Redigerer Øst-Tyskland (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende artikkel|Den tyske demokratiske republikks historie|Tysklands historie (1945–1990)}}
[[Fil:Soviet Sector Germany.png|miniatyr|venstre|300px|På Potsdamkonferansen ble de tyske områdene øst for Oder-Neisse de-facto skilt ut av Tyskland av de allierte.]]
[[Fil:Deutschland Bundeslaender 1949.png|miniatyr|venstre|300px|Tre tyske stater og det delte Berlin i slutten av 1949. Forbundsrepublikken Tyskland bestod av den amerikanske, den britiske og den franske okkupasjonssonen (unntatt Saarland). DDR bestod av den sovjetiske okkupasjonssonen unntatt østområdene.]]

Før slutten av den annen verdenskrig var den regionen som senere ble kjent som Øst-Tyskland plassert i midten av den tyske staten og var derfor kjent som «[[Mitteldeutschland]]». Øst for elvene Oder og Neisse var de store prøyssiske provinsene [[Pommern]], Øst- og Vest-Preussen, Øvre- og Nedre [[Schlesien]] og det østlige [[Neumark]] i [[Brandenburg]].

Under [[Teherankonferansen]] i 1943 ble de allierte stormaktene enige om at Tyskland etter kapitulasjonen skulle [[Den allierte okkupasjonen av Tyskland|okkuperes av de allierte]] med hver sin sone. Okkupasjonen skulle vare til det igjen var ordnete forhold i landet.<ref name="Simonsen"/> På [[Jaltakonferansen]] mot slutten av den annen verdenskrig besluttet de allierte lederne at de polske etterkrigsgrensene skulle flyttes vest for [[Oder-Neisse-linjen]] for å kompensere Polen for tapet av de østlige provinsene som Sovjetunionen hadde annektert. Dermed utgjorde det tidligere sentrale Tyskland med dette de facto den østlige delen av den tyske nasjon. Sovjetiske myndigheter tok beslag i store mengder materiell som ledd i krigserstatning og fraktet dette til Sovjetunionen, blant annet maskiner, fabrikker og jernbaneskinner.<ref name="Halvorsen"/>

Etter 1949 anså Sovjetunionen at Tyskland var delt i to suverene stater. Berlins beliggenhet innebar at Sovjets regjering naturlig la til grunn at byen var DDRs hovedstad. Sovjetunionen respekterte samtidig avtalen med vestmaktene om at Berlin var en egen sone administrert av de fire allierte i fellesskap, men godtok for eksempel ikke at DDRs lover gjaldt for Øst-Berlin. DDRs lover ble i stedet innført i Øst-Berlin ved et eget vedtak. De tre vestmaktene betraktet ikke Tyskland som delt i to suverene stater og regnet Forbundsrepublikkens regjering som den eneste lovlige tyske regjering. Vestmaktene kunne derfor ikke forholde seg til DDR som en stat med en regjering og holdt i stedet Sovjetunionen ansvarlig for den østlige okkupasjonssonen. Vestmaktene aksepterte heller ikke at Vest-Berlin ble gjort til en delstat (''Land'') av Vest-Tyskland og fortsatte okkupasjonen av Berlin til 1990.<ref name="Simpson">Simpson, J. L. (1957). Berlin: Allied rights and responsibilities in the divided city. ''International & Comparative Law Quarterly'', 6(1), 83–102.</ref> I 1952 ble DDRs føderale struktur avskaffet og en sentralisert statsform innført. ''Länderkammer'' eksisterte til 1958. Det ble etablert forvaltningsdomstoler i delstatene og disse gjorde en anstendig jobb i å kontrollere lovbrudd i den lokale forvaltningen. Disse forvaltningsdomstolene ble snart avskaffet.<ref name="Markovits">Markovits, I. (2007). Constitution making after National Catastrophes: Germany in 1949 and 1990. ''William & Mary Law Rev.'', 49, 1307.</ref>

=== Etablering av DDR i den sovjetiske sonen ===
Foruten å dele Tysklands areal i okkupasjonssoner hvor hver av de fire allierte maktene Storbritannia, USA, Sovjetunionen og Frankrike skulle styre hver sin del inntil tysk suverenitet igjen var mulig, vedtok Jaltakonferansen retningslinjer for en koordinert forvaltning og kontroll av sonene. Denne beslutningen ble bekreftet på [[Potsdamkonferansen]] sommeren 1945, og [[det allierte kontrollrådet]] (ACC) med medlemmer fra hver av de fire alliansepartnerne ble opprettet.

