Redigerer Aleksander I av Russland (avsnitt)

== Ved makten ==

Aleksanders regjeringstid sammenfaller med [[Napoleonskrigene]] som herjet [[Europa]] ved innledningen av [[1800-tallet]], hvor han etterhvert spilte en sentral rolle. Han inntok først en nølende holdning overfor [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]], sluttet seg deretter til hans fiender og deltok fra [[1804]] i [[den tredje koalisjon]] mot Napoleon og [[Frankrike]]. Her led han store nederlag, han ble blant annet personlig beseiret ved [[Austerlitz]] i [[1805]] og led nye nederlag under de videre krigshandlingene. Så i [[1807]] sluttet han fred med Napoleon i [[Tilsit]], senere kjent som [[freden i Tilsit]]. Aleksander trådte ut av alliansen med Storbritannia og aksepterte Napoleons ledende posisjon i Europa. I de følgende fredsår bygget han opp et visst vennskap med Napoleon, han aksepterte [[kontinentalblokaden]] og tvang [[Sverige]] til det samme gjennom [[finskekrigen]], men unngikk å forplikte seg videre militært. Militært var nok Russland svekket, men territorielt var hans rike ennå ikke direkte truet av Napoleon.

Napoleon syntes det ble feil å være gjest hos den overvunne tsaren, mens tsaren på sin side ikke ville sette sine ben på fransk-okkupert område; følgelig lot Napoleon bygge et møtelokale på en flåte midt ute i elven som dannet grensen mellom fransk og russisk område. Bygningen hadde en dør mot den franske og en dør mot den russiske siden. Begge statsoverhoder lot seg så ro over til flåten, og snakket sammen på tomannshånd i tre timer.

«Jeg hater engelskmenn like mye som De gjør,» hevdet tsaren. «I så fall har vi fred,» forsikret Napoleon. Han skrev senere til [[Joséphine de Beauharnais|Joséphine]] om tsaren: «Han er en meget stilig, god og ung keiser.» Tsaren på sin side skrev til søsteren Katarina: «Gud har reddet oss». Til en fransk diplomat sa han om Napoleon: «Hvorfor har jeg ikke møtt ham før? Sløret har falt, og tiden for feiltakelser er over.»<ref name="herman">Herman Lindqvist: ''Napoleon''</ref>

Innenriks støttet han et omfattende liberalt reformarbeid under ledelse av statsmannen [[Mikhail Speranskij]], men oppgav prosjektet som følge av motstand og protester fra overklassen, og lot i 1812 Speranskij avgå.

En stigende rivalisering med Napoleon, samt russiske økonomiske kvaler med kontinentalblokaden, førte til at Aleksander i 1812 brøt med Frankrike og provoserte frem krig. Under den påfølgende krig med Napoleons fatale felttog inn i [[Russland]] og tilbaketoget fra [[Moskva]]) viste tsaren stor fasthet og kamplyst, og han bidro derved sterkt til det franske nederlaget - uten egentlig å ha slått Napoleon i noe slag. Det var utmattelsen over de ufattelige russiske stepper som ble ''la grande armée'''s endeligt.

I 1814 var Aleksander I blant seierherrene ved de alliertes inntog i [[Paris]] og opptrådte som den første russiske tsar også som en klar vesteuropéisk maktfaktor. Han besøkte [[George III]] i England, og viste stor interesse for [[kveker]]bevegelsen. Han gav audiens til [[slaveri]]motstandere, som ut fra kvekernes overbevisning ikke tok av seg hatten for noen jordisk monark, og mottok deres bok ''Utdrag av bevismaterialet'', om negerslavenes forferdelige levevilkår. Da han krysset [[Den engelske kanal]], ble tsaren syk og pekte på plansjen over slaveskipet ''Brookes'', som viste hvordan slavene lå sammenstuet under dekk. «Den boken har gjort meg mer syk enn [[hav]]et,» sa han.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 359), Pax forlag, Oslo 2006, ISBN 82-525-6292-2</ref>