevnelse ===
Alemannene ble først nevnt av [[Dio Cassius]] i beskrivelsen av hærtoktet til [[Caracalla]] i år [[213]]. På den tiden var de åpenbart i området ved elven Main, sør for den germanske stammen [[chattere]] (''Chatti'').

Dio Cassius ([http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/78*.html 78.13.4]) portretterer alemannene som ofre for denne forræderske keiser Caracalla. De hadde bedt om hjelp, forteller Dio, men isteden koloniserte han deres land, endret deres stedsnavn og henrettet deres krigere under påskudd av å komme til deres hjelp. Da han selv ble syk, hevdet alemannene at de hadde plassert en forbannelse på ham (78.15.2). Caracalla, ble det hevdet, prøvde å motvirke denne ved å påkallende sine forfedreånder.

Som gjengjeldelse ledet Caracalla deretter [[Legio II Traiana Fortis]] mot alemannene som ble beseiret og pasifisert for en tid. Legionen ble deretter æret med navnet Germanica. Historieverket ''[[Historia Augusta]]'' (''Livet til Antoninus Caracalla'') forteller (10.5) at Caracalla selv tok navnet Alamannicus, noe som fikk Helvius Pertinax til å bemerke at han heller burde bli kalt for «Geticus Maximus» ettersom han året før hadde myrdet sin stebror [[Geta]]. Caracalla hadde invitert Geta til en familieforsoning på grunn av deres dårlige forhold, men han ble tatt i et bakhold av [[centurion]]er fra Caracallas egen hær, og han døde i sin mor Julias armer. Sant eller ikke, Caracalla var fulgt av egne demoner og forlot Roma for aldri å vende tilbake.

Caracalla dro til grensen, og for resten av sitt korte regime var han kjent for sin uforutsigbare og egenrådige operasjoner. De var ofte overraskelsesangrep under påskuddet av fredsforhandlinger. Om alemannene tidligere hadde vært nøytrale eller ikke, ble de helt sikkert påvirket av Caracalla til å bli uforsonlige fiender av Roma.

Dette felles fiendtlige forholdet er kanskje grunnen til at romerske forfattere insisterer å kalle dem ''Alamanni barbari'', «villmenn». [[Arkeologi]]en har imidlertid vist at den alemanniske overklassen i stor grad var preget av romerne, de levde i romersk hus med rette hjørner, og brukte romerske gjenstander. Alemanniske kvinner hadde tilpasset seg romersk mote i samtiden med å kle seg [[tunika]], selv før mennene gjorde det.

De fleste av dem bodde antagelig i eller nær grensene til Germania Superior. Selv om Dio er den første forfatteren som nevner dem, benyttet [[Ammianus Marcellinus]] navnet for å referere til germanere ved [[Limes Germanicus]] under tiden til [[Trajan]]s guvernørskap av provinsen kort etter at den ble dannet, ca. [[98]]/[[99]]. På den tiden var hele grensen blitt befestet for første gang. Trær fra de tidligste befestningene som er funnet i Germania Inferior er datert ved [[dendrokronologi]] til [[99]]/[[100]]. Kort tid etterpå ble Trajan valgt av [[Nerva]] til å bli hans etterfølger, adoptert med offentlige fanfarer i ''absentia'' av den gamle mannen kort tid før hans død. Ved år 100 var Trajan tilbake i Roma som keiser istedenfor å være kun en konsul.

Ammianus forteller ([http://www.gmu.edu/departments/fld/CLASSICS/ammianus17.html xvii.1.11] {{Wayback|url=http://www.gmu.edu/departments/fld/CLASSICS/ammianus17.html |date=20060211084122 }}) at ganske lenge etter, sendte keiser [[Julian den frafalne]] en straffeekspedisjon mot alemannene, som da var i Alsace. De krysset elven Main, gikk inn i skogen hvor veien var blokkert av felte trær. Da vinteren kom okkuperte de på nytt:

:«munimentum quod in Alamannorum solo conditum Traianus suo nomine voluit appellari»
:''«En festning som var grunnlagt på den jorden til alemannene som Trajan ønsket skulle bli oppkalt etter ham»''

I denne sammenhengen er bruken av Alamanni antagelig en [[anakronisme]], men det avslører at Ammianus trodde de var det samme folket, noe som er overensstemmelse med stedet til alemannene til Caracallas hærtokt.

