Redigerer Æthelred II av England (avsnitt)

== Tidlige år ==
[[File:Aethelred II gold mancus 1003 1006.jpg|thumb|Gullmynt (''mancus'') hvor Æthelred bærer rustning, 1003–1006.]]
Historikeren Frank Stenton bemerket at «mye av det som har fått historikere til å fordømme Æthelred kan meget godt være til sist de omstendigheter som han ble konge.»<ref>Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 374.</ref> Æthelreds far, kong Edgar, døde brått i juli 975 og etterlot seg to unge sønner. Den eldste, Edvard (senere Edvard Martyren) var antagelig ikke legitim (født utenfor ekteskap),<ref name="Hart">Hart, Cyril (2007): [http://www.oxforddnb.com/view/article/8515 «Edward the Martyr»] i: ''Oxford Dictionary of National Biography''. Oxford: Oxford University Press.</ref> Den yngste sønnen var Æthelred, og hans mor var Ælfthryth som Edgar hadde giftet seg med i 964. Hun var datter av Ordgar, ''[[ealdorman]]'' av [[Devon]], og enke av [[Æthelwald, ealdorman av East Anglia|Æthelwold]], ealdorman av [[East Anglia]]. På tiden ved hans fars død var Æthelred neppe mer enn 10 år gammel (ikke mer enn 13 år). Edvard, den eldste av Edgars sønner, som ung mann hadde han etter sigende hyppige voldelige utbrudd, var den som naturlig ville ha etterfulgt faren på tronen til tross for hans unge alder, men han hadde «fornærmet mange viktige personer med sitt utålelig vold i tale og oppførsel.»<ref name="stenton_372">Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 372.</ref>

I uansett tilfelle var det en rekke av de engelske adelsmennene som motsatte seg Edvard som etterfølger og forsvarte Æthelreds krav på tronen; Æthelred var tross alt sønn av Edgars siste levende hustru, og det var ikke tvil om at han var ektefødt i motsetningen hva som kunne hevdes ved hans eldre bror.<ref>Miller (1999): «Edward the Martyr»</ref> Begge sønnene, Æthelred særskilt, var for unge til å ha kunne spille noen særskilt rolle i den politiske manøvreringen i kjølvannet av Edgars død. Det var brødrenes ulike støttespillere, og brødrene selv som var ansvarlig for den uro som fulgte valget av etterfølger til den engelske tronen. Æthelreds sak ble ledet av hans mor, og var støttet av [[Ælfhere, ealdorman av Mercia|Ælfhere]], ealdorman av [[Mercia]], og [[Æthelwold av Winchester|Æthelwold]], [[Winchester bispedømme|biskop av Winchester]]<ref>Higham (1997): ''The Death of Anglo-Saxon England'', s. 7–8</ref><ref>Stafford (1989): ''Unification and Conquest'', s. 58.</ref> Edvards krav ble støttet av [[Dunstan]], [[Canterbury erkebispedømme|erkebiskop av Canterbury]] og [[Oswald av Worcester|Oswald]], [[erkebiskop av York]],<ref>Phillips (1913): «St Edward the Martyr»</ref> og andre adelsmenn, blant annet [[Æthelwine, ealdorman av East Anglia|Æthelwine]], ealdorman av [[East Anglia]], og [[Byrhtnoth]], ealdorman av Essex. Til sist var det Edvards tilhengere som viste seg sterkest, og han ble kronet som konge ved kroningsteinen i [[Kingston upon Thames]] før året var omme.

Edvard var konge i kun tre år før han ble myrdet av medlemmer av Æthelreds husholdning.<ref>Keynes (1980): ''The Diplomas of King Æthelred 'the Unready' 978-1016'', s. 166.</ref> Selv om kunnskapen om Edvards korte styre er liten, er det kjent at den var preget av politisk uro. Edgar hadde gitt omfattende bevilgninger av landområder til klostre som forfulgte nye klosteridealer for kikelige reformer, men disse forstyrret adelens tradisjonelle beskyttelse. Slutten på Edvards harde styre ble en omstøtning av denne politikken hvor adelen fikk tilbake deres tapte eiendommer eller fikk nye. Dette ble motarbeidet av erkebiskop Dunstan, men i henhold historikeren Cyril Hart, «Tilstedeværelsen av kirkereformer på begge sider indikerte at konflikten mellom dem var like avhengig av eierskap til jordeiendommer og lokal makt som kirkelige legitimitet. Tilhengerne til både Edvard og Æthelred kan bli sett på som tilegnelse av eller gjenvinning av klostereiendom.»<ref name="Hart" /> Uansett, tilslutningen for Edvard må ha vært sterk i klostersamfunnene. Da Edvard ble drept ved Æthelreds eiendom i Corfe Castle i Dorset i mars 978, falt arbeidet med å nedtegne hendelsen, foruten også reaksjonene på den, på skrivere i klostrene. Stenton har gitt et sammendrag av de eldste redegjørelsene på Edvards morder, som kommer fra et arbeid som lovpriste livet til helgenen Oswald av Worcester:

{{Sitat|På overflaten var hans [Edvards] forhold til Æthelred, sin halvbror, og Ælfthryth, hans stemor, vennlig, og han var på uformelt besøk da han ble drept. [Æthelreds] tilhengere kom ut for å møte ham med skrytende tegn på respekt, og deretter, før han hadde steget av hesten, omringet ham, grep hans hender, og stakk ham. (...) Så langt som man kan se ble mordet planlagt og utført av Æthelreds menn i hans husholdning for at deres unge herre skulle kunne bli konge. Det er ingenting som støtter beskyldningen, som først opptrådte i skrift mer enn et århundre senere, at dronning Ælfthryth hadde sammensverget for å få stesønnen drept. Ingen ble straffet for en deltagelse i forbrytelsen, og Æthelred, som ble kronet en måned etter drapet, begynte å styre i en atmosfære av mistanke som ødela kronens prestisje. Den ble aldri helt gjenopprettet i hans levetid.<ref>Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 373.</ref>}}

Uansett, i begynnelsen synes utsikten til den nye kongens offiserer og rådgivere på ingen måte å ha vært forblåst. I henhold til en kronikør skjedde kroningen av Æthelred med like stor jubel fra rådgiverne som fra det engelske folk.<ref name="keybes_biografi">Keynes, [https://en.wikisource.org/wiki/Catholic_Encyclopedia_(1913)/St._Edward_the_Martyr «Æthelred II (c. 966x8–1016)»]</ref> Simon Keynes merket seg at «Byrhtferth av Ramsey uttalte tilsvarende at da Æthelred ble vigslet inn som konge av erkebiskop Dunstan og erkebiskop Oswald, 'det var stor glede ved hans innvielse', og beskrev kongen i hans kroning som 'en ung mann som hevdet seg godt for sin alder, elegant i sin væremåte, med et attraktivt ansikt og kjekk framtoning'.»<ref name="keybes_biografi" /> Æthelred kan ikke ha vært eldre enn 13 år ved dette året.

I løpet av disse første årene som konge utviklet Æthelred et nært forhold til Æthelwold, biskop av Winchester, som tidligere hadde støttet hