Redigerer Albert Viljam Hagelin (avsnitt)

== Andre verdenskrig ==
[[Fil:Statsakten. Stortinget. 1942-02-01. (8618019887).jpg|thumb|upright|Hagelin (til høyre) overrekker ministrenes avskjed  til [[Josef Terboven]], øverste leder for de [[Hitler-Tyskland|tyske]] [[Reichskommissariat Norwegen|forvaltningsmyndighetene]] i [[andre verdenskrig i Norge|Norge under krigen]], under «[[statsakten]]» 1. februar 1942. Handlingen markerte overgangen fra [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|kommissariske ministre]] til [[Vidkun Quislings andre regjering|Quislings «nasjonale regjering»]]. Quisling til venstre.{{Byline|[[Riksarkivet]]}}]]
Hagelin returnerte til Norge i slutten av desember 1939. I [[Hans Fredrik Dahl]]s artikkel i ''[[Norsk biografisk leksikon]]'' står det:
<blockquote>«Om denne mann, som spilte en så fatal rolle i norsk historie i årene 1940–45, vet vi ikke mye. Da han dukket opp i Oslo ved årsskiftet 1939/40 etter å ha bodd 40 år i utlandet, var det praktisk talt ingen som kjente ham. Likevel trådte han, som Vidkun Quislings nærmeste medarbeider, rett inn i rikspolitikken. Men bakgrunnen og motivene, og mange av de konkrete omstendighetene rundt denne delen av hans virksomhet, er hemmeligheter han tok med seg i graven.»</blockquote>

Med [[Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940|Quislings kupp 9. april 1940]] ble Hagelin utpekt til handels- og forsyningsminister, og fikk dermed plass i de innerste NS-kretser. Senere samme år ble han fylkesfører for Oslo og Akershus, og partiets nestfører. Han ble dermed Quislings [[stedfortreder]] og i praksis partileder sommeren 1940 da Quisling oppholdt seg i Tyskland i lengre tid.<ref name="Dahl-130" />

Høsten 1940 fikk Hagelin vervet som sjef for det nyetablerte Innenriksdepartementet, som en del av [[Josef Terbovens kommissariske statsråder]]. Han hadde dermed ansvaret for nazifiseringen av kommunene gjennom [[Kommunalforordningen]] og for NS-overtagelsen av organisasjonslivet og offentlig forvaltning generelt. Med seg som departementsråd fikk han juristen [[Thorleif Dahl (1907–1997)|Thorleif Dahl]]. De måtte blant annet forsvare "norske" interesser vis-à-vis [[Josef Terboven|Terboven]], og fikk blant annet trenert et tysk initiativ om en skattereform som skulle finansiere okkupasjonen. Hagelin presset også Quisling for å få til en endelig [[fredsavtale]] med Tyskland.<ref name="Dahl-134-135" />

Hans samarbeid med tyskerne gikk dårligere utover krigen. Han var blant annet mot [[Holocaust i Norge|arrestasjonen og deportasjonen av de norske jødene]] og gikk inn for at administrasjonen av jødesaker ble lagt under Innenriksdepartementet. Terboven gjorde det etter hvert klart at Norges stilling ville stå sterkere om Hagelin forsvant.<ref name="Dahl-135-136" />

Det gikk etter hvert rykter innad i NS om at Hagelin var av [[jødisk]] blod,<ref>[[Øystein Sørensen]]: «NS-regimet og jødene», ''Historie og moral'' (s. 82), Dreyers forlag, Oslo 2020, ISBN 978-82-8265-533-0</ref> og at han var [[korrupsjon|korrupt]]. Ryktene ble så sterke at Quisling måtte iverksette [[etterforskning]]. Mens denne pågikk var Hagelin fratatt vervet som fylkesfører i Stor-Oslo. Etterforskningen frikjente Hagelin. Likevel ble han senere tvunget til å gå av høsten 1944, da han nektet å dra til [[Finnmark]] for å lede [[Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms|tvangsevakueringen]]. Resten av okkupasjonstiden levde han tilbaketrukket på [[Bygdøy]].<ref name="Dahl-136-137" />