=== Alemanni og Hermunduri ===
En tidlig detaljert kilde er verket ''[[Germania (Tacitus)|Germania]]'' av [[Tacitus]] og har tidvis blitt tolket på en slik måte at den har gitt andre historiske problemer. I [http://www.sacred-texts.com/cla/tac/g01040.htm kapittel 42] leser vi om [[hermundurere]] (''Hermunduri''), en stamme som med sikkerhet kan lokaliseres til det området som senere ble [[Thüringen]]. Tacitus hevder at de gjorde handel med [[Raetia]] som [[Klaudios Ptolemaios]] har lokalisert på andre siden av Donau fra Germania Superior. En logisk konklusjon å trekke er at hermundurere omfattet senere [[Schwaben]] og derfor er alemannene opprinnelig avledet fra hermundurere.

Imidlertid er det ingen hermundurere som opptrer hos Ptolemaios, skjønt etter hans tid ble hermundurere forbundet med [[markomannere]] i krig mot Romerriket. En forsiktig lesning av Tacitus gir en løsning. Han sier at utløpskilden til [[Elben]] er hos hermundurerne, et sted i østlige delen av øvre Main. Han plasserer dem også mellom [[narkistere]] (''Naristi, Varisti''), hvis lokalisering, som er helt i enden av oldtidens Svartskogen, er velkjent, og [[markomannere]] og [[quadere]]. Imidlertid brøt hermundurere ut fra [[De markomanniske kriger]] og sluttet en separat fred med Roma. Alemannene var sannsynligvis derfor ikke hovedsakelig hermundurere, skjønt en del av dem kan ha vært til stede i den miks av folkeslag som på den tiden ble alemanner.

=== Ptolemaios ''Geografi'' ===
Før alemannene ble nevnt på Caracallas tid, ville man forgjeves lete etter dem i den moderate geografien i sør-Tyskland som Klaudios Ptolemaios skrev om i sitt verk ''Geografike hyfegesis'', på midten av det andre århundret. Det er trolig på denne tiden at personer som senere brukte navnet, ble kjent under andre betegnelser.<ref>Ptolemaios’ beskrivelse har en del begrensninger. Øvre Germania og Nedre Germania er nevnt ved navn, men kun som spesifikke distrikter av Gallia Belgica (2.8), grensen mellom dem var en uidentifisert elv, Obruncus. Regionen er gjentatt igjen under Tyskland, men denne gangen lister han ikke romerske grenser. ''Germania Superior'', ''Agri Decumates'' og ''limes'' kan ikke bli funnet her, selv om de med sikkerhet eksisterte på hans tid. «Germania Magna» er funnet innenfor Rhinen, Donau, Wisła og breddene av «Oceanus Germanicus». De fleste stammene mangler eller listet uten navn. Main er ikke her, heller ikke Bodensjøen. Donau renner fra Alpene, Rhinene bøyer seg ikke sørover rett ved Schwaben. Ptolemaios’ ''Germania'' er som et surrealistisk bilde av seg selv, nøyaktig kun om du følger bestemte kjente linjer, men det samlete bildet er meget forvrengt.</ref>

Uansett kan en del konklusjoner ha bli trukket fra Ptolemaios. Germania Superior er lett å identifisere. Følger man Rhinen kommer man til en by, Mattiacum, som må være ved grensen av romersk Germania, grannelaget av [[Wiesbaden]]. Oppover elven og mellom Rhinen og [[Abnoba]] i Svartskogen, er ''Ingriones'', ''Intuergi'', ''Vangiones'', ''Caritni'' og ''Vispi'', noen av dem har vært der siden Romerrikets tidligste dager eller tidligere. På den andre siden av den nordlige Svartskogen er ''Chatti'' omtrent der [[Hessen]] er i dag, ved nedre Main.

Historiske Schwaben ble til slutt erstattet av dagens [[Baden-Württemberg]], men det hadde vært det mest betydningsfulle området til [[middelalderen]]s Alemannia, bestående av hele Germania Superior og området øst for Bayern. Det omfattet ikke øvre Main, men det er hvor Caracalla drev krig. I tillegg var området Germania Superior ikke opprinnelig inkludert i alemannenes områder.

