Redigerer Akvedukt (avsnitt)

== Romerske akvedukter ==
[[Fil:Rome.Porta Maggiore.jpg|thumb|left|Romas Porta Maggiore, formet av en støttebue [[Aqua Claudia]] og Romas den høyeste akvedukt, Aqua [[Anio Novus]].]]
[[Fil:El acueducto de Los Milagros.jpg|right|thumb|Levningene av akvadukten Los Milagros i [[Mérida]], [[Spania]]]]
Roma hadde flere vannkilder innenfor sine bymurer, men grunnvannet var erfaringsmessig usmakelig; vannet fra elven Tiber var preget av forurensning og vanndrevne sykdommer, blant annet grunnet døde dyr og lik som ble kastet i elven. Byens behov på rent vann hadde antagelig lenge overgått dets lokale kilder i 312 f.Kr. da byens første akvedukt, [[Aqua Appia]], ble bestilt av [[censor]]en [[Appius Claudius Caecus]]. Aqua Appia var den ene av to store offentlige byggeprosjekter på denne tiden; det andre var en strategisk vei mellom Roma og Capua, den første delen av [[Via Appia]]. Begge prosjekter hadde betydelig strategisk verdi da [[Samnitterkrigene|den tredje samnittiske krig]] hadde vært på gang for rundt tretti år ved dette tidspunktet. Veien gjorde det mulig med raske troppeforflytninger; og ved formgivning eller heldig tilfeldighet, gikk det meste av Aqua Appia innenfor en nedgravd ledningsrør, relativt sikkert fra angrep. Vannkilden var en kilde som lå 16,4&nbsp;km fra Roma og sank rundt 10 meter av sin lengde for daglig å frakte rundt 75 500 kubikkmeter med vann til en fontene ved Romas krøttermarked, [[Forum Boarium]], et av byens mest lavtliggende offentlige plasser.<ref>Den romerske general og hydrauliske ingeniør Frontinus kalkulerte senere at det avleverte 1825 ''quinariæ'' (75 537 kubikkmeter) i døgnet; se Platner, Samuel Ball (1929): ''A Topographical Dictionary of Ancient Rome''. Fullført og revidert av Thomas Ashby, London: Oxford University. s. 29.</ref> Den neste akvedukten, Gamle Anio, ble bestilt rundt førti år senere, finansiert ved skatter plyndret fra [[Pyrrhos]] fra [[Epirus]]. Det fraktet dobbelt så mye vann som Aqua Appia og kom inn i Roma på opphøyde bueganger, således skaffet vann til de delene av byen som lå på høyere nivå.<ref>Sextus Julius Frontinus: ''The Aqueducts of Rome'', s. 1, 6–20.</ref>

Ved 145 f.Kr. hadde byen igjen vokst utover sine kombinerte vannressurser. En offisiell kommisjon slo fast at de eksisterende akveduktene hadde forfalt, vannet minsket grunnet lekkasje og ulovlig tapping. [[Pretor]]en [[Quintus Marcius Rex]] renoverte dem, og bygde en tredje akvedukt, Aqua Marcia, som var Romas lengste akvedukt og som lå høyt nok til frakte vann fram til [[Kapitolhøyden]]. Arbeidet kostet 180 000 000 [[Sestertius|sesterer]] og tok to år å fullføre.<ref>Sextus Julius Frontinus: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Frontinus/De_Aquis/text*.html ''The Aqueducts of Rome''], 6–20. Sitat: «At that time the Decemvirs, on consulting the Sibylline Books for another purpose, are said to have discovered that it was not right for the Marcian water, or rather the Anio (for tradition more regularly mentions this) to be brought to the Capitol. The matter is said to have been debated in the Senate, in the consulship of Appius Claudius and Quintus Caecilius, Marcus Lepidus acting as spokesman for the Board of Decemvirs; and three years later the matter is said to have been brought up again by Lucius Lentulus, in the consulship of Gaius Laelius and Quintus Servilius, but on both occasions the influence of Marcius Rex carried the day; and thus the water was brought to the Capitol.»</ref> Etter hvert som behovet på vann fortsatt økte ble enda flere akvedukter bygget. Aqua Tepula i 127 f.Kr. og Aqua Julia i 33 f.Kr. Byggeprogrammene på akvedukter nådde et høydepunkt i keisertiden. Augustus’ styre hadde byggingen av Aqua Virgo, og den kortere Aqua Alsietina som skaffet vann til [[Trastevere]]s kunstige innsjø med vann for å kunne dramatisere teatralske sjøslag som underholdning for befolkningen. En annen kort akvedukt, Aqua Augusta, supplerte Aqua Marcia med vann av «utmerket kvalitet».<ref name="Frontinus">Frontinus: ''The Aqueducts of Rome'', 1, 6–20. Et annet navn for Aqua Augusta var Aqua Alsietina. Frontinus skjelnet mellom dets «usunne» tilgang fra det «søte vannet» til Aqua Augusta som ble ledet inn i Aqua Marcia. På den ene side sier han at Naumachias («Trasteveres sjøslag») forråd er «ikke avlevert for folkets bruk… [men overskuddet er tillatt] å gå til tilstøtende hager og til private brukere for irrigasjon.» På den andre siden, «Det er imidlertid sedvane at distriktet på den andre siden av Tiber, i nødstilfeller, når broene er stengt for reparasjon og vanntilgangen er stengt av fra denne siden av elven, å trekke vann fra Alsietina for å opprettholde flyten i de offentlige fontenene.»</ref>