Distriktene (Länder) [[Mecklenburg-Vorpommern]], [[Brandenburg]], [[Sachsen]], [[Sachsen-Anhalt]] og [[Thüringen]] havnet i den sovjetiske okkupasjonssonen (på tysk Sowjetische Besätzungszone eller SBZ). Den sovjetiske okkupasjonssonen utviklet seg i sovjetisk retning mens de tre vestlige okkupasjonssonene utviklet seg mer etter mønster av USA og Storbritannia.<ref name="Simonsen"/> I den sovjetiske sonen kom tyske kommunister fra Moskva og gjorde seg raskt gjeldende, særlig den såkalte Ulbricht-gruppen. Disse fikk støtte av kommunister som hadde overlevd under nazismen, til dels internert i konsentrasjonsleire. I den østlige delen av Tyskland var det også i 1930-årene et sterkt og dogmatisk kommunistisk parti (KPD).<ref name="Halvorsen">{{ Kilde bok | forfatter = Halvorsen, Dag | utgivelsesår = 1979 | tittel = Øst-Europa – idé og virkelighet | isbn = 8205120129 | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900041 | side = }}</ref> 

ACC hadde tiltagende samarbeidsproblemer og tidlig i 1948 var det krise i samarbeidet. I mars 1948 ble [[Ludwig Erhard]] utnevnt til direktør for økonomiadministrasjonen i de forente forvaltningsområder i vest, og Erhard fikk fullmakt til en stor valutareform samtidig med en betydelig reform av næringslivet i vestsonene. Fra april 1948 ville ikke den sovjetiske okkupasjonsmakten slippe vestlige tog uhindret til Berlin. Erhard gjennomførte valutareformen fra 20. juni 1948 der deutsche mark erstattet reichsmark. Hver familie kunne veksle inntil 70 RM mot 70 DM, mens overskytende ble vekslet i forholdet 10 RM for 1 DM. Reformen begunstiget de vestlige okkupasjonssonene. Fra 24. juni blokkerte sovjetiske styrker all overflatetrafikk fra vest til Berlin og det ble igangsatt en luftbro for å omgå [[Berlinblokaden|blokaden]] – dette pågikk i 300 dager da sovjetiske myndigheter oppga full blokade.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Johannessen, Bjørn | utgivelsesår = 1970 | tittel = Kampen om Tyskland | forlag = Pax | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073101060 | side = }}</ref> 

Sovjetiske protester mot økonomiske og politiske forandringer i de vestlige okkupasjonssonene førte til at Sovjetunionen trakk seg ut av ACC. I 1948 innledet et folkeråd på 400 medlemmer arbeidet med en forfatning for DDR og i 1949 ble en folkekongress valgt. De tre vestlige okkupasjonssonene ble da til [[Forbundsrepublikken Tyskland]] (i [[mai]] [[1949]]), og SBZ ble til Den tyske demokratiske republikk den 7. oktober 1949 da folkekongressen vedtok forslaget til forfatning. [[Wilhelm Pieck]] ble valgt til president. [[Walter Ulbricht]], en tradisjonell kommunist, ledet oppbyggingen av den nye staten og var i praksis diktator til 1971. Etter at republikken var erklært begynte blant annet oppbygging av et folkepoliti med militært preg. I 1954 erklærte Øst-Tyskland seg som suveren stat og i 1955 gikk landet inn i [[Warszawapakten]].<ref name="Simonsen" /><ref name="geografisk6">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1982 | tittel = Geografisk leksikon. Bind 6 | isbn = 8202044499 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060500037 | side = }}</ref><ref name="Damms28" />

Både de vestlige allierte og Sovjetunionen var ifølge Potsdamkonferansen forpliktet til å opprettholde et samlet Tyskland etter de grenser landet hadde i 1937. Stalin foreslo i 1952 en tysk gjenforening, og at Sovjet, USA, Frankrike og Storbritannia trakk seg ut av Sentral-Europa, men USA og dets allierte avslo forslaget. Stalin døde i mars [[1953]]. [[Lavrentij Berija|Berija]] tok opp forslaget, men ble arrestert og henrettet før noe mer ble gjort. Etterfølgeren [[Nikita Khrusjtsjov]] avviste ideen totalt, og satte en stopper for gjenforeningstanken helt frem til sammenbruddet av DDRs kommunistregime i 1989. I ettertid er det dominerende synet blant historikere at Stalin først og fremst ønsket å hindre Vest-Tysklands integrasjon med Vesten.

Akkurat som Tyskland var delt etter krigen, var den tidligere hovedstaden Berlin delt i fire sektorer. DDR og resten av [[østblokken]] betraktet Øst-Berlin som DDRs hovedstad. De vestlige allierte bestred legaliteten av dette og betraktet hele byen som okkupert område styrt av ACC gjennom en unntakslov. I praksis sluttet ACC å fungere etter hvert som den kalde krigen ble mer intens og den østtyske regjeringen ignorerte de tekniske legale restriksjonene på hvordan Øst-Berlin kunne kobles til DDR.

Konflikten om Vest-Berlins status førte til [[Berlinblokaden]], da den sovjetiske regjering hindret trafikk mellom de vestlige sonene av Tyskland og Vest-Berlin. De vestlige allierte svarte med å opprette en luftbro og forsyninger ble fløyet inn i stor skala.

=== 17. juni-oppstanden ===
{{Utdypende artikkel|Folkeoppstanden 17. juni 1953}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 175-14676, Leipzig, Reichsgericht, russischer Panzer.jpg|miniatyr|Sovjetiske stridsvogner i gatene i Leipzig {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, juni 1953}}]]

Skadene etter krigshandlingene og krigserstatning til Sovjetunionen gjorde at næringsliv og økonomi var vanskelig de første årene.<ref name="Damms28" /> Den [[16. juni]] 1953, etter en økning i produksjonskvotene på ti prosent for arbeiderne som bygget Øst-Berlins nye boulevard, Stalinalleen (i dag kjent som [[Karl-Marx-Allee]]), oppstod det spontane demonstrasjoner blant misfornøyde arbeidere. Dagen etter spredte protestene seg over hele DDR med flere enn en million mennesker i streik og demonstrasjoner i 700 områder. Regjeringen fryktet revolusjon og ba om hjelp fra sovjetiske tropper. Den [[18. juni]] ble protestene slått hardt og brutalt ned av stridsvogner og soldater. Transitt mellom Vest- og Øst-Berlin var mulig på den tiden, noe som gjorde at protestene og de kraftige sovjetiske reaksjonene utspant seg med vestlige vitner til stede.

