Redigerer Aleksandra Kollontaj (avsnitt)

=== Bakgrunn ===
Kollontaj ble født som datter av en [[oberst]] i [[tsar]]ens armé, Mikhail Aleksejevitsj Domontovitsj, av [[Ukraina|ukrainsk]] [[kosakk]]familie<ref>[https://books.google.no/books?id=yq97EAAAQBAJ&pg=PA106&lpg=PA106&dq=mikhail+domontovitch+general+ukrainian+ancestry&source=bl&ots=0immyIzOlb&sig=ACfU3U2PDXmL9exbWoGc1M5bI_ouROq-Yw&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwi4toDnnNr6AhWnSfEDHRPKCKkQ6AF6BAgPEAM#v=onepage&q=mikhail%20domontovitch%20general%20ukrainian%20ancestry&f=false David R. Marples og Alla Hurska: ''Stalin: A Reference Guide to His Life and Works]</ref><ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 13), forlaget Ny Dag, Oslo 1946</ref> bestående av militære og godseiere, og Alexandra Masalin-Mravinskij, før paret rakk å bli gift. På 1870-tallet var oberst Domontovitsj militærinspektør ved [[kavaleri]]skole for tsarens [[livgarde]], beliggende ved Jekateringovskij prospekt i St. Petersburg, og familien bodde i en offisersleilighet like ved. Da Kollontaj ble født, var begge morens foreldre døde. Morfaren Alexander Massalin hadde vært en finsk bondegutt fra [[Savolax]] som gikk barføtt til St. Petersburg, hvor han slo seg opp på [[trelasthandel]] i tsarens raskt voksende [[hovedstad]], der gatene var «[[brolegning|brolagt]]» med tre. Morfaren lærte aldri å snakke skikkelig russisk, men som fremgangsrik forretningsmann ble han likevel gift med en russisk adelsdame, Krilova, som mente hun hadde giftet seg under sin stand. Kollontajs mor Alexandra giftet seg med ingeniør Mravinskij. Sammen fikk de en sønn og to døtre, men på et ball forelsket hun seg i gardeoffiseren Domontovitsj og lot seg skille. Dette var noe helt uvanlig i tsartidens Russland, og Kollontaj ble født før foreldrene var formelt gift.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 13-14)</ref>

Hun var fem år gammel da faren ble kalt ut i [[den russisk-tyrkiske krig 1877-1878|den russisk-tyrkiske krig]] våren 1877, og utnevnt til [[general]]. Ved fredsslutningen i 1878 ble Domontovitsj satt inn som tsarens stedfortreder i [[Bulgaria]], som landets første russiske [[guvernør]] og leder av arbeidet med ny statsforfatning. Våren 1878 bosatte han seg derfor i [[Sofija]] med sin kone, datter og de to døtrene fra konens første ekteskap, Adèle og Jenny. Familien bodde i et hus med rosenhage, og Kollontai utforsket området rundt, hadde eget [[esel]] og lekte med andre barn. Domontovisj var reformvennlig, og siden bulgarerne var positivt innstilt til russerne som hadde befridd dem for tyrkernes undertrykkelse, fikk han støtte fra fremskrittsvennlige bulgarere. Han utarbeidet en liberal forfatning bygd på et folkevalgt storting (''sobranja''), men dette var tsaren sterkt uenig i. I 1879 ble flere av ''sobrajaens'' liberale medlemer arrestert, og i 1879 ble den tyske prinsen [[Alexander av Bulgaria|Alexander av Battenberg]] innsatt som bulgarsk ''knjas'' ([[fyrste]]) og utnevnte en nokså liberal regjering, men like etter falt guvernør Domontovitsj i unåde og ble kalt tilbake til St. Petersburg. Familien fryktet de kunne straffes med forvisning, og levde i nagende usikkerhet.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 17-22)</ref>

Kollontaj fortalte senere at både hennes mor og den engelske [[guvernante]]n var strenge. Hun ble oppdradd til å rydde etter seg, lese lekser og behandle tjenerne med respekt. Foreldrenes venn Viktor Petrovitsj Ostrogorskij<ref>[https://openlibrary.org/authors/OL6827426A/Viktor_Petrovich_Ostrogorski V.P. Ostrogorskij]</ref> var [[huslærer]] for henne. Han syntes hun var flink til å uttrykke seg, og foreslo for henne å bli forfatter.<ref>[https://spartacus-educational.com/RUSkollontai.htm Aleksandra Kollontaj, ''Spartacus]</ref> Kollontaj snakket flytende russisk, finsk, engelsk, tysk og fransk.<ref>[https://www.peoplesworld.org/article/alexandra-kollontai-at-150-international-communist-leader-and-fighter-for-womens-liberation/ Jenny Farrell: ''Alexandra Kollontai at 150]</ref> Fransk snakket hun med sin mor og de to halvsøstrene, engelsk med sin guvernante, finsk med bøndene på landstedet de hadde arvet etter hennes morfar i Finland, og tysk lærte hun seg ved studier.

