Redigerer Alaskan malamute (avsnitt)

== Utseende, anatomi og fysikk ==
Alaskan malamute er en kompakt og kraftig plugg med usedvanlig store krefter og meget stor utholdenhet. Den er ikke hurtig, men tåler belastning som ingen annen hunderase. Den har en velutviklet kropp og en sterk nakke. Ryggen er rett og bred og lemmene meget muskuløse og kraftfulle. Labbene er store, kompakte og grove. Hodet er bredt og kraftig og typisk kileformet med middels store triangulære stående ører som er bredt ansatt. Halen er buskete og bæres i en svak bue over ryggen, men den skal ikke være ringlet.

Pelsen er tett, tykk og grov, aldri lang eller myk. Noe lenger på kroppen og kraftigst rundt halsen, på halen og på baksiden av lårene. Tett oljeaktig underull, som vanligvis blir 2,5&ndash;5 cm lang og har meget god isolasjon mot kulde og regn. Fargen er sort-hvit, lys grå med islett av sorte hår eller sobel som skifter mot rødt. Fargeskiftninger tillates også i underullen. Også solid hvit farge tillates. I buken, nedover beina og på labbene, samt som markeringer i ansiktet, tillates hvit farging.

Alaskan malamute er den største av polarhundene. Hannen har en gjennomsnittlig skulderhøyde på ca. 64 cm og vekt på ca. 38 kg. Tispene har en gjennomsnittlig skulderhøyde på ca. 58 cm og vekt på ca. 34 kg.

Hunderasen kom for første gang til Norge i 1945 etter 2. verdenskrig med oberst [[Ole Reistad]] som hadde med seg to hunder til Bardufoss.

I 1946/47 fikk major Venger fire alskan malamutes til Oslo (Nordstrand). Det var hanhunden Nimrod, og tispene Sajo, Siva og Minka. Disse ble delvis kjørt en sesong lokalt, men i 1947/48 ble de velvilligst stilt til disposisjon for Christian Pyk fra Norsk Trekkhundklubb som kjørte dem i tre sesonger. Nimrod og Siva ble parret og fikk to valper, Truls og Siri, som ble en del av 6-spannet.
Som en kuriositet kan nevnes at dette spannet flere ganger deltok i militærmanøvre med Garden hvor de var med på å vise bruk av hunder i vinterkrig for blant annet general Montgomery (fotos fra VG). Etter at disse hundene ble tatt ut av tjeneste i Norsk Trekkhundklubb er man ikke kjent med deres videre skjebne.
Hundene var meget lette å ha med å gjøre, de dro med seg det som var. Farten var ikke den aller største, men de oppnådde da en 4.-plass i Seppalaløpet i 1949/50.