Antallet ofre er blitt nedjustert med årene. Tidlige vesttyske anslag var langt høyere enn dagens; det vesttyske innenriksministeriet hevdet i [[1966]] at 383 mennesker ble drept i oppstanden, inkludert 116 [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]]-funksjonærer, at 106 mennesker ble drept under unntakstilstanden eller dømt til døden, {{formatnum:1838}} såret og {{formatnum:5100}} arrestert, {{formatnum:1200}} av disse ble senere dømt til totalt {{formatnum:6000}} år i straffeleirer. Det ble også hevdet at 17 eller 18 sovjetiske soldater ble henrettet for å ha nektet å skyte demonstranter,<ref name="DeutschlandRadio">{{Kilde www
 |url=http://www.17juni53.de/tote/recherche.html
 |tittel=Offer 17. juni 1953
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=DeutschlandRadio
 |format=
 |verk=
}}</ref>
men disse antagelsene er ikke bevist av forskning gjort etter 1990.<ref name="DeutschlandRadio"/>
En artikkel publisert av [[Bundeszentrale für politische Bildung]] (som ligger under det tyske innenriksministeriet) i 2004 hevder at 55 dødsfall kan belegges, og at det i tillegg er kjent rundt 20 uoppklarte dødsfall,<ref name="DeutschlandRadio"/> men disse antagelsene har ikke latt seg bevise av forskning gjort etter 1990.<ref>[http://www.17juni53.de/tote/magdeburg.html 17juni53.de: Vermeintliche und ungeklärte Todesfälle: Bezirk Magdeburg (in German)]</ref> Andre anslag setter ofrene til minst 125.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.17juni53.de/tote/aufstand.html
 |tittel=Folkeopprøret
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=DeutschlandRadio
 }}{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Over {{formatnum:10000}} ble arrestert.
<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.dw-world.de/dw/article/0,,894998,00.html
 |tittel=Øst-Berlin 17. juni 1953: Sten mot tanks
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=Deutsche Welle
}}</ref>

Den 17. juni ble i august samme år erklært som nasjonaldag i Vest-Tyskland, som ''Den tyske enhets dag''. Denne dagen ble markert 17. juni frem til etter den tyske gjenforeningen, da nasjonaldagen ble flyttet til 3. oktober. Den 17. juni ble beholdt som nasjonal minnedag.

=== Sovjetiske krigserstatninger ===
[[Fil:Mauer axb01.jpg|miniatyr|Berlinmuren {{Byline|Alexander Buschorn}}]]

Sovjetiske krigserstatninger, tatt først og fremst fra den østlige okkupasjonssonen, hadde en avgjørende effekt på østtysk økonomi. I de tidlige stadiene av okkupasjonen, særlig i 1945 og 1946, beslagla Den røde armé en tredjedel av industrielt utstyr i det østlige Tyskland og sendte det til Sovjetunionen. Ytterligere 10 milliarder dollar i erstatning ble samtidig gitt fra det østlige Tyskland til Sovjetunionen i form av jordbruks- og industriprodukter.<ref name="Norman M. Naimark 1949. s. 167–169">Norman M. Naimark. ''The Russians in Germany: A History of the Soviet Zone of Occupation, 1945–1949.'' Harvard University Press, 1995. ISBN 0-674-78405-7 s. 167–169</ref>
I den kjemiske industrien alene ble 116 fabrikker i [[SBZ|den sovjetiske okkupasjonssonen]] demontert og sendt til Sovjetunionen.<ref>John E. Lesch, The German chemical industry in the twentieth century, Kluwer Academic Publisher, Dordrecht, side 376</ref>

=== Berlinmuren ===
{{Utdypende artikkel|Berlinmuren}}
Den økende økonomiske veksten i Vest-Tyskland førte til at et stort antall østtyskere flyktet vestover. Siden 1940-årene hadde østtyskere forlatt den sovjetiske okkupasjonssonen til fordel for Vesten. Denne stadige emigrasjonen slo negativt ut for østtysk økonomi. Grensen mellom de to tyske statene var stort sett stengt ved midten av 1950-årene. Fra Øst-Berlin var det mulig å krysse over til Vest-Berlin, som ikke var en del av DDR, og da var man i praksis i Vesten. [[Berlins undergrunnsbane]] gikk mellom øst og vest til august 1961 da Berlinmuren ble reist.<ref name="Halvorsen"/>

DDR utviklet seg fra midten av 1950-årene svakere enn Vest-Tyskland, og den økte politiske spenningen under [[den kalde krigen]] medvirket til at flyktningstrømmen økte. Jordbruket ble kollektivisert med hard hånd, og i 1960 økte andelen kollektivjord fra 45 % til 85 %, og mange bønder flyttet vestover. I løpet av de første syv månedene av 1961 reiste {{formatnum:207000}} personer fra øst til vest.<ref name="Halvorsen"/>

