Redigerer 4. mai-bevegelsen (avsnitt)

==Følgene av Kinas misnøye==

Kina gikk optimistisk inn i [[første verdenskrig]] i et forsøk på å gå imot [[Japan]]s aggresjon. Kina forlangte å få tilbake de tidligere tyske herredømmet i [[Shandong]] og bli kvitt urettferdige traktater slik som de [[21 krav]]. Men som et resultat av [[Versaillestraktaten]] ble det tyske herredømmet sør og øst i Shandong ([[Jiaozhou]]) formelt overført til Japan. Avgjørelsen til Fredskonferansen i Paris i 1919 førte til en stor misnøye og sinne blant deler av den kinesiske elite med en økning i sterke nasjonalistiske og anti-japanske følelser. Dette førte til slutt til 4. mai-bevegelsen i 1919.

Faktisk ønsket ikke vestlige makter å gi fra sine herredømmer i Kina. Videre, på slutten av krigen hadde de inngått hemmelige avtaler med Japan hvor de lovte å støtte Japans krav på Shandong i bytte mot Japans fortsatt støtte til de Alliertes sak. Således gikk de vestlige maktene mot Kinas krav under fredskonferansen i Paris og Shandong-privilegiene ble gitt til Japan. I tillegg hadde anti-japanske sympatier økt i Kina siden de ble tvunget til å inngå de [[21 krav]] i [[1915]]. Skuffelsen i [[1919]] økte videre den nasjonalistiske følelsen mot Japan.

Som et resultat ble anti-japanske demonstrasjoner og boikottaksjoner satt i gang [[4. mai]] [[1919]], og markerte begynnelsen på 4. mai-bevegelsen.

Selve demonstrasjonene den 4. mai utsprang ikke av noen spontan misnøye i folkemassene, men var metodisk planlagte av aktivister, blant annet tilknyttet [[Pekinguniversitetet]]. Forbildet var tidligere bevegelser, kanskje særlig i [[Korea]]. Selv om 4. mai-bevegelsen ble organisert i det kinesiske folks navn, var det ikke noen bevegelse som hadde særlig masseappell. Bevegelsens ledere tok dermed mer på seg en rolle som lærere og formanere av folket slik at det skulle utvikle de nye tenkemåter.