Redigerer Alasdair MacIntyre (avsnitt)

== Filosofi ==
I sin filosofiske metode lot MacIntyre seg påvirke av [[narratologi]]en,{{Tr}} og benyttet fortellingen som verktøy når han utredet [[etikk]], [[vitenskapshistorie]], [[Aristoteles]], [[R.G. Collingwood]] og [[Thomas av Aquino]]. Dette bidro til å øke hans popularitet{{Tr}}, også utenfor den sedvanlige leserkrets som filosofer har.

MacIntyre regnes som en av samtidens fremste filosofer innen [[dygdsetikk]]en.{{Tr}} Til forskjell fra mange samtidige dygdsetikere fokuserte ikke MacIntyre primært på enkeltstående etiske spørsmål, som [[abort]], homofiles rettigheter, men fremst på de større moralske sammenhenger. Han har uttalt at etikerne før [[opplysningstiden]] ofte viste større moralsk innsikt enn de senere,{{Tr}} en oppfatning han delte med blant andre [[Simon Blackburn]], [[Bernard Williams]], og [[Martha Nussbaum]].

Han regnes til de såkalte [[kommunitarisme|akademiske kommunitarianere]],<ref>Avineri, S. and de-Shalit, Avner. (1992): ææCommunitarianism and Individualismææ, Oxford: Oxford University Press</ref> som i forlengelsen av Artistoteles mener at mennesket fra naturen av er samfunnsorientert, og at dette samfunn er en fellesskap som det fødes inn i. I boken ''After Virtue'' fremførte han standpunktet at 1600- og 1700-tallenes prosjekt å skjelne mellom begrep som det moralske, det teologiske, det estetiske og det legale ble mislykket. Dette anså han å ha ført til at det moderne moralske språket befinner seg i en slags uorden, noe som fører til at det blir umulig å sikre moralsk konsensus. For å danne seg en oppfatning om hva som er dygdig adferd eller hva som er rettferdig kreves imidlertid ifølge MacIntyre en bevissthet om at disse saker er historisk inkorporert i særskilte fellesskaper.

Han samarbeidet med blant annet [[Paul Ricœur]] i boken ''The Religious Significance of Atheism'' (1969), og med [[Stephen Toulmin]] i ''Metaphysical Beliefs, Three Essays'' (1957).