Redigerer 243 Ida (avsnitt)

== Utforskning ==
[[Fil:Galileo trajectory Ida.svg|thumb|Banen til ''Galileo'' fra oppskytning til den gikk inn i bane rundt Jupiter.]]

=== ''Galileos'' nærpassering ===
Asteroidene [[951 Gaspra]] og 243 Ida ble besøkt i 1993 av romsonden ''[[Galileo (romsonde)|Galileo]]'' på sin ferd mot [[Jupiter]]. De ble valgt ut etter nye retningslinjer som pålegger NASA at romsonder som krysser asteroidebeltet skal vurdere nærpasseringer av asteroider.{{Sfn|D'Amario|Bright|Wolf|1992|s=26}} Ingen tidligere sonder hadde foretatt en slik nærpassering.{{Sfn|Chapman|1996|s=699}} ''Galileo'' ble skutt opp i bane av [[Atlantis (romferge)|romfergen Atlantis]] under romferden [[STS-34]] den 18. oktober 1989.{{Sfn|D'Amario|Bright|Wolf|1992|s=24}} For å endre banen slik at ''Galileo'' kunne nå Ida, krevdes det {{Konverter|34|kg|lb|abbr=on}} med [[drivstoff]].{{Sfn|D'Amario|Bright|Wolf|1992|s=72}} Planleggerne utsatte avgjørelsen til de var sikre på at det var nok drivstoff til å fullføre primæroppdraget til Jupiter.{{Sfn|D'Amario|Bright|Wolf|1992|s=36}}

[[Fil:Ida-approach.gif|thumb|left|Fotoserien fra ''[[Galileo (romsonde)|Galileos]]'' nærpassering startet 5,4&nbsp;timer før nærmeste passering og viser Idas rotasjon.{{Byline|''Galileo''}}]]

''Galileo'' passerte asteroidebeltet to ganger. Under den andre kryssingen fløy sonden forbi Ida 28. august 1993 med en hastighet på {{Konverter|12400|m/s|abbr=on|sigfig=4}} i forhold til asteroiden.{{Sfn|D'Amario|Bright|Wolf|1992|s=36}} Omtrent 95 % av overflaten ble observert{{Sfn|Thomas|Belton|Carcich|Chapman|1996|s=20–32}} i avstander på mellom {{Formatnum:240350}}&nbsp;km og {{Formatnum:2390}}&nbsp;km.{{Sfn|NASA|2005}}{{Sfn|Sullivan|Greeley|Pappalardo|Asphaug|1996|s=120}} Ida var da den andre asteroiden, etter Gaspra, som ble avbildet av en romsonde.{{Efn
 |name="sitat2"
 |Sitat: «Nesten en måned etter en vellykket fotoseanse, fullførte ''Gallileo'' sist uke radiooverføringen av et høyoppløst portrett til jorden av den andre asteroiden gjennom tidene til å bli avbildet fra rommet. Asteroiden, kjent som 243&nbsp;Ida, ble avbildet fra en gjennomsnittsavstand på bare {{Formatnum:3400}}&nbsp;km omtrent 3,5&nbsp;minutter før ''Galileo''s nærmeste passering 28. august.»&nbsp;{{Harv|Cowen|1993|s=215}}
}}{{Sfn|Cowen|1993|s=215}}

En skade på en av antennene forsinket overføringen av mange bilder.{{Sfn|Chapman|1994|s=358}} De første fem bildene ble mottatt i september 1993,{{Sfn|Chapman|1996|s=707}} og utgjorde en høytoppløst mosaikk på 31–38&nbsp;m/[[piksel]].{{Sfn|Chapman|Belton|Veverka|Neukum|1994|s=237}}{{Sfn|Greeley|Sullivan|Pappalardo|Veverka|1994|s=469}} De gjenværende bildene ble sendt i februar 1994,{{Sfn|Holm|Jones|1994}} da romsondens nærhet til jorden gjorde det mulig å overføre data raskere.{{Sfn|Chapman|1996|s=707}}{{Sfn|Monet|Stone|Monet|Dahn|1994|s=2293}}

=== Oppdagelser ===
''Galileo''s nærpasseringer av 951 Gaspra og 243 Ida, og senere ''[[NEAR Shoemaker]]s'' nærpassering av [[(433) Eros]], muliggjorde de første studier av asteroiders [[geologi]].{{Sfn|Geissler|Petit|Greenberg|1996|s=57}} Idas relativt store overflate fremviste også en rekke ulike geologiske egenskaper.{{Sfn|Chapman|Belton|Veverka|Neukum|1994|s=238}} Oppdagelsen av Idas måne [[#Måne|Daktyl]], den første bekreftede satellitten til en asteroide, ga ytterligere innsikt i Idas sammensetning.{{Sfn|Chapman|1996|s=709}}

Ida klassifiseres som en [[S-type-asteroide]] basert på bakkebaserte [[spektroskopi]]ske målinger.{{Sfn|Byrnes|D'Amario|1994}} Før ''Galileos'' nærpassering var det antatt at S-typene bestod enten av [[ordinær kondritt]] (OC, engelsk ''ordinary chondrite'') eller [[Meteoritt#Meteorittyper|stein-jern]], to mineraler som er funnet i meteoritter på jorden.{{Sfn|Wilson|Keil|Love|1999|s=479}} Den langvarige stabiliteten til Daktyls bane viser at Idas tetthet er mindre enn 3,2&nbsp;g/cm³.{{Sfn|Byrnes|D'Amario|1994}} Dette betyr at hvis Ida består av 5&nbsp;g/cm³ jern- og nikkelholdig materialer, må den ha over 40 % tomrom.{{Sfn|Chapman|1996|s=709}}

''Galileo'' avdekket [[romvær]] på Ida, som gjør at eldre regioner ble rødere i farge over tid.{{Sfn|Chapman|1996|s=700}}{{Sfn|Chapman|1996|s=710}} Den samme prosessen påvirker Daktyl, men endringene er mindre synlige.{{Sfn|Chapman|1995|s=496}} Romværet avslørte også en annen detalj: Refleksjonsspektrum av nylig blottlagte deler av overflaten lignet på OC-meteoritter, som er den vanligste typen meteoritter som er funnet på jordens overflate.{{Sfn|Chapman|1996|s=699}} Eldre områder passet spekteret til S-type-asteroider,{{Sfn|Chapman|1996|s=699}} som er de mest tallrike i den indre delen av [[asteroidebeltet]].{{Sfn|Chapman|1996|s=699}}

[[File:NWA869Meteorite.jpg|thumb|Polert del av en [[Ordinær kondritt|OC]]-meteoritt.]]

Begge oppdagelsene – effekten av romværet og den lave tettheten – ga en ny forståelse av forholdet mellom S-type-asteroider og OC-meteoritter. Refleksjonsspekteret som ble målt ved fjernobservasjoner av S-type-asteroider, passet imidlertid ikke til spekteret til OC-meteoritter. ''Galileos'' nærpassering viste at noen S-typer, spesielt [[Koronis-familien]], kan være kilden til disse meteorittene.{{Sfn|Chapman|1995|s=496}}