Sin barndoms somre tilbragte hun på sin morfars landeiendom Kuusan Hovi<ref>[https://www.europeana.eu/en/item/2024917/photography_ProvidedCHO_Arbejdermuseet___ABA_F20100831027 Landstedet Kuusan Hovi]</ref> i [[Mola]] på [[Det karelske nes]].<ref name="SvU">[[Svensk uppslagsbok]], 2:a upplagan, bind 16 (trykt år 1956), artikkelen Kollontaj, spalte 490-491</ref> Her ble hun vitne til de jevnaldrende torperbarnas trøstesløse fattigdom, der de kom barføtt inn fra skogene med [[markjordbær]], sopp, kreps og andre godbiter, og måtte takke pent for [[mynt]]ene husholdersken slengte til dem. Kollontaj ga dem mat hun hadde stukket til side fra egne måltider, og ble såret over at de ga den til grisen. Først senere ble hun klar over at torpernes eneste gris reddet dem fra sult gjennom den lange vinteren.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 26)</ref>

Kollontaj var ni år gammel da Sofia Petrovskaja<ref>[https://www.nytimes.com/2018/05/30/obituaries/overlooked-sophia-perovskaya.html Eva Sohlman: «Overlooked no more»] ''[[New York Times]]'' 30. mai 2018</ref> som den første russiske kvinnen ble henrettet ved [[hengning]], som leder for bombeattentatet som drepte [[Aleksander II av Russland|tsar Alexander II]]. Faren til Kollontajs halvsøstre, ingeniør Mravinskij, ble arrestert og sendt i forvisning til en fjern provins. Tidligere var han blitt hentet av politiet som sakkyndig for å undersøke en fuktig kjeller etter at det var funnet en tunnel gravd ut under en gate som tsaren ofte kjørte gjennom, og en kraftig sprengladning der. Mravinskij mente fukten skyldtes en lekkasje fra et vannrør, men fant ingenting. Etter drapet på tsaren mistenkte politiet at Mravinskij med dette hadde forsøkt å dekke over attentatgruppen.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 38-39)</ref>
[[Fil:AlexandraKollontai.jpg|thumb|left|Kollontaj i 1888.]]
Begge Mravinskijs døtre, Kollontajs halvsøstre, gikk på [[gymnas]]et, men Kollontaj fikk ikke lov av sin mor som fryktet lærestedenes revolusjonære krefter. Hun stolte bare på hjemmeundervisning, og nå flyttet hun med barna til familiegården Kuusan Hovi i Finland. Der streifet Kollontaj fritt omkring, og søkte tilflukt i morfarens [[bibliotek]]. Historikeren Alma Söderhjelm<ref>[https://375humanistia.helsinki.fi/en/humanists/alma-soderhjelm Alma Söderhjelm]</ref> bodde i [[Tervola]] og kjente Kollontaj fra hun var ti til hun var 16, og skriver i sine memoarer at hennes silkekjoler skilte seg fra de finske jentenes bomullsklær. Kollontaj ble også gjort narr av fordi hun foretrakk bøker for selskapslivet i St. Petersburg. En rise til Italia gjorde stort inntrykk. Halvsøsteren Jenny utdannet seg til operasanger og debutert som Gilda i ''[[Rigoletto]]''. I St. Petersburg fikk hun en lysende karriere under kunstnernavnet Eugenia Mravina, og traff nok av adelsmenn som foreslo å være hennes «velgjører». Men hun valgte å gifte seg med en fattig offiser som riktignok måtte si opp sin stilling, siden det var upassende for en militær å inngå ekteskap med en opptredende. Ifølge Söderhjelm hadde tronfølgeren [[Nikolaj II av Russland|tsarevitsj Nikolaj]] vært blant Jennys beundrere, men hun avviste også ham.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 41-48)</ref>

Søsteren Adèle fikk ingen flere ekteskapstilbud etter at hennes far var sendt i forvisning, men da hun var 20 år gammel, tilbød en 60 år gammel venn av familien henne ekteskap, noe hun takket ja til. Hun døde under den tyske [[beleiringen av Leningrad]] i 1941. Jenny døde alt i 1914.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 48)</ref>

15 år gammel opplevde Kollontaj en overveldende kjærlighetssorg. Sommeren 1888 tok moren henne derfor med til [[Stockholm]], der de bodde på hotell på Gustaf Adolfs torg, rakt imot [[Stockholms slott]]. Hun fant snart sitt favorittsted i Stockholm, [[Norrbro]] med [[Norrström]]s virvler.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 50)</ref>

Foreldrene nektet slektningen Vladimir Kollontaj fra [[Tiflis]] å komme på besøk da de fikk vite at deres datter Aleksandra ville gifte seg med ham, en fattig ingeniør. I 1893 ble det bryllup likevel, selv om presten stod på at Aleksandra var en mann som het Aleksander, for slik stod det i [[kirkebok]]en. Paret flyttet inn i en beskjeden leilighet med møbler som jevnlig måtte til pantelåneren. Aleksandras mor lånte dem familiens gamle hushjelp, for Aleksandra tok seg lite av husarbeid. Da hun ble gravid, reiste paret til hans familie i Tiflis, der Aleksandra tre år tidligere hadde bodd i guvernørens palass, der tsarens [[adjutant]] hadde fridd til henne.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 67-75)</ref>