Redigerer Øyvinn Øi (avsnitt)

==Militær karriere==
I 1918 tok Øi ''[[examen artium]]'', hvoretter han gjennomgikk begge avdelingene av [[Krigsskolen]]. I 1921 ble han [[offiser]], og tok [[Den militære høyskole]] i 1923. Han arbeidet som [[adjunkt]] ved sin tidligere skole i Stavanger i ett år, etter å ha tatt forberedende prøver i [[filosofi]] og [[latin]]. Etter en kort periode i forsikringsbransjen i 1925 tjenestegjorde han i et halvt år i den franske hæren som løytnant ved 158. infanteriregiment i [[Strasbourg]]. Fra 1927 til 1931 var han [[aspirant]] i Generalstaben; etter nok et opphold i Frankrike for å gå på ''[[École supérieure de guerre]]'' i [[Paris]] fra 1931–1933 ble han senere [[adjoint]] i Generalstaben fra 1933 til 1937. Mesteparten av hans tropptjeneste i Generalstaben ble utført i [[6. divisjon (Norge)|6. divisjons infanteri]]. I 1936 ble Øi kaptein, og i 1939 kontorsjef i [[Forsvarsstaben]].<ref name="Nbl"/> 

Øi skrev flere militærfaglige artikler for ''[[Norsk Militært Tidsskrift]]'', og i slutten av 1930-årene var han en militærkronikør hos ''[[Tønsbergs blad]]''. Han viste stor interessere i både norsk og fransk litteratur; og han skrev selv [[poesi]] og [[prosa]].<ref name="Nbl"/>

===«Det strategiske overfall»===
6. mars 1939 holdt Øi et foredrag med navn «Det strategiske overfall» i [[Oslo Militære Samfund]]. I foredraget beskrev han, etter [[Alf R. Jacobsen]]s ord, det strategiske overfallet med «forbløffende klarsyn».<ref name="Jacobsen, s. 80"/> Synspunktene fremlagt av Øi var ikke utelukkende personlige ideer, men speilet heller den fremherskende tankegangen innad i forsvarsledelsen. Øi mente at et strategisk overfall på Norge antagelig ville finne sted i forbindelse med en større europeisk konflikt. I foredraget siterte Øi blant annet et lengre avsnitt fra oberst [[Otto Ruge]]s utredning av luftforsvaret i [[stortingsproposisjon]] nr. 38/1938. Troppestyrker og utstyr ville i overfallet bli overført på en transportflåte eskortert av dekkende krigsskip. Innlastingen og overføringen ville holdes strengt hemmelig, og flåten ville dermed dukke opp ved kysten uventet og foreta en landsetting.<ref name="Nbl"/> 

Samtidig som landsettingen foregikk ville angrep foretas mot andre steder langs kysten for å dekke det virkelige hovedstøtets beliggenhet, samtidig som flystyrker slo til mot militære nøkkelpunkter.<ref name="Nbl"/> Øi beskrev at «innlasting og overføring av tropper holdes hemmelig, flåten dukker uventet opp et sted ved vår kyst og går straks i gang med landsettingen ... Samtidig angriper flykrefter med basis i hjemlandet våre flyplasser, sjøfly- og marinestasjoner og søker å hindre eller i alle fall sinke samlingen av våre landstyrker. For angriperen gjelder det å få sine styrker i land og få innrettet seg til forsvar ''før'' vi kan gripe inn med større styrker. For oss gjelder det å kunne gripe inn snarest - under den svakhetstilstand fienden befinner seg i, mens landsettinger foregår.»<ref name="Jacobsen, s. 81"/> I foredraget understreket Øi at et mulig strategisk overfall mot Norge ville komme sjøveien, hvor det raskt ville komme i full styrke. Overfallet ville derimot kun være mulig hvis angrepets hovedtrekk var gjennomført før en den annen krigførende part kunne gripe inn.<ref name="Nbl"/>

Øis beskrivelse av overfallet var med de tyske og sovjetiske regimene i tanke, regimer som befant seg «i en slags permanent krigstilstand» hvor det ikke var nødt «å blande inn parlament og offentlighet i utenrikspolitikk og økonomi».<ref name="Jacobsen, s. 81"/> I sin analyse tilla Øi særlig ansvar på fallskjermjegerne: «Særlig oppgaver er tiltenkt tidens mest moderne soldater, fallskjermtroppene. Dels forutsetter en å bruke dem som ødeleggelsesdetasjementer mot kommunikasjonssentra, dels til besetning av taktiske viktige punkter og til opptreden i fiendens rygg.»<ref name="Jacobsen, s. 81"/> I foredraget kritiserte Øi den norske beredskapen, blant annet utilstrekkelige varslingssystemer og ubrukte kystfestninger. Øi mente at én enkelt tropp med fallskjermjegere alene kunne besette [[Sola flyplass]], og at «en halv time senere kan de fiendtlige fly lande der».<ref name="Nbl"/>

Foredraget vakte sterke reaksjoner.<ref name="Nbl"/> Etter foredraget ble Øi blitt skjelt ut som en [[krigshisser]] av regjeringen, som da førte en nøytralistisk politikk; blant angriperne ledet ''[[Arbeiderbladet]]'' an kampanjen mot Øi.<ref name="Jacobsen, s. 81">Jacobsen, s. 81</ref> ''Arbeiderbladet'' skrev blant på lederplass at «hvis opplysningene var blitt gitt til fremmede lands spioner, ville de som gav dem være blitt dømt som spioner for landsforræderi.»<ref name="Nbl"/>

Nesten samtlige av det Øi forutsatte kom i den tyske invasjonen av Norge til å finne sted. Hverken han eller Otto Ruge kunne derimot tenke seg et overfall med mål om å besette Norge som helhet.<ref name="Nbl"/>