Redigerer Adalstein av England (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tidlig liv ===
[[Fil:Aethelfleda Monument, Tamworth - geograph.org.uk - 1740828.jpg|thumb|Statue i Tamworth av Æthelflæd, frue av mercianerne, med sin nevø Æthelstan.]]

I henhold til [[William av Malmesbury]] var Æthelstan tretti år gammel da han kom på tronen i [[924]]. Det innebærer at han ble født en gang rundt [[894]].<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 29</ref> Han var den eldste sønnen til Edvard den eldre og også den høyeste. Han var Edvards eneste sønn med hans første hustru Ecgwynn. Svært lite er kjent om henne, og hun er ikke nevnt med navn i noen kilde før den normanniske erobringen.<ref name="Foot_2004">Foot 2004, «Æthelstan (Athelstan) (893/4–939), king of England»</ref> Middelalderens kronikører ga ulike beskrivelser av hennes rang: en beskrev henne som en hustru av lav stand fra en ubetydelig fødsel, mens andre har beskrevet hennes som fra adelen.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 30</ref> Moderne historikere er heller ikke samstemte om hennes status. Simon Keynes og Richard Abels tror at ledende menn i Wessex ikke var villige til å akseptere Æthelstan som konge i 924 delvis for hans mor hadde vært en elskerinne av Edvard den eldre.<ref>Keynes 1999, «England, c. 900–1016», s. 467; Abels 1998, ''Alfred the Great'', s. 307</ref> Imidlertid har Barbara Yorke og Sarah Foot argumentert at påstandene om at Æthelstan var et utenomekteskapelig barn var et produkt av striden over etterfølgelsen til tronen, og at det er ingen grunn til å tvile på at hun var Edvards lovmessige hustru.<ref>Yorke 2001, «Edward as Ætheling», s. 26, 33; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 29–31</ref> Det er indikasjoner på at hun kan ha vært i slekt med [[Dunstan]], [[Canterbury erkebispedømme|erkebiskop av Canterbury]].<ref>Yorke (1997, ''Bishop Æthelwold: His Career and Influence'', s. 66–67</ref>

[[William av Malmesbury]] skrev at Alfred æret sin unge sønnesønn med en seremoni hvor ha ga gutten en skarlagenrød kappe, et belte med edelsteiner, og et sverd med et forgylt skjede.<ref name="Foot_31-33">Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 31–33</ref> Forsker på middelalderlatin, Michael Lapidge, og historikeren Michael Wood, har sett på dette som at Alfred markerte Æthelstan som en mulig arving på en tid da Alfreds nevø Æthelwold krevde tronen og representerte en direkte trussel til Alfreds direkte slektslinje,<ref>Lapidge 1993, ''Anglo-Latin Literature'', s. 68, n. 96; Wood 1999, ''In Search of England'', s. 157–158</ref> men historikeren Janet Nelson foreslår at det burde bli vurdert i konteksten av konflikten mellom Alfred og Edvard på 890-tallet, og kan reflektere en hensikt å dele riket mellom sin sønn og sønnsønn etter sin død.<ref>Nelson 1999, ''Rulers and Ruling Families'', s. 63–64</ref> Historikeren Martin Ryan går lengre og forslår at mot slutten av sitt liv kan Alfred ha favorisert Æthelstan framfor Edvard som sin etterfølger.<ref>Ryan 2013, «Conquest, Reform and the Making of England», s. 296</ref> Et [[Akrostikon|akrostisk]] dikt som lovpriste prins «Adalstan», og spådde en stor framtid for ham, har blitt tolket av Lapidge som en referanse til den unge Æthelstan og som drev ordspill på den angelsaksiske betydningen av hans navn, edelstein.<ref>Lapidge 1993, ''Anglo-Latin Literature'', s. 60–68</ref> Lapidge og Wood vurderer diktet som en minnefest av Alfreds seremoni av en av hans ledende lærde, John the Old Saxon.<ref>Lapidge 1993, ''Anglo-Latin Literature'', s. 69; Wood 1999, ''In Search of England'', s. 158</ref> Michael Woods oppfatning bekrefter diktet sannheten i William av Malmesburys redegjørelse av seremonien. Wood foreslår også at Æthelstan kan ha vært den første engelske konge som ble undervist fra barndommen av som en intellektuell, og at denne John antagelig var hans lærer.<ref>Wood 1999, ''In Search of England'', s. 157; Wood 2007, «Stand strong against the monsters», s. 199; Wood 2010, «A Carolingian Scholar in the Court of King Æthelstan», s. 137</ref> Imidlertid har Sarah Foot argumentert for at det akrostiske diktet gir bedre mening om det dateres til begynnelsen av Æthelstans styre.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 32, 110–112</ref>

