Redigerer Adolph Sigfried von der Osten (avsnitt)

== Diplomatisk utsending i Russland ==
=== Opplæring til diplomat ===
Man kjenner ikke til at han i sine tidligere år hadde andre stillinger enn hoffjunker, og siden kammerjunker, men den dansk-norske statsminister [[J.H.E. Bernstorff]] må på en eller annen måte ha sett at han hadde et godt hode. Adolph Sigfried von der Osten, som ikke hadde hatt noen diplomatisk stilling, ble derfor sendt til [[Russland]] i (november 1755), for å overta stillingen som Danmark-Norges utsending i [[St. Petersburg]].  Dette var et tjenestested som hørte til de aller vanskeligste for datidens diplomater.

Stillingen var ikke ledig, den ble dekket av kammerherre Johan Lotharius Friederich von Moltzahn, som imidlertid var innstilt på å vende tilbake til Danmark så snart det var en passende anledning. von der Osten skulle få innføring i de utfordrende oppgavene under hans veiledning. Øyeblikket for von der Osten til å arbeide selvstendig kom raskt, da Moltzahn plutselig døde den 31. desember 1756.

=== Katharinas fortrolige ===
Adolph Sigfried von der Osten hadde utmerkede egenskaper som diplomat; en hurtig og skarp iakttagelsesevne, en betydelig intelligens, dertil stor politisk takt og menneskekunnskap. For sin stilling følte han levende interesse, og han skrev meget godt. Dog passet han i én henseende ikke godt stillingen ved keiserinne [[Elisabeth av Russland|Elisabeths]] hoff; han var nemlig en lite pen mann, og keiserinnen, som hadde en utpreget sans for mannlig skjønnhet, hadde derfor ingen lyst til å ha med ham å gjøre. «Jeg har», ytret han i den anledning, «stedse maattet lide under, at Vorherre ikke har taget Hensyn til Kejserindens Smag, da han skabte mig.» Men heldigvis var der en annen, og det en meget betydelig, dame, som syntes overordentlig godt om ham, nemlig den senere [[Katarina II av Russland|Katharina II]].  Hun levde dengang i Russland som storfyrstinne, gift med tronfølgeren storfyrst [[Peter III av Russland|Carl Peter Ulrik]]. Hun har åpenbart oppdaget at det var en fornøyelse å tale med den kloke og vittige von der Osten.

Forholdene var dengang slik, at det kunne ha verdi for en dansk diplomat å stå i et vennskapelig forhold til henne. Forsøket på ved en fredelig overenskomst med Carl Peter Ulrik som [[holsten]]sk hertug å få den gamle strid mellem Danmark og [[Gottorp]] avgjort var i 1751 slått ganske feil.  Det var vel kjent at nettopp storfyrstinnen hadde bidratt meget til dette. Siden hadde forhandlingene omtrent ligget brakk, men det syntes all grunn til å anta at hun hadde skiftet mening med hensyn til denne saken.  Mot slutten av 1756 trodde regjeringen i København at øyeblikket til å gjenoppta forhandlingene var kommet.

=== Det gottorpske spørsmål ===
Ved Moltzahns død ble det Adolph Sigfried von der Ostens oppgave å drive forhandlingene videre. Hva kunne da være heldigere, enn at storfyrstinnen personlig hadde fattet velvilje for ham? Hvor enn dårlig forholdet mellom henne og hennes ektefelle var, så hadde hun på flere områder stort herredømme over ektefellen.  Da han næret et sterkt apati mot Danmark, så var det behov for en forbundsfelle som kunne bekjempe og kanskje overvinne denne stemningen hos ham. Snart ble von der Ostens forhold til henne ennå mer intimt. For å trøste seg i sitt ulykkelige ekteskap hadde hun begynt å ta seg elskere.  Den som på denne tid nød hennes gunst var den senere polske konge [[Stanisław August Poniatowski av Polen|Stanislav Poniatovski]], som dengang oppholdt seg ved det russiske hoffet.

Keiserinnen ville ikke lenger ha Poniatovski i Russland, og da han derfor måtte vende tilbake til [[Polen]], ble det for Katharina en stor trøst under skilsmissen å føre en levende brevveksling med ham.  Den som nå – som tidligere – var hennes fortrolige og sørget for brevvekslingen med den fraværende elskeren, var ingen annen enn von der Osten. Han oppførte med stor takt og forstod med beundringsverdig behendighet å unngå enhver avsløring.  Dette uansett hvor sterkt mistanken om at han var fyrstinnens fortrolige var rettet mot ham.

