Redigerer Élie Ducommun (avsnitt)

== Den militante pasifisten ==

Svært tidlig forpliktet Élie Ducommun seg gjennom sine handlinger og skrifter<ref name="Brassel-Moser2002_79">Brassel-Moser 2002, s. 79. L'auteur y cite un poème d'Élie Ducommun appelant les peuples européens à ne plus se faire la guerre. Tiré des : Chansons politiques, Genève, 1860.</ref> til en fred basert på demokrati og frihet samt til løsning av konflikter gjennom lov og voldgift. Etter å ha sluttet seg til en komité i Genève til fordel for fred i 1862, organiserte han kongressen for fred og frihet (fransk: Congrès de la paix et de la liberté) i Genève i 1867, med blant andre [[Giuseppe Garibaldi]], Pierre Jolissaint og James Fazy.<ref>Monnier 1984, s. 142 og note 25.</ref> I 1868 deltok han i grunnleggelsen av den resulterende pasifistforeningen, ''Ligue de la paix et de la liberté'' (engelsk: League of Peace and Freedom), hvor han fungerte som visepresident i 25 år.<ref name="Brassel-Moser2002_79"/> Han var redaktør for nyhetsbrevet, ''The United States of Europe'', mellom 1868 og 1870.<ref>Bernard Lescaze, «La collaboration aux États-Unis d'Europe», Genève: un lieu pour la paix. Mélanges biographiques « Élie Ducommun 1833-1906. Chancelier d'État, secrétaire général du Bureau international de la paix, prix Nobel de la paix en 1902 », no 2,‎ 2002, s. 169-182 (ISBN 2-88163-028-6).</ref>

I 1891 vedtok den tredje fredskongressen i Roma å opprette et internasjonalt fredsbyrå i Bern, hvis oppgave var å koordinere aktivitetene til alle de tilknyttede organisasjonene. Fra begynnelsen av 1800-tallet, og spesielt etter 1870, dukket det opp mange lokale og nasjonale foreninger med et pasifistisk og internasjonalt kall, og et kommunikasjonsmiddel mellom organisasjonene ble nødvendig for å sette dem i stand til bedre å koordinere sine handlinger. Élie Ducommun tok på seg ledelsen av hovedkvarteret til [[Det internasjonale fredsbyrå]] i Bern på frivillig basis fra 1891,<ref>Monnier 1984, s. 145.</ref> til hans død som generalsekretær. I denne egenskap publiserte han en rekke bidrag for fredssamfunn og internasjonale kongresser,<ref>Christophe Zürcher, « Ducommun, Elie [archive] » dans le Dictionnaire historique de la Suisse en ligne, versjon av 21. juli 2011.</ref> for eksempel propaganda til fordel for Haagkonferansen i 1899, skrev opprop om forfølgelsen av [[armenere]] i [[Det osmanske rike]] og begjæringer til [[Forbundsrådet (Sveits)|det sveitsiske forbundsrådet]] og USAs president for mekling i [[Boerkrigen]] (1898–1902).<ref>Brassel-Moser 2002, s. 89</ref>

Hans engasjement for fredsbevegelsen i spissen for Det internasjonale fredsbyrået ga ham Nobels fredspris i 1902, sammen med [[Charles Albert Gobat]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.nobelprize.org/prizes/peace/1902/ducommun/biographical/|tittel=Élie Ducommun Biographical|besøksdato=7. januar 2023|forlag=The Nobel Foundation}}</ref>