Redigerer 20. juli-attentatet (avsnitt)

== Mussolinis besøk samme dag ==
Samme dag, 20. juli, var [[Mussolini]] ventet på besøk i Rastenburg. Da toget ankom tidlig på ettermiddagen, stod Hitler likblek på [[perrong]]en og tok imot. Han fortalte Mussolini om sin [[Mirakel|mirakuløse]] redning få timer tidligere. Etter en runde i [[ruin]]en var det tid for [[te]]. [[Himmler]]s representant i [[Italia]], [[Schutzstaffel|SS]]-mannen Eugen Dollmann,<ref>[https://www.simonandschuster.com/books/With-Hitler-and-Mussolini/Eugen-Dollmann/9781510715943 Eugen Dollmann]</ref> har gitt en skildring av dette teselskapet, der [[Ribbentrop]] og [[Karl Dönitz]] skjelte ut generalene som kjeftet tilbake. 

Hitler og Mussolini forholdt seg tause inntil noen plutselig nevnte [[Ernst Röhm|Röhm-affæren]] i [[1934]], og [[de lange knivers natt|utrenskningen etterpå]]. Brått sprang Hitler opp og raste i en halvtime foran de målløse gjestene. Han skrek at forsynet igjen hadde utpekt ham som den utvalgte, og raste om drakoniske straffer «mot [[Kvinne|kvinner]] og [[barn]]», uten at noen forstod hva de hadde med saken å gjøre. «Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke straks gikk over til de allierte,» sa en av gjestene senere. Hele tiden gikk hvitkledde tjenere rundt og skjenket te.<ref>Hugh Trevor-Roper: ''Hitlers sidste dage'' (s. 93-94)</ref> 

Opptrinnet ble avbrutt av en telefon fra Berlin, der [[Goebbels]] forsøkte å ordne opp. Hitler skrek inn i røret at alle skulle skytes: «Jeg begynner å tvile på om det tyske folk er mine høye [[ideal]]er verdig!» Straks begynte gjestene å forsikre ham om sin [[lojalitet]]. Ifølge Dollmann langet Göring ut etter Ribbentrop med [[marskalk]]-staven sin, mens Ribbentrop ropte: «Jeg er fremdeles [[utenriksminister]], og mitt navn er ''von'' Ribbentrop!» Nå var det bare Hitler som satt taus, bare med enkelte utbrudd med [[Trussel|trusler]] om [[blod]] og [[konsentrasjonsleir]], mens Mussolini virket brydd.<ref>Hugh Trevor-Roper: ''Hitlers sidste dage'' (s. 95)</ref>