Edvard giftet seg med sin andre hustru, Ælfflæd, en gang rundt hans fars død, antagelig for at Ecgwynn var død, skjønt hun kan ha blitt presset til side. Det nye ekteskapet svekket Æthelstans posisjon da hans stemor naturlig favoriserte interessene til hennes egne sønn, Ælfweard og Edwin.<ref name="Foot_31-33"/> Ved 920 hadde Edvard tatt til seg en tredje hustru, Ædgifu, antagelig etter å ha skjøvet Ælfflæd til side.<ref>Williams 1991, «Ælfflæd»; Miller, «Edward the Elder»</ref> Ædgifu hadde også to sønner, de framtidige kongene Edmund og Eadred. Edvard hadde også flere døtre, kanskje så mange som ni.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. xv, 44–52</ref>

Æthelstans senere utdannelse var sannsynlig ved hoffet i Mercia hos sin tante og onkel, Æthelflæd og Æthelred, og det er sannsynlig at den unge prinsen fikk sin militære trening på Mercias kampanjer for å erobre [[Danelagen]]. I henhold til en avskrift datert fra [[1304]] ga Æthelstan i 925 et charter med privilegier til nonneklosteret St Oswald's Priory i Gloucester hvor hans tante og onkel var gravlagt «i henhold til en pakt om faderlig fromhet som han tidligere hadde forpliktet med Æthelred, ealdorman av folket i Mercia.»<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 17, 34–36, 206</ref> Da Edvard tok direkte kontroll over Mercia etter Æthelflæds død i 918, kan Æthelstan ha representert sin fars interesser der.<ref name="Foot_2004"/>

=== Kamp for makten ===
Edvard døde i Farndon i nordlige Mercia den 17. juli 924, og de påfølgende hendelser er uklare.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 17</ref> Ælfweard, Edvards eldste sønn med Ælfflæd, hadde blitt rangert over Æthelstan som vitne på et charter i 901, og Edvard kan utsett Ælfweard som sin etterfølger som konge, enten av kun Wessex eller av hele kongeriket. Om Edvard hadde tenkt at kongeriket skulle bli delt etter hans død, kan hans avsettelse av Ælfwynn i Mercia i 918 vært en del av forberedelsene for Æthelstan som konge av Mercia.<ref>Keynes 2001, «Edward, King of the Anglo Saxons», s. 51; Charles-Edwards 2013, ''Wales and the Britons'', s. 510</ref> Da Edvard døde var Æthelstan tilsynelatende sammen med ham i Mercia mens Ælfweard var i Wessex. Mercia anerkjente Æthelstan som konge, og det er mulig at Wessex kan ha valgt Ælfweard. Imidlertid levde Ælfweard kun 16 dager lengre enn sin far, noe som avbrøt enhver plan om etterfølgelse.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 17; Keynes 2001, «Rulers of the English», s. 514</ref>

Selv etter Ælfweards brå død synes det å ha vært opposisjon til Æthelstan i Wessex, særskilt i Winchester, hvor Ælfweard ble gravlagt. I begynnelse oppførte Æthelstan seg som en konge i Mercia. Et charter angående land i [[Derbyshire]], som synes å ha blitt utstedt en gang i 925 da hans autoritet ennå ikke hadde blitt anerkjent utenfor Mercia, hadde kun mercianske biskoper som vitner.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 73–74; Keynes 1999, «England c. 900–1016», s. 467–468</ref> I vurderingen til historikerne David Dumville og Janet Nelson kan han ha gått med på å ikke gifte seg eller skaffe seg arvinger for å bli akseptert.<ref>Dumville 1992, ''Wessex and England'', s. 151; Nelson 1999, «Rulers and government», s. 104</ref> Imidlertid beskrev Sarah Foot hans beslutning for å forbli ugift til «en religiøst motivert avgjørelse på kyskhet som et livsvalg».<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 249</ref>

