Redigerer Afrikandere (avsnitt)

==Boerrepublikkene==

Etter zulustyrkenes nederlag og avtalen mellom Dingane og Retief ble skaffet tilbake, proklamerte voortrekkerne republikken Natalia. Denne boerstaten ble annektert av britiske styrker i [[1843]].

Britenes styre var tilbake, og fokuset ble flyttet fra å okkupere land i Natal, øst for Drakensberg–fjellene, til området nordvest for dem og inn på den høyereliggende [[veld]]en ([[steppe]]ne) i [[Transvaal]] og Transoranje som var tynt befolket på grunn av ødeleggelsene til [[Mfecane]]. Noen trekkere dro så langt som forbi dagens sørafrikanske grenser så langt nord som [[Zambia]] og [[Angola]]. Noen nådde også den [[portugal|portugisiske]] kolonien [[Delagoa Bay]], dagens [[Maputo]], hovedstaden i [[Mosambik]].

Dorsland Trek («tørst land trek») ble satt i gang av Gert Alberts i 1870–årene da det første trekket satte avgårde fra [[Pretoria]] via den tørre [[Kalahari]]–[[ørken]]en til [[Rietfontein]] på den østlige grensen av dagens Namibia. I løpet av en femårsperiode og etter en hjerteskjærende reise preget av tørst og [[malaria]], ankom disse trekkerne og slo seg ned i den fruktbare [[høyslette]]n Humpata i sørvestlige Angola på invitasjon fra kolonimyndighetene. I løpet av årene fulgte mange flere trekkere fra Pretoria til Humpata. Historikere antok at grunnen for trekket var at [[det britiske imperiet]] kom for nær med oppdagelsen av [[diamant]]er i [[Kimberley i Sør-Afrika|Kimberley]], nøyaktig den samme grunnen til at boerne forlot Kappkolonien opprinnelig. Gert Alberts, leder for det første trekket, skal derimot ha sagt en gang at det var bare en «vandrelyst» som fikk den første gruppen til å pakke sine vogner og å dra ut i det ukjente på leting etter nye horisonter.

[[Fil:Afrikaner Vryheidsvlag.svg|thumb|«''Vryheidsvlag''» («frihetflagg») som etter hvert ble kalt Rebellevlag («opprørsflagg»), antatt å ha blitt brukt av noen kappopprørere i andre boerkrig.<ref>[http://www.crwflags.com/fotw/flags/za}boer.html Flags of the World]</ref>]]
I mer enn 50 år spilte disse hardbarkede boerne en avgjørende rolle i å hjelpe portugiserne til å åpne opp de indre delene av Angola for handel og jakt. Boernybyggere fra Humpata hjalp også portugiserne i å kue krigerske innfødte svarte stammer der det var nødvendig. Men relasjonene mellom boere og portugisere ble sakte dårligere ettersom portugiserne forsøkte å konvertere disse dypts kristne protestantene til [[katolisisme]]. Portugiserne forbød dem også å bruke sitt språk, afrikaans, i de lokale skolene. For en kort periode slo en utbrytergruppe av disse boerne seg ned i høylandet Otavi i det nordlige Trans Gariep, senere kjent som [[Tysk Sydvest-Afrika|Tysk Sørvest–Afrika]] og i dag som Namibia, og erklærte sin egen uavhengige republikk Upingtonia. Denne lille uavhengige staten varte ikke lenge siden ingen av kolonimaktene ønsket å anerkjenne republikkens suverenitet. Etterhvert returnerte de fleste av disse boerne til Humpata.

Under [[første verdenskrig]] falt [[Sørvest-Afrika]] i hendene på [[Unionen Sør-Afrika]]. Sør–Afrika fikk et begrenset C–mandat av [[Folkeforbundet]] til å administrere landet som en femte provins. I et forsøk på å befolke Sørvest–Afrika inviterte den sørafrikanske regjeringen de angolanske boerne til å slå seg ned der. De fleste aksepterte tilbudet, mens noen dro tilbake til Sør–Afrika. En liten gruppe ble igjen i Angola. Idag utgjør arven etter Dorsland–trekket og de angolanske boerne ryggraden i alle sektorer av namibisk økonomi.

[[Fil:LizzieVanZyl.jpg|thumb|Lizzie van Zyl, besøkt av [[Emily Hobhouse]] i en britisk [[konsentrasjonsleir]].]] 
Boerne opprettet uavhengige stater, [[Den sørafrikanske republikk]] og [[Oranjefristaten]], i det som nå er Sør–Afrika. Britene annekterte også disse områdene, noe som førte til de to boerkrigene, [[første boerkrig]] (1880–1881) og [[andre boerkrig]] (1899–1902), som endte med at boer-områdene ble lagt til det britiske imperiet som kolonier. Boerne vant den første krigen og fikk tilbake sin uavhengighet, men tapte den andre, hovedsakelig på grunn av at britene brukte [[brent jords taktikk]] og utstrakt bruk av [[konsentrasjonsleir]]er. Det er anslått at {{formatnum:27000}} sivile boere (for det meste barn under 16 år) døde i leirene av sult og sykdom. Dette var 15% av boerbefolkningen i republikkene. Rundt {{formatnum:15000}} sivile [[bantu]]er døde i separate konsentrasjonsleirer, også satt opp av britiske styrker, men på grunn av mangelfulle nedtegnelser, kan dette antallet ha vært mye større.

Etter den britiske anneksjonen av boerrepublikkene, dempet opprettelsen av Unionen Sør–Afrika ([[1910]]) skillet mellom de britiske nybyggerne og afrikanderne.