Under keiser [[Caligula]] ble det påbegynt byggingen av to akvedukter som ble fullført av hans etterfølger [[Claudius]]; den 69&nbsp;km lange Aqua Claudia som hadde utmerket vannkvalitet, men som feilet ved flere anledninger; og Anio Novus, den høyeste av alle akveduktene i Roma og en av de mest pålitelige, men hadde lettere for å føre med seg sølete og misfarget vann, særlig etter nedbør, til tross for dens bruk av sedimenteringstanker.<ref>Sextus Julius Frontinus: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Frontinus/De_Aquis/text*.html ''The Aqueducts of Rome''], 6–20</ref> En sedimenteringstank er en metode for rense vann ved å la vannet passere et basseng og la partikler som blir fraktet med vannet synke ned mot bunnen hvor det kan samles opp.<ref>Omelia, C (1998): «Coagulation and sedimentation in lakes, reservoirs and water treatment plants» i: ''Water Science and Technology'' 37 (2): 129. doi:[https://dx.doi.org/10.1016%2FS0273-1223(98)00018-3 10.1016/S0273-1223(98)00018-3].</ref>

Det meste av Romas vann kom fra ulike vannkilder i dalene og høyden av Anio, elven Aniene, øst for Tiber. Et komplekst system av forbindelsespunkter, vann fra sidegrener og distribusjonstanker førte vannet til hver del av Roma. [[Trastevere]], byregionen vest for Tiber, var hovedsakelig tjent medutvidelser fra flere av byens østlige akvedukter, fraktet tvers over elven ved blyrør begravd i veilegemet til broene, således utgjøre en omvendt [[sifong]] (vannlås).<ref>Taylor, Rabun (2002): [http://www3.iath.virginia.edu/waters/Journal2TaylorNew.pdf#page=16 ''Tiber River bridges and the development of the ancient city of Rome''] (PDF), s. 16–17</ref> Når det skjedde at vannet over elvene måtte stenges grunnet rutinemessige reparasjoner og vedlikeholdsarbeid, ble det «uttvilsomt gode» vannet fra Aqua Alsietina benyttet til betjene Trasteveres offentlige springvann.<ref name="Frontinus" /> Situasjonen ble endelig forbedret da keiser [[Trajan]] bygde Aqua Traiana i 109 e.Kr., noe som førte til at rent vann ble fraktet direkte til Trastavere fra Braccianosjøen, 32&nbsp;km nordvest for Roma.<ref>Hodge, A. Trevor (2002): ''Roman Aqueducts and Water Supply'', Duckworth Archaeology, s. 255 - 6, og note 43.</ref> Ved slutten av 200-tallet e.Kr. fikk Roma vann fra 11 statsfinansierte akvedukter.