Frem til Berlinmuren kom opp [[13. august]] [[1961]], hadde rundt 2,7 millioner innbyggere reist til Vest-Tyskland og Vest-Berlin. Det eneste argumentet for Muren som østtyskerne godtok, var at masseflukten av [[arbeidskraft]] måtte stoppes. En lege i Øst-Berlin forklarte at førti leger hadde dradd vestover bare fra [[Friedrichshain]] poliklinikk; i ett tilfelle dro en assistentlege midt i en operasjon.<ref>[https://www.booklooker.de/B%C3%BCcher/Eva-Windm%C3%B6ller+Leben-in-der-DDR-Eva-Windm%C3%B6ller-Thomas-H%C3%B6pker-Ein-Stern-Buch/id/A02AteZj01ZZo Eva Windmöller og Thomas Höpker: ''Leben in der DDR'' (s. 125), Goldmann STERN-''Bücher'',] ISBN 3-442-11502-7</ref> 

I august 1961 begynte østtyske styrker å bygge Berlinmuren som stengte Vest-Berlin helt inne, enda statssjef [[Walter Ulbricht]] i juni 1961 forsikret omverdenen om at «''ingen har til hensikt å bygge en mur gjennom Berlin''». Muligheten til utreise fra DDR ble med dette meget begrenset. I 1963 ble Vest- og Øst-Tyskland enige om en ordning der østberlinere fikk en viss adgang til å besøke Vest-Berlin.<ref name="Damms28" /> [[Stasi]], kommunistregimets effektive etterretningstjeneste og politiske politi, overvåket DDRs innbyggere med et finmasket nett av [[angiver]]e. Vest-Tyskland hadde pr 1980 en politikonstabel pr 500 borgere; DDR det dobbelte, ikke medregnet sivilkledd politi. Å kalle en østtysk [[konstabel]] ''Bulle'' («bølle») førte til ett års fengselsstraff.<ref>Eva Windmöller og Thomas Höpker: ''Leben in der DDR'' (s. 136)</ref> 

Muren var en politisk seier for [[Walter Ulbricht]] som med dette anså det som sikkert av sovjetiske myndigheter ikke ville oppgi DDR. Med muren ble utsikten til normalisering oppgitt, og det var klart at sovjetlederne aksepterte ''[[status quo]]'' for Vest-Berlin. Ulbricht satset etter dette på utvikling av industri og økonomi i øst, og sørget blant annet for å få en ny generasjon inn i partiapparatet. I 1963 hadde medlemmer av den nyvalgte sentralkomiteen en gjennomsnittsalder på 46 år, noe som var lavt etter østeuropeiske forhold. I 1963 ble økonomien reformert ved omfattende fusjonering av bedrifter (VEB) som fikk stor selvstendighet til beslutninger og økonomiske disposisjoner. I 1965 ble DDR rangert på femteplass som industriland i Europa.<ref name="Halvorsen"/> Levestandarden var høy etter østeuropeiske forhold og ga DDR kallenavnet «Ivan de Luxe»; pr 1980 hadde 86 av 100 østtyske husholdninger [[kjøleskap]], 73 en [[vaskemaskin]], 85 [[fjernsyn]], og hver fjerde husholdning hadde bil.<ref>Eva Windmöller og Thomas Höpker: ''Leben in der DDR'' (s. 122)</ref>

=== Lederskifte og internasjonal anerkjennelse ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild Y 10-0097-91, 30 Jahre MfS, Erich Honecker, Erich Mielke.jpg|miniatyr|venstre|[[Erich Honecker]] gratulerer [[Erich Mielke]] under Stasis 30-årsjubileum (1980).]]