Samtidig arbeidet von der Osten i den gottorpske sak med betydelig utholdenhet og dyktighet, for å skaffe den danske oppfatningen inngang ved hoffet i St. Petersburg og i regjeringskretsene der. Det viste seg imidlertid stadig umulig å få bukt med storfyrstens hat. Da keiserinne Elisabeth døde i januar 1762, og Carl Peter Ulrik under navnet Peter III ble herre over Russland, kom Danmark-Norge til å stå over for en truende krigsfare. Denne krigsfaren ble kun ble avverget da Katharina styrtet sin mann fra tronen. Men da vistes betydningen av den tilnærming mellom henne og den dansk-norske regjering, som von der Ostens personlige forhold til henne hadde bidratt så sterkt til å utvikle. Hun lot straks krigen opphøre og var villig til å forhandle vennskapelig med regjeringen i København.

=== Kortvarig opphold i Polen og fornyet uvilje i Russland ===
Før krisen i 1762 kom, hadde statsminister Bernstorff imidlertid sett seg nødt til å kalle von der Osten bort fra Russland. Han hadde lagt seg grundig ut med keiserinne Elisabeths elsker Schuvaloff og selv om han og andre som ville han til livs ikke kunne finne beviser mot ham, var mistanken om hans nære forhold til storfyrstinnen blitt så sterk, at han måtte bort. I 1761 ble han forflyttet til [[Warszawa]]. Her ble han dog ikke lengre enn til sommeren 1763, da han vendte tilbake til sin gamle plass i St. Petersburg.

Keiserinne Katharina tilbød ham en høy stilling om han gikk i russisk tjeneste, men von der Osten foretrakk å fortsette å tjene sitt fedreland som diplomat. Hans andre opphold i Russland varte inntil november 1765 og omfattet altså de par år, hvor forbundet av 11. mars 1765 ble etablert, dette forbund som ble grunnlaget for makeskiftetraktatene i 1767 og 1773. For von der Osten bragte dog oppholdet lite glede. Når han leilighetsvis minnet om et fransk utsagn, at ingen gjør to gange lykke i Russland, kom det til å passe på ham selv. Keiserinnen som nå hadde glemt Poniatovski og kastet seg i armene på en ny elsker, Gregorius Orloff, følte seg snart trykket ved i von der Osten å ha en mann på nært hold som hadde vært hennes fortrolige under hennes tidligere elskovsforhold. Han skaffet seg også bitre uvenner i de to menn som på denne tid hadde mest å si med hensyn til Russlands utenrikspolitikk, russeren [[Nikita Ivanovitsj Panin]] og holsteneren [[Caspar von Saldern]].

=== Utmerkelser og utsending i Napoli ===
Grunnet mistillit fra Bernstorff ble von der Osten kalt tilbake fra Russland. Da han forlot St. Petersburg mottok han som ærestegn både den russiske [[Aleksander Nevskij-ordenen]] og den polske [[Sankt Stanislaus-ordenen]]. Dekorasjonene fikk han som vitnesbyrd om at både keiserinnen og Stanislav Poniatovski, som da var konge i Polen, mintes ham som deres tro venn i tidligere tid. Kong Stanislav føyde et par år etter den polske greveverdighet til som en ny hedersbevisning (1768). Men slike vennskapstegn klarte ikke å dempe den bitterhet som han følte etter det han hadde opplevd i de siste år. Han gav Bernstorff ansvaret, og han ble etter dette en klar uvenn av denne. Det hjalp ikke, at han i 1766 ble [[Dannebrogordenen|ridder av Dannebrog]].

Fra St. Petersburg ble han sendt til [[Napoli]], igjen for å representere Danmark-Norge. Det var en rolig postering, men han fant nok å klage over i italienske forhold. For at Adolph Sigfried von der Osten kunne få en stilling hvor der var mer bruk for hans evner, ville Bernstorff sende ham til [[Haag]].  Før han kunne reise dit ble Bernstorff styrtet av [[Johann Friedrich Struensee]] (15. september 1770), og det innledet et helt nytt avsnitt i von der Ostens liv.