Redigerer Aktivt oppsøkende behandling (avsnitt)

== Historisk utvikling ==
På 1950-tallet ble det vedtatt at de store, statlige mentalsykehusene skulle avvikles, og pasientene ble da ofte skrevet ut av sykehus uten gode tilbud utenfor som fanget dem opp. Lokalpsykiatrien var i mange tilfeller mangelfullt utbygget, eller stedvis fullstendig fraværende. Tidligere pasienter ble derfor offer for mange tilfeldigheter, der noen ble fanget opp av frivillige organisasjoner og menigheter, mens andre ble bostedsløse eller havnet i ”rennesteinen”. Situasjonen var uholdbar, og en forsøkte derfor å utvikle et systematisk hjelpetilbud til den gruppen som var overlatt til seg selv.  

”Case Management”-modellen ble utviklet, men dette fungerte ikke tilfredsstillende for alle. Modellen hadde liten effekt for de dårligst fungerende, som ikke møtte til avtaler, uteble fra samarbeid og trakk seg unna hjelpeapparatet. Tilstanden ble karakterisert som svingdørsproblematikk, og det ble klart at denne gruppen trengte noe annet enn den materielle og medikamentelle tilretteleggingen de fikk fra sykehuset i ukene etter innleggelse.   

På 1970-tallet ble ACT-modellen videreutviklet fra ettervernarbeidet som sykehusets sosionomer utførte. Psykiaterne ble gjort oppmerksomme på at sosionomenes pasienter i liten grad ble gjeninnlagt, mens reinnleggelsesprosenten for sykehuset som helhet var på 60 %. Det ble etablert et forskningsprosjekt der sosionomene kartla behov, og hva slags intervensjoner de ente ville være hensiktsmessig for at utskrevne pasientene skulle klare å følge opp medisinering og andre behandlingstilbud. Ut fra dette ble små team kalt Training in Community Living utviklet, der en blant annet tok med seg aktuelle behandlere og tilretteleggere fra sykehusavdelingene ut i samfunnet, og der arbeidet med alle problemfylte aspekter i pasientenes liv.  

Grunnleggerne av teammetoden var Leonard I. Stein, Mary Ann Test, Arnold J. Marx, Deborah J. Allness, William H. Knoedler og deres kolleger og samarbeidspartnere ved Mendota Mental Health Institute, et statssykehus i Madison, Wisconsin. Andre navn på den samme modellen er:

*Training in Community Living (TCL) project
*The Program of Assertive Community Treatment (PACT)
*Madison-modellen

I sin samtid ble modellen sett på som svært radikal, men har siden utviklet seg til å bli en av de mest velprøvde, studerte og innflytelsesrike tilnærmings- og behandlingsmetodene innen psykisk helsevern. I utgangspunktet var modellen tenkt som en strategi for å forhindre uønskede og unødvendige sykehusinnleggelser for en svært stor og heterogen gruppe, men PACT-teamet begynte på 1980-tallet å se på om noen i målgruppen bedre profitterte på andre typer behandling. Flere stater konsentrerte seg derfor etter hvert om en mer begrenset gruppe; unge voksne med tidlige tegn på schizofrenilidelser.