I [[1971]] gikk Walter Ulbricht av som leder etter sovjetisk press og ble erstattet av gammelkommunisten [[Erich Honecker]]. Honecker gikk inn for en forsterket avgrensing mot Vest-Tyskland og anla samtidig en mer pragmatisk holdning i relasjonen til Forbundsrepublikkens ledelse i Bonn.<ref name="Halvorsen"/> Ulbricht hadde eksperimentert med noen få reformer, men Honecker strammet inn og fikk vedtatt en ny konstitusjon som brukte ordet «tysk» svært lite og definerte landet som en «republikk av arbeidere og bønder». Under Honecker skulle DDR snart bli sett på som det mest økonomisk vellykkede landet i [[Warszawapakten]]. Dette skyldtes ikke minst at DDR nøt godt av at østtyske forbruksvarer hadde tollfrihet i EU (ved at de ble klassifisert som tyske på linje med de vesttyske). På grunn av dette gikk DDRs [[BNP]] etter hvert forbi [[Storbritannia]]s.

Frem til 1970-årene anså Vest-Tyskland DDR som en illegal stat, og etter den såkalte [[Hallsteindoktrinen]] nektet landet å ha noen diplomatisk forbindelse med noe land utenfor østblokken som anerkjente DDR som et eget land. I 1970 møttes forbundskansler Willy Brandt og statsminister Willi Stoph i Erfurt, og grensekontrollen ble noe oppmyket.<ref name="Damms28" /> På begynnelsen av 1970-årene førte [[Willy Brandt]]s [[Ostpolitik]] til at Vest-Tyskland og DDR anerkjente hverandre. [[Moskvaavtalen (1970)|Moskvaavtalen]] i august 1970, [[Warszawaavtalen (1970)|Warszawaavtalen]] i desember 1970, [[firemaktsavtalen]] i Berlin i september 1971, [[Transittavtalen (1971)|transittavtalen]] i 1971 og den såkalte Grunnlagsavtalen i desember 1972 førte til en delvis oppmykning i forholdet mellom DDR og Vest-Tyskland, og førte til at de begge ble medlemmer av [[FN]] i 1973. På Helsingfors-konferansen i 1975 ([[KSSE]]), kom neste store gjennombrudd for DDR, ved at [[Warszawapakten]] fikk gjennomslag for prinsippet om "grensenes ukrenkelighet". Dette innebar i praksis at konferansen fastslo at Europas grenser etter 1945 skulle ligge fast, noe som betød at spørsmålet om tysk gjenforening ble fjernere og fjernere.

På begynnelsen av 1980-tallet bedret forholdet seg mellom de to tyske statene. Dialogen med Vest-Tyskland ble imidlertid stanset av sovjetiske myndigheter, og et planlagt møte mellom Honecker og Kohl i 1984 ble avlyst. Men [[Mikhail Gorbatsjov|Gorbatsjovs]] oppmyking i Moskva fra 1985 banet vei for Honeckers statsbesøk i Vest-Tyskland i september 1987, året da Berlin ble 750 år. I januar 1988 fulgte så et statsbesøk til Frankrike, også der med fulle æresbevisninger.

=== Murens fall og DDRs oppløsning ===
{{Utdypende artikkel|Tysklands gjenforening}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1989-0303-027, Egon Krenz.jpg|miniatyr|[[Egon Krenz]] etterfulgte Erich Honecker, men måtte selv gå etter kort tid. {{Byline|Hartmut Reiche, 3. mars 1989}}]]

I 1989, på grunn av omfattende misnøye med lokalvalget om våren, søkte mange borgere om utreisevisum eller forlot landet ulovlig. I august samme år åpnet [[Ungarn]] grensene, og mer enn {{formatnum:13000}} østtyske borgere dro via den «grønne» grensen til [[Tsjekkoslovakia]] inn i Ungarn, og derfra videre til [[Østerrike]] og Vest-Tyskland. Utvandringen truet med å undergrave regimet, spesielt faren for å miste store deler av ungdomsgenerasjonen.<ref name="Damms28" />