Om vi imidlertid ser etter folkene i regionen fra øvre Main i nord, sør for Donau og øst for dagens [[Tsjekkia]] hvor [[quadere]] og [[markomannere]] var lokalisert, oppgir Ptolemaios ingen stammer. Der er [[tubantiene]] rett sør før [[chattere]] og på den andre siden av hva som da var Svartskogen var [[narkistere]] (''Varisti'') ettersom deres lokalisering er kjent. En mulig grunn til denne fordelingen er at befolkningen foretrakk å ikke leve i skogsområdene, unntatt i vanskelige tider. Regionen mellom skogen og Donau på andre siden, omfattet rundt et dusin bosetninger, eller «kantoner».

Ptolemaios syn på germanerne i regionen antyder at stammestrukturen hadde mistet sitt grep i området i og rundt Svartskogen, kanskje på grunn av at romerne tilbød stabilitet. Kanskje følte Caracalla seg mer komfortabel på å drive krig i øvre Main ettersom han ikke hadde erklært krig mot noen bestemt historisk stamme, slike som [[chattere]] og [[cheruskere]], stammer som Roma hadde lidd store tap mot. På Caracallas tid hadde navnet Alamanni blitt brukt av kantonene seg imellom for å knytte sammen hæravdelinger.

=== Konsentrasjonen av germanske folk under Ariovistus ===
Begrepet ''Suebi'' ([[svebere]]) hadde en dobbel betydning i kildene. På den ene siden forteller Tacitus' ''Germania'' oss (i [http://www.sacred-texts.com/cla/tac/g01030.htm kapitlene 38, 39]) at de besatte mer enn halvparten av Tyskland, hadde en særegen hårstil, og var åndelig sentrert hos [[semnonere]]. På den annen side er svebere i det øvre Donau beskrevet som om de var en stamme.

Valget falt på Agri Decumates som et forsvarspunkt, og konsentrasjonen av germanere der har sannsynligvis sin grunn i germanske angrep på den galliske befestede byen [[Vesontio]] i år 58 f.Kr. Øvre Rhinen og Donau synes å danne en trakt som pekte rett mot Vesontio.

[[Julius Cæsar]] forteller oss i sin bok ''[[Gallerkrigen]]'' ([http://etext.lib.virginia.edu/etcbin/toccer-new2?id=CaeComm.sgm&images=images/modeng&data=/texts/english/modeng/parsed&tag=public&part=1&division=div2 1.51] {{Wayback|url=http://etext.lib.virginia.edu/etcbin/toccer-new2?id=CaeComm.sgm&images=images/modeng&data=/texts/english/modeng/parsed&tag=public&part=1&division=div2 |date=20110111020232 }}) at [[Ariovistus]] hadde samlet sammen en hær fra en utstrakt region i Germania, som særlig besto av [[charudere]], [[markomannere]], [[tribokinere]], [[vangionere]], [[nmetere]] og [[sedusere]]. Svebere ble invitert til å bli med. De levde i 100 kantonere ([http://etext.lib.virginia.edu/etcbin/toccer-new2?id=CaeComm.sgm&images=images/modeng&data=/texts/english/modeng/parsed&tag=public&part=4&division=div2 4.1] {{Wayback|url=http://etext.lib.virginia.edu/etcbin/toccer-new2?id=CaeComm.sgm&images=images/modeng&data=/texts/english/modeng/parsed&tag=public&part=4&division=div2 |date=20110111020316 }}) fra hvor 1000 unge menn hvert år ble plukket ut for militærtjeneste. En borgerhær etter våre begreper, men sammenlignet med den romerske hæren var det ikke en profesjonell hær.

Ariovistus hadde blitt involvert i en invasjon av [[Gallia]] ettersom germanere strebet etter å bosette seg der. Med den hensikt å erobre den strategiske byen Vesontio konsentrerte han sine styrker ved Rhinen i nærheten av [[Bodensjøen]], og da svebere kom til, krysset han elven. Gallerne hadde tilkalt romerne for militær hjelp. Cæsar okkuperte byen og beseiret germanerne foran dens murer, slaktet ned det meste av den germanske hæren mens den forsøkte å flykte tilbake over elven (''1.36ff''). Han forsøkte ikke å forfølge dem og etterlot det som var igjen av den germanske hæren på den andre siden av Rhinen.

Gallerne var ambivalente i sin politikk overfor romerne. I år 53 f.Kr. brøt [[Treveri|trevererne]] sin allianse og forsøkte å bryte fri fra romerne. Cæsar forutså at de ville forsøke å alliere seg med germanerne. Han krysset Rhinen for å forhindre at det skjedde. Germanerne trakk seg tilbake til Schwarzwald, hvor det oppsto en blandet befolkning dominert av svebere.