Kroningen av Æthelstan skjedde den 4. september 925 ved [[Kingston upon Thames]], kanskje grunnet dens symbolske lokalisering på grensen mellom Wessex og Mercia.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 73–74</ref> Han ble kronet av [[Athelm]], erkebiskop av Canterbury, som antagelig formet eller organiserte en ny ''ordo'' (religiøs tjenesteorden) hvor kongen bar kronen for første gang framfor en hjelm. Den ny ''ordo'' var påvirket av vestfrankisk liturgi og ble deretter en av kildene middelalderens franske ''ordo''.<ref>Nelson 2008, «The First Use of the Second Anglo-Saxon Ordo», s. 125–126</ref>

Opposisjonen synes å ha fortsatt selv etter kroningen. I henhold til William av Malmesbury skal en ellers ukjent adelsmann ved navn Alfred å konspirert for å blinde Æthelstan grunnet hans påståtte uekte fødsel, skjønt det er ukjent om han ønsket selv å bli konge eller om han handlet på vegne av Edwin, Ælfweards yngre bror. Blinding ville ha vært en funksjonshemming som var nok for gjøre Æthelstan uegnet som konge, uten at det at man gjorde den større forbrytelse med kongemord.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 40</ref> Spenninger mellom Æthelstan og Winchester synes å ha fortsatt i en del år. [[Winchester bispedømme|Biskop av Winchester]], Frithestan, var ikke tilstede ved kroningen og var ikke vitne til noen av Æthelstans kjente chartere før i 928. Etter det er han oppført som vitne rimelig jevnlig fram til han gikk av i 931, men han var opplistet i en lavere posisjon en hva som ellers ville ha vært normalt for en geistlig i hans posisjon.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 75, 83 n., 98; Thacker 2001, «Dynastic Monasteries and Family Cults», s. 254–255</ref>

I [[933]] druknet Edwin i et skipbrudd i [[Nordsjøen]]. Hans fetter, grev [[Adelolf av Boulogne]], tok hans legeme med for gravleggelse ved [[klosteret Saint Bertin]] i [[Saint-Omer]]. I henhold til klosterets annalist Folcuin, som feilaktig trodde at Edwin hadde vært konge, hadde flyktet fra England, «fordrevet av forstyrrelser i sin kongerike». Folcuin nevnte også at Æthelstan hadde sendt almisser til klosteret for sine døde bror og tok nådig mot munker fra klosteret da de kom til England, skjønt Folcuin innså ikke at Æthelstan var død før munkene gjorde sin reise i [[944]]. [[Symeon av Durham]], en kronikør fra 1100-tallet uttalte at Æthelstan hadde beordret at skulle Edwin druknes, men det er stort sett blitt avvist av historikerne.<ref>Et unntak er George Molyneaux, som uttalte at «Det er imidlertid grunner til å mistenke at Æthelstan kan ha hatt en medvirkning i dødsfallet til Ælfweards helbror Edwin i 933», jf. Molyneaux 2015, ''The Formation of the English Kingdom'', s. 29</ref> Edwin kan ha flyktet fra England etter et ikke vellykket opprør mot sin brors styre, og hans død antagelig bidro til at opposisjonen i Winchester ebbet ut.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 39–43, 86–87; Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 355–356</ref>