Den kritiske økonomiske situasjonen i landet, som var blitt noe forbedret etter 1983, da den bayerske statsministeren [[Franz Josef Strauss]] sørget for vesttysk kreditt på en milliard [[D-Mark]],<ref name="Brigitte Kohn">{{Kilde www
 |url=http://www.br-online.de/wissen-bildung/kalenderblatt/2007/06/kb20070629.html
 |tittel=Milliardenkredit an die DDR!
 |besøksdato=2009-09-16
 |forfatter=Brigitte Kohn
 |format=
 |verk=
 |url-status=død
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20090205020250/http://www.br-online.de/wissen-bildung/kalenderblatt/2007/06/kb20070629.html
 |arkivdato=2009-02-05
 }}</ref> var da prekær. Dette kombinert med skuffelse over at Honecker ikke kom til å følge [[Mikhail Gorbatsjov|Gorbatsjovs]] modell med [[perestrojka]] og [[glasnost]], men i stedet holdt fast på gamle totalitære mønstre, førte til stadig større demonstrasjoner i DDR. DDRs pompøse 40-årsfeiring virket som en provokasjon på demonstrantene. I feiringen av DDR 7. oktober 1989 var det æresgjester fra 72 land blant andre [[PLO]]-leder [[Yassir Arafat]] og [[Daniel Ortega]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bjørnsen, Bjørn | utgivelsesår = 1990 | tittel = Plutselig en dag | isbn = 8205191441 | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081000018 | side = }}</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1989-1104-437, Berlin, Demonstration am 4. November.jpg|miniatyr|venstre|Demonstrasjon på [[Alexanderplatz]] i Øst-Berlin [[4. november]] [[1989]] {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, 4. november 1989}}]]

Særlig i byen [[Leipzig]] ble det arrangert enorme protesttog. [[Kurt Masur]], dirigenten for [[Gewandhausorchester Leipzig]], ledet lokale forhandlinger med regjeringen og holdt møter i konserthallen i byen.<ref>Darnton, Robert, ''Berlin Journal'' (New York, 1992, W.W. Norton) s. 98–99</ref> Demonstrasjonene førte til at Honecker ble tvunget av politbyrået til å gå av den 19. oktober 1989, og han ble erstattet av [[Egon Krenz]]. Få dager senere gikk hele DDR-regjeringen av.<ref name="Damms28" /> Den [[9. november]] ble Berlinmuren åpnet.<ref name="Damms28" /> Den [[17. november]] valgte Folkekammeret [[Hans Modrow]], tidligere førstesekretær for [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] i [[Dresden]], til ny leder for Ministerrådet (statsminister). Krenz gikk snart av og ble erstattet av liberaldemokraten [[Manfred Gerlach]] mens [[Gregor Gysi]] ble partisjef.<ref name="Damms28" /> I Modrows regjeringstid ble rundebordsdiskusjonene til den andre demokratiske diskusjonsarenaen.

Stadig flere demonstranter deltok i mandagsdemonstrasjonene, og åpningen av muren førte til at SED-regimet brøt sammen. De ubevæpnede mandagsdemonstrasjonene forble fredelige. De bevæpnede organene i DDR som gjentatte ganger hadde prylt og arrestert demonstranter, avsto fra voldsbruk stilt overfor en stadig voksende menneskemengde og det faktum at SED ikke lenger hadde kontroll.

Ved det første frie valget til [[Folkekammeret]] den 18. mars 1990 fikk [[Allianz für Deutschland]], et valgforbund bestående av [[CDU (DDR)]], [[Deutsche Soziale Union|DSU]] og [[Demokratischer Aufbruch|DA]], 48,15 prosent av stemmene,<ref name="Damms28" /> ikke minst takket være Vest-CDU og [[Helmut Kohl]]s sterke engasjement til støtte for de borgerlige i DDR. Sammen med sosialdemokratene og de liberale dannet Allianz für Deutschland ny regjering med [[Lothar de Maizière]] som statsminister, og denne regjeringen innledet prosessen som førte til [[Tysklands gjenforening]] 3. oktober samme år, da DDR som stat ble oppløst og statens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland.

Hendelsene i Tyskland, særlig DDR, i 1989/1990 omtales ofte på tysk som ''[[Wende|die Wende]]'', norsk: ''vendepunktet''.