Redigerer Absalon Pedersson Beyer (avsnitt)

==Arbeid==
I [[1553]] ble Beyer utnevnt til lektor i teologi ved [[Bergen katedralskole|katedralskolen]]. Mellom [[1557]] og [[1564]] var han også skolens [[rektor]] eller «lesemester». Vi vet ikke så mye om hvilke emner han foreleste i, men den 12. januar 1562 begynte han å utlegge [[Melanchthon]]s ''Loci'', og den 8. februar samme år avsluttet han forelesninger i [[Niels Hemmingsen]]s bok om predikemetoder.

Opplysningene om disse datoene finnes i Beyers [[dagbok]] fra 1552–72 (også kalt ''Bergens Kapitelsbok''). 
Beyer hadde solid kunnskap om [[gresk]] og [[latin]], og var nok en inspirerende lærer. Han tok i bruk [[skuespill]] i undervisningen, noe som var enestående i datidens Norge. Beyer oversatte utenlandske teaterstykker, og sin [[oversettelse]] av ''Adams fall'' lot han sine elever oppføre på domkirkegården i 1562. Det regnes som den første norske teaterforestillingen.<ref>Viken, Øystein Lydik Idsø; ''[[Allkunne]]'': «Absalon Pedersson Beyer» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 11. juli 2022 fra [https://snl.no/Absalon_Pedersson_Beyer]</ref> Gjennom skuespill, [[tragedie]]r og [[komedie]]r som var åpne for byens befolkning, drev han også [[folkeopplysning]]. 

I [[1560]] ble Beyer [[notarius]] ved Bergens [[domkapitel]]. Som medlem av domkapitelet fikk han del i rentene fra to [[prebende]]r. Prebendene var inntekter fra det gamle [[katolsk]]e [[kirkegods]]et, og en del av disse inntektene gikk til å lønne de nye geistlige i [[reformasjonstiden]]. I Beyers siste dager ble denne lønnen økt med rentene av en tredje prebende.

Fra [[1566]] var han dessuten slottsprest på [[Bergenhus]]. Den 6. juni 1566 skrev han følgende i dagboken sin: 
:''«16 Junij. Vart ieg m. Absalon Petreius med Engelberto Petræo, min frende, ordenerit til prestmend, jeg at vere Erik Rosenkrantzis predicanter paa Bergenhus och Engelbertus at vere her Peder til [[Fana|Fanes]] capellan.»'' 
Beyer hadde dobbeltstilling som lesemester og slottsprest fram til sin død.

Det er bevart tre skrifter fra Beyers forfatterskap. Hans dagbok fra årene mellom 1552 og 1572 er en av de viktigste kildeskriftene vi har i kultur- og sosialhistorie fra [[1500-tallet]]. Boken skildrer dagliglivet i Bergen, som da var Norges eneste storby. Vi kan lese om alt fra familiære forhold, fest og [[bryllup]], [[pest]], [[bybranner i Bergen|brann]], [[kriminalitet]] og straff, handel og fiskeri, kongebesøk, [[hanseatene]] og [[den nordiske syvårskrigen]]. De originale dagbøkene oppbevares i den [[Henrik Thott|Thottske]] samling i [[Det Kongelige Bibliotek]] i København. En avskrift fra 16-1700-tallet er oppbevart i arkivet etter «De eligerte menn»,<ref>Mardal, Magnus A.: «Eligerte menn» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 11. juli 2022 fra [https://snl.no/eligerte_menn]</ref> dvs. [[magistrat]]en i Bergen, oppbevart ved [[Bergen byarkiv]]. Avskriften har noen små avvik, idet det er foretatt noen forkortelser og [[ortografi]]ske justeringer. Manuskriptet er også trykket opp i flere utgaver. Notatene forteller om store og små hendelser i Bergen, men også om ting som skjedde andre steder.

Fram til 1561 skrev han mye på latin, men de siste årene er dagbøkene skrevet på dansk-norsk med påvirkning fra [[talemål]]et. Boken ''Om Norigs Rike'' ble sannsynligvis skrevet på oppdrag fra [[Erik Rosenkrantz]] på [[Bergenhus]]. Den er et [[topografi]]sk-historisk litterært storverk, som i tillegg til Norges historie også skildrer livet i byen og Norge i samtiden. 

Om sin pleiefar Gjeble Pedersson skrev han hyllesten ''Oration om Mester Geble'' som er bevart i utdrag.<ref>Fossen, Anders Bjarne: «Gjeble Pederssøn» i ''Norsk biografisk leksikon'' på snl.no. Hentet 11. juli 2022 fra [http://nbl.snl.no/Gjeble_Pederss%C3%B8n]</ref>

Beyer var en høyt aktet mann i Bergen, man han hadde også mange fiender. Som prest var han en stor refser av den tøylesløse livsførselen til byens innbyggere. «''Væ dig Bergen du fule [[Sodoma og Gomorra|Sodoma oc Gomorrhæ]] søster''» kommenterte han i 1568. Beyers kone Anne ble beskyldt for [[trolldom]] i hans siste leveår, men ble frikjent. 15 år etter mannens død fikk hun igjen slike beskyldninger rettet mot seg, og denne gangen ble hun brent, selv om prestene hevdet hennes uskyld.