Redigerer Ørret (avsnitt)

== Beskrivelse ==
Navnet ''ørret'' eller ''aure'' stammer fra den [[norrønt språk|norrøne]] beskrivelsen av denne fisken, ''aurriði'' – den som rir eller farer fram og tilbake på ''auren'', altså grusbunnen, i gytetiden.

Ørret har karakteristiske prikker langs flankene og på ryggen. Det er en laksefisk med to [[fiskens anatomi|finner på ryggen]], hvorav den bakre kalles fettfinne. Grunnfargen kan variere fra nesten blank til mer brun og rødbrun. Buken er lys og ryggen mørk eller mørkere enn flankene. Prikkene kan variere i farge, størrelse og intensitet, fra nesten sorte til røde, og finnes over hele fisken, unntatt i buken. Vannkvalitet og føde påvirker utfargingen, i tillegg til naturlige forskjeller som følge av stor [[genetisk variasjon]]. [[Sjøørret]], som er [[anadrom]], [[bekkeørret]], [[fjellørret]] og [[innsjøørret]] finnes naturlig i [[Norge]].

Sammenlignet med [[atlanterhavslaks]] har ørret en mer butt og kompakt hodeform; kraftigere kropp; et kjevebein som når bak øyet; mange velutviklede tenner; kraftigere halerot og slappere halefinne.

=== Størrelse ===
Ørret kan trolig bli omkring 50&nbsp;kg tung. I [[Kura]] elven i [[Aserbajdsjan]] skal det ha blitt fanget [[Kaspiørret]] på hele 51&nbsp;kg, men det hersker noen usikkerheter omkring denne fangsten. [[World Records Freshwater Fishing]] regner den imidlertid som dokumentert.<ref>[http://www.fishing-worldrecords.com/scientificname/Salmo%20caspius/show ''Salmo caspius''. World Records Freshwater Fishing]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}. Besøkt 19. mai 2010]</ref> I [[Walchensee]] i [[Bayern]] i Sør-Tyskland ble det i 1934 fanget et eksemplar av [[storørret]] på stang som veide 31&nbsp;kg.<ref>[http://www.fishing-worldrecords.com/scientificname/Salmo%20trutta%20lacustris/show ''Salmo trutta lacustris''. World Records Freshwater Fishing]. Besøkt 18. mai 2010</ref> Det finnes også rapporter som kan fortelle om ørret på opp mot 42&nbsp;kg (fra [[Chiemsee]], Tyskland), men denne fangsten lar seg ikke dokumentere. I [[Norge]] er særlig [[Mjøsørret]], [[Tyrifjordørret]] og [[Randsfjordørret]] kjent for å bli svært store, men det finnes storørret i en rekke vann også her i landet. Også [[sjøørret]] kan bli over 20&nbsp;kg tung. I så måte er verdensrekorden en fisk på 22,23&nbsp;kg, fanget på stang i [[Grande (elv i Argentina)|Grande]]-elven i [[Argentina]] på 1990-tallet.<ref>[http://www.fishing-worldrecords.com/scientificname/Salmo%20trutta%20trutta/show ''Salmo trutta trutta''. World Record Freshwater Fishing]. Besøkt 19. mai 2010]</ref>

=== Andre fysiske fakta ===
* Antallet finnestråler i ryggfinnen: 3–4 piggstråler, 10–15 mykstråler
* Antallet finnestråler i gattfinnen: 3–4 piggstråler, 9–14 bløtstråler
* Antallet finnestråler i halefinnen: 18–19
* Antallet skjell langs sidelinjen: 118–120
* Antallet ryggvirvler: 57–59
* Antallet staver på første gjellbue: 13–18

=== Atferd ===
Ørret er en [[rovfisker|rovfisk]], som også spiser sine egne artsfrender ([[kannibalisme]]). Den [[ytre befruktning|gyter]] helst i rennende vann, men altså ikke alltid. Sjøørret, som er anadrom, går altså opp elva til fødeplassen for å gyte. Ørret gyter også gjerne flere ganger gjennom livet.

Typisk legger gytende hunner 1&nbsp;000–2&nbsp;000 egg per kilo fisk. På våre breddegrader er gytetiden som regel i oktober-november. Hunnen legger seg på siden og bruker [[spord]]en til å grave en gytegrop, som regel på en elvebunn med grus og småstein med en diameter på 0,5–3&nbsp;cm. Yngelen klekkes etter cirka fire måneder, avhengig av temperatur og variant. De første ukene lever yngelen av den såkalte ''[[plommesekk]]en'', ei «nistepakke» yngelen klekkes med. Etter 4–6 uker går yngelen over til å spise fast føde. Yngel og småfisk spiser [[krepsdyr]], [[insekter|insektslarver]], [[bløtdyr]] og andre småfisk. Ofte går de større individene etterhvert over på fiskediett og får en raskere vekstrate.

[[Peder Claussøn Friis]] beskrev på slutten av 1500-tallet ørretens gyting mellom steiner og klipper i elvene, og mente det var et «stort under» at den «døde» rognen ble til levende fisk i løpet av vinteren.<ref name="Berg">Berg, Magnus: ''Det norske lakse- og innlandsfiskets historie.'' Oslo: Universitetsforlaget, 1986.</ref>