Redigerer 17. mai-grunnloven (avsnitt)

=== Riksforsamlingens statsrettslige tenkning ===
Ved å begrense kjøpmannsstandens representasjon i [[Riksforsamlingen på Eidsvoll|Eidsvollsforsamlingen]] i april, sikret Christian Frederik at de svenskvennlige i handelsstanden kom i kraftig mindretall når de valgte representantene skulle utforme sin grunnlov og velge konge. Eidsvollsmennene var til dels radikale og tungt forankret i tidens opplysningsfilosofi og radikale ideer om [[folkesuvereniteten]] og [[konstitusjonelt monarki]]. Men de endte likevel med å vedta en grunnlov som gjenskapte Christian Frederiks arverett gjennom å etablere et norsk arvekongedømme, og holde døren åpen for gjenforening med Danmark som konstitusjonelt monarki i framtiden.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 313.</ref>

De relativt mange juristene ved Notabelmøtet i februar og ved Grunnlovsforsamlingen i april-mai, hadde studert under professor [[Johan Friedrich Wilhelm Schlegel]] i København, som anså folkesuverenitets-begrepet som en kontraktsbasis for [[enevelde]]t. Men mange av Eidsvollsmennene var også inspirert av suverenitetstankene til [[Jean-Jacques Rousseau]]. Også Sverre Bagge og Knut Mykland konkluderte at den norske elite var oppdatert i samtidens tenking omkring folkesuverenitet, og fast bestemt på å avvise Christian Frederiks arvekrav under Notabelmøtet.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 309-310.</ref> Ifølge Rousseau kunne folket ikke frasi seg suvereniteten. Eidsvollsmennene mente, ifølge Sejersted, at kong Frederik VI kunne frasi seg suvereniteten over Norge, men at han ikke hadde noen fullmakt til å overføre suvereniteten over Norge til en annen konge. Både tankene til Schlegel og Rousseau pekte her i retning av at kongen ved å frasi seg suvereniteten over Norge, tilbakeførte den til det norske folket som alene hadde mandat til å gi den videre. Eidsvollsmennene valgte i mai å gi den videre til Christian Frederik og gjøre kongemakten arvelig.

Sverre Bagge og Knut Mykland legger stor vekt på betydningen av at Norge fikk valgt et eget storting, vedtatt en egen grunnlov, etablert en egen regjering og et konstitusjonelt monarki, allerede ''før'' Karl Johans krigsvante soldater kunne sendes til Norge for å sette ut i livet hovedbestemmelsen i Kieltraktaten om innlemmelse av Norge. Men de forklarer likevel gjennombruddet for en norsk grunnlov med Karl Johans egne løfter om en norsk konstitusjon, og summen av de løfter og internasjonale forhold han måtte ta hensyn til i en forsiktig tilnærming til maktovertakelsen.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 316-317.</ref>

Norges første grunnlov var inspirert av [[USAs uavhengighetserklæring]] i 1776, [[den franske revolusjonen]] i 1789, den svenske regjeringsform av 1809 og den spanske [[konstitusjon]] fra 1812, og var blant [[Europa]]s mest «mest radikale, demokratiske og liberale» konstitusjoner på den tiden;<ref>{{Kilde www|url = http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostlandssendingen/sendinger_nrk_ostlandssendingen/lang_lunsj/2765204.html|tittel = Et frekt statskupp 17. mai 1814|besøksdato = 2013-12-29|utgiver = [[NRK Østlandssendingen]]|dato = 2003-05-16}}</ref><ref>{{Kilde www|url = http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Nyhet&pagename=grunnlov%2FHovedsidemal&cid=1253982441766|tittel = Da bøndene ble medborgere|besøksdato = 2013-12-29|utgiver = [[Norges forskningsråd]]|forfatter = [[Christian Lund]]|dato = 2012-12-12|arkiv-url = https://web.archive.org/web/20131230233232/http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Nyhet&pagename=grunnlov%2FHovedsidemal&cid=1253982441766|arkivdato = 2013-12-30|url-status=død}}</ref>
derimot mindre av det styresystemet som var utviklet i England, [[parlamentarisme]]. Den var tydelig inspirert av opplysningstidens idealer, da særlig [[Charles Montesquieu]]s lære om [[maktfordeling]].<!-- [[Nicolai Wergeland]] skrev i 1814: «Udkast til Grundlov for Kongeriget Norge paa Rigsforsamlingen paa Eidsvold 1814.» -->

Grunnloven varte bare i et knapt halvår. Etter en [[Krigen med Sverige 1814|kortvarig krig]] med [[Sverige]] ble [[Norge]] tvunget inn i [[personalunion]] med Sverige. I henhold til [[Mossekonvensjonen]] av [[14. august]] [[abdikasjon|abdiserte]] Christian Frederik [[10. oktober]], og [[Stortinget]] reviderte Grunnloven for å muliggjøre unionen med Sverige {{nowrap|[[4. november]]}} 1814. Høsten 1814 ble derfor betydelige deler av grunnloven omskrevet i tråd med svenske krav, og [[Novembergrunnloven]] ble godkjent av den nye Kongen og satt i kraft. Bestemmelsene og personalunion og maktfordelingen mellom norske og svenske statsinstitusjoner ble videre nedfelt i [[Riksakten]] av [[1815]].