=== Konge av de engelske ===
[[File:British Isles 10th century.svg|thumb|De britiske øyer tidlig på 900-tallet.]]
Edvard hadde erobret de danske områdene i Mercia og East Anglia med støtte fra Æthelflæd og hennes ektemann, men da Edvard døde styrte den norrøne kongen [[Sigtrygg Caech]] fortsatt over det norrøne kongedømmet [[Jorvik]] ([[York]]), tidligere det sørlige northubriske kongedømmet [[Deira]]. I januar 926 sørget Æthelstan for at en av sine søstre ble gift med den aldrende Sigtrygg.<ref>Historikerne beskriver henne som hans eneste helsøster, men Maggie Bailey har pekt på at det hviler på et sent vitnemål fra William av Malmesbury, ''Den angelsaksiske krønike'' gjør ingen slik distinksjon ved nedtegnelsen av hennes ekteskap til Sigtrygg. William nevner ikke hennes navn, men tradisjoner først nedtegnet ved [[Bury]] tidlig på 1100-tallet har identifisert henne som sankt [[Edith av Polesworth]]. Det er betraktet som usikkert, men det er sannsynlig at hun gikk i kloster som enke, jf. Bailey 2001, «Ælfwynn, Second Lady of the Mercians», s. 114; Thacker 2001, «Dynastic Monasteries and Family Cults», s. 257–258; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 48</ref> De to kongene ble enige om ikke å invadere hverandres områder eller å støtte hverandres fiender. Året etter døde Sigtrygg, og Æthelstan grep sjansen til å invadere. En del historikere mener at Sigtrygg avviste sin hustru kort tid etter ekteskapet og gikk tilbake til hedenskapen,<ref>Hart 2004, «Sihtric»; Thacker 2001, «Dynastic Monasteries and Family Cults», s. 257</ref> men andre uttrykker at Æthelstan grep anledningen som kom med Sigtryggs død til å invadere.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 18; Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 340; Miller 2001, "Æthelstan"</ref> Historikeren Alex Woolf mener det er usannsynlig at Sigtrygg avviste sin hustru da det ville ha vært en krenkelse som hadde fått Æthelstan umiddelbart til å erklære krig.<ref>Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 150–151</ref> [[Gudrød av Dublin|Gudrød]] (irsk: ''Gofraid ua Ímair''), en fetter av Sigtrygg, ledet en flåte fra Dublin for å ta maktposisjonen i Jorvik, men Æthelstan greide uten problemer å avverge det. Han erobret Jorvik og mottok underkastelsen til den norrøne befolkningen. I henhold til sørlig kronikør tok han kongedømmet til northumbrianerne og det er ikke klart om han i det hele tatt kom i kamp med mennene fra Dublin.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 12–19</ref> Konger i sørlige England hadde aldri hersket over nordlige England, og at Æthelstan hadde tatt over kongedømmet ble møtt med raseri av folket i Northumbria som alltid hadde kjempet for uavhengighet fra sør. Imidlertid aksepterte kong [[Konstantin II av Skottland]], kong [[Hywel Dda]] av walisiske [[Deheubarth]], [[Ealdred av Bamburgh]] og kong [[Owain av Strathclyde]]<ref>I henhold til William av Malmesbury var det Owain av Strathclyde som var tilstede ved Eamont, men ''Den angelsaksiske krønike'' sier Owain av Gwent. Det kunne ha vært begge, jf. Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 162, n. 15; Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 151; Charles-Edwards 2013, ''Wales and the Britons'', s. 511–512</ref> aksepterte Æthelstans overherredømme ved Eamont i nærheten av [[Penrith]] den 12. juli.<ref>Higham 1993, ''The Kingdom of Northumbria'', s. 190; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 20</ref> Æthelstan fikk revet festningsverkene i Jorvik som den første norrøne besettelsen hadde reist innenfor dens murer, og fordelte de rikdommer som han fant der.<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 340</ref> Hans triumf førte til sju år med fred i nord.<ref name="Foot_20">Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 20</ref>

Mens Æthelstan var den første engelske konge som oppnådde overherredømme av nordlige Britannia, arvet han sin autoritet over de walisiske konger av sin far og tante. På 910-tallet anerkjente [[Gwent]] overherredømmet til Wessex, og [[Deheubarth]] og [[Gwynedd]] aksepterte det til Æthelflæd av Mercia; som følge av Edvards overtagelse av Mercia, overførte de sin allianse til ham. I henhold til William av Malmesbury, etter møtet ved Eamont sammenkalte Æthelstan de walisiske kongene til [[Hereford (England)|Hereford]] hvor han sikret seg et løfte om en årlig tributt som det ble sagt utgjorde en ikke spesifisert antall hunder og hauker, tjue pund i gull, tre hundre pund i sølv, og det umulige kravet på 25 000 okser.<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 340; ''Gesta Regum'', i, s. 148</ref> Et mer varig resultat av dette møtet var at grensen mellom engelske og walisiske områder ble plassert i området Hereford ved elven [[Wye]].<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 340–341; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 163</ref> Den fremste walisisk personen i Wales var Hywel Dda av Deheubarth, beskrevet av historikeren på tidlig walisisk middelalder, Thomas Charles-Edwards, som «den mest trofaste allierte» av herskerne på denne tid. Walisiske konger møtte ved Æthelstans hoff i årene mellom 928 og 935, og sto som vitner ved chartere foran lekfolk (bortsett fra kongene av [[Skottland]] og [[Kongedømmet Strathclyde|Strathclyde]]), noe som viser at deres posisjon var ansett som bedre enn andre stormenn tilstede. Denne alliansen fremmet en fred mellom Wales og England, og innenfor Wales, som varte ut Æthelstans styre, skjønt en del walisere følte seg krenket av statusen til deres herskere som underkonger, foruten også de tributter de ble tvunget til å betale. Av disse walisiske fyrstene var [[Hywel Dda]] av [[Dyfed]] den som ble mest påvirket av engelsk innflytelse. Han ga engelsk navn til en av sine sønner, preget sølvpennyer etter engelsk modell, og overtok en del engelske lover for det lovverk som bærer hans navn.<ref name=" Stenton_341">Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 341</ref>

I henhold til [[William av Malmesbury]], rett etter møtet ved Hereford, dro Æthelstan for å fordrive ned på de britonske mennene fra [[Cornwall]] fra [[Exeter]]. Fortellingen antyder at britonerne var i opprør, og at menn fra deres eget folk i andre deler av sørvest støttet dem. Den antyder også at på denne tid utgjorde britonere en vesentlig del av Exeters befolkning. Æthelstan befeste byens murer, forviste dens britonske befolkningen og bestemte grensen mot Cornwall ved elven [[Tamar (England)|Tamar]].<ref name=" Stenton_341"/> En del historikere er skeptisk til denne fortellingen da Cornwall hadde vært under en form for engelsk styre siden midten av 800-tallet. Thomas Charles-Edwards beskrev den som «en usannsynlig historie», mens historikeren John Reuben Davies vurderte den troverdig som undertrykkelse av den stedegne, britonske befolkningen og begrensning av befolkningen i Cornwall bak elven Tamar. Æthelstan understreket sin kontroll ved å etablere et nytt kornisk bispedømme og utpekte dens første biskop, men Cornwall beholdt sin egen kultur og språk.<ref>Charles-Edwards 2013, ''Wales and the Britons'', s. 432; Davies 2013, «Wales and West Britain», s. 342–343; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 164; Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 341–342</ref>

Æthelstan ble den første konge over alle angelsaksiske folk, og dessuten også over det meste av den norrøne befolkningen i Britannia.<ref name="Foot_20"/> Situasjonen i nordlige Northumbria var imidlertid uklar. Ann Williams mener at underkastelsen til Ealdred av Bamburgh var antagelig kun i navnet, og det er sannsynlig at han anerkjente skotske Konstantin som sin herre, men Alex Woolf vurderte Ealdred som en delvis uavhengig hersker som aksepterte Wessex' autoritet, slik Æthelred av Mercia hadde gjort en generasjon tidligere,<ref>jf. Williams 1991, «Ealdred»; Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 158</ref> Hans suksess innledet til hva John Maddicott i hans historie om opprinnelsen til det engelske parlament kalte den imperiske fase av engelsk kongedømme mellom 925 og 975 da herskerne fra Wales og Skottland var tilstede ved rådsforsamlingene til engelske konger og sto som vitner ved deres chartere.<ref>Maddicott 2010, ''The Origins of the English Parliament'', s. 7–8, 13</ref> Æthelstan forsøkte å forlike adelen i sitt nye område i Northumbria til sitt styre. Han ga store gaver til kirkene i [[Beverley]], [[Chester-le-Street]], og [[York]], og framhevet sin kristendom. Han kjøpte også store områder i [[Amounderness]] i [[Lancashire]], og ga det til erkebiskopen i York, hans viktigste myndighetsperson i regionen.<ref>I synet til Janet Nelson, hadde Æthelstan begrenset kontroll over områdene i nordvest, og donasjonen av Amounderness i et område som nylig hadde tiltrukket seg mange norrøne innvandrere til «en mektig, men langt fra pålitelig, lokal makthaver» var «en politisk gest framfor et tegn på foregående kontroll», jf. Nelson 1999, «Rulers and government», s. 116–117</ref> Men han forble en mistrodd fremmed, og de nordlige kongerikene foretrakk å alliere seg med hedenske norrøne i Dublin. I kontrast til Æthelstans sterke kontroll over sørlige England, hans posisjon i nord var langt mer usikker og spinkel.<ref>Higham 1993, ''The Kingdom of Northumbria'', s. 192; Keynes 1999, «England, c. 900–1016», s. 469</ref>

=== Invasjonen av Skottland i 934 ===
I [[934]] invaderte Æthelstan Skottland. Hans årsaker er uklare, og historikerne har gitt alternative forklaringer. Gudrød, den norrøne kongen av Dublin som kortvarig hadde hersket i Northumbria, døde i 934, noe som førte til usikkerhet blant de norrøne, og kan ha gitt Æthelstan mulighet til å gjennomføre sin autoritet i nord. Et oppslag i ''[[Clonmacnoise-krøniken]]'' nedtegnet dødsfallet i 934 for en hersker som muligens var Ealdred av Bamburgh, noe som antyder en annen mulig forklaring. I forlengelsen kan det ha innebære en strid mellom Æthelstan og Konstantin over kontrollen av dette området. ''Den angelsaksiske krøniken'' nedtegnet den militære ekspedisjonen kortfattet uten forklaring, men [[John av Worcester]], en kronikør fra 1100-tallet, slo fast at Konstantin hadde brutt sin avtale med Æthelstan.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 164–165; Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 158–165</ref>

Æthelstan satte ut på sin kampanje i mai 934, fulgt av fire walisiske konger: Hywel Dda av Deheubarth, Idwal Foel av Gwynedd, Morgan ap Owain av Gwent, og Tewdwr ap Griffri av Brycheiniog. Hans følge omfattet også atten biskoper og tretten jarler, seks av dem hadde norrøne navn og kom fra østlige England. Ved slutten juni eller tidlig i juli hadde han nådd Chester-le-Street, hvor han ga store gaver til graven til den hellige [[Cuthbert av Lindisfarne]], inkludert en [[stola]] (dekorert prestebånd) og kostbart geistlig klede, opprinnelig bestilt av hans stemor Ælfflæd som gave til biskop Frithestan av Winchester. Invasjonen skjedde til lands og havs. I henhold til [[Simeon av Durham]] herjet hans landstyrker så langt nord som [[Dunnottar]] i nordøstlige Skottland mens flåten herjet [[Caithness]], den gang muligens en del av den norrøne riket på [[Orknøyene]].<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 87–88, 122–123, 165–167; Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 158–166</ref>

Det er ikke nedtegnet noen slag eller konfrontasjoner under kampanjen, og det er heller ikke nedtegnet noe resultat. Det var imidlertid en maktdemonstrasjon av det faktum at sammenbruddet til det norrøne riket i York hadde ført Skottland innenfor rekkevidden av en engelsk hær. Ved september var imidlertid Æthelstan tilbake sør i England ved Buckingham hvor Konstantin sto oppført som ''subregulus'' av et charter. Det er en konge som anerkjente Æthelstans overherredømme. I 935 var et charter bevitnet av Konstantin, Owain av Strathclyde, Hywel Dda, Idwal Foel, og Morgan ap Owain. Ved juletider det samme året var Owain av Strathclyde enda en gang ved Æthelstans hoff sammen med walisiske konger, men ikke Konstantin. Han kom tilbake til England mindre enn to år senere under langt andre omstendigheter.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 88–89; Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 166–168.</ref>

=== Slaget ved Brunanburh ===
En konsekvens av invasjon av Skottland kom tre år senere. I 934 hadde Olav Gudrødsson etterfulgt sin far som den norrøne konge av Dublin. Det ble inngått en allianse mellom Olav og den skotske konge ved at Olav giftet seg Konstantins datter. Ved august 937 hadde Olav beseiret sine rivaler for kontrollen av den norrøne delen av Irland, og straks etter aktet han å gjenerobre York som var hans farsarv. Hver for seg var Olav og Konstantin, sammen med [[kongedømmet Strathclyde]], for svake for å motsette seg Æthelstan, men sammen kunne de håpe å utfordre dominansen til Wessex. I 937 seilte Olav til England med en stor flåte og forente sine styrker med de fra Skottland og Strathclyde. I [[middelalderen]] skjedde krigføring normalt om sommeren, og Æthelstan kunne neppe ha forventet en invasjon så sent på året. Han synes å ha reagert langsomt, og et latinsk dikt bevart av William av Malmesbury anklaget ham for «smektende i dovne sysler». De allierte plyndret engelsk områder mens Æthelstan tok sin tid på å samle en hærstyrke fra Wessex og Mercia. Michael Wood har lovprist denne forsiktigheten og argumenterte at i motsetningen til Harald Godwinsson i 1066, lot han seg ikke provosere til forhastet handling. Da han marsjerte nordover hadde ikke waliserne med seg, men de deltok heller ikke på den motsatte siden.<ref>Higham 1993, ''The Kingdom of Northumbria'', s. 193; Livingston 2011, «The Roads to Brunanburh», s. 13–18; 23; Wood 1999, In Search of England, s. 166; Wood 2005, ''In Search of the Dark Ages'', s. 158</ref>

De to sidene møttes i [[slaget ved Brunanburh]] som etter harde kamper som varte til mørkets utbrudd førte til en overveldende seier for Æthelstan, støttet av sin unge halvbror, den framtidige kong [[Edmund I av England|Edmund]]. På slagmarken lå det igjen fem døde konger og sju jarler fra Irland, og sønnen til den skotske kongen. Olav slapp unna og førte restene av sin slagne hær tilbake til Dublin. De engelske hadde også fått store tap, inkludert to av Æthelstans fettere, sønnene av Edvard den eldres yngre bror Æthelweard. Stedet for slaget, som opptrer i et samtidig dikt<ref>William av Malmesbury, ''Gesta Regum'', R.S., s. 151-152</ref> har ikke blitt nøyaktig identifisert.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 169–171; Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 342–343; Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 168–169; Smyth 1984, ''Warlords and Holy Men'', s. 202–204</ref>

Slaget ble rapportert i ''[[Ulster-annalene]]'': «Et stort, begredelig og forferdelig slag ble grusomt utkjempet mellom sakserne og nordboerne og hvor flere tusener av nordboere, som er utallige, falt, men deres kong Amlaib [Olav], unnslapp med noe få tilhengere. Et stort antall saksere falt på den andre siden, men Æthelstan, saksernes konge, fikk en stor seier.»<ref>Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 169</ref>

En generasjon senere kunne kronikøren [[Æthelweard (historiker)|Æthelweard]] rapportere at det ble folkelig husket som «det store slaget», og det sikret Æthelstans etterdømme som «seierrik grunnet Gud», i henhold til den religiøse skribenten [[Ælfric av Eynsham]].<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 23, 210–211</ref> ''Den angelsaksiske krønike'' avsto fra sin vanlige enkle stil til fordel for et heroisk dikt som feiret den store seier, og framstilte Æthelstan som hersker over Britannia.<ref>Foot 2007, «Where English Becomes British», s. 144</ref> Historikeren [[Frank Stenton]] mente at «Slaget har sin særlige plass blant de hendelser som førte til den endelige forening av England. Det knyttet mercianerne og vestsakserne sammen i et felles minne om en stor prestasjon som utvisket tradisjonene om deres gamle kriger.»<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 343</ref>

Historikerne er likevel ikke samstemte over betydningen av slaget. [[Alex Woolf]] beskrev det som «en [[pyrrhosseier]]» for Æthelstan: kampanjen synes å ha endt i et dødpunkt, hans makt synes å ha minsket, og etter at han døde overtok Olav kongeriket i Northumbria uten motstand.<ref>Woolf 2013, «Scotland», s. 256</ref> [[Alfred Smyth]] beskrev det som «det største slaget i angelsaksisk historie», men uttalte også at dets konsekvenser utover Æthelstans styre har blitt overdrevet.<ref>Smyth 1984, ''Warlords and Holy Men'', s. 204; Smyth 1987, ''Scandinavian York and Dublin'', bind 2, s. 63</ref> Sarah Foots oppfatning er derimot at det er vanskelig å overdrive slagets betydning: om angelsakserne hadde blitt beseiret, kunne hele deres overherredømme over hele Britannias fastland ha gått i oppløsning.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 171–172</ref> Historikeren Michael Livingston mente derimot at det ville ikke være å strekke det for langt «å betrakte slaget som det øyeblikk da engelskhet kom til uttrykk. De mennene som kjempet og døde på slagmarken smidde et politisk kart for framtiden som er hos den dag i dag, noe som muligens gjør slaget ved Brunanburh til et av de mest betydningsfulle slag i det lange historien til ikke bare England, men for hele De britiske øyer.»<ref>Livingston 2011, «The Roads to Brunanburh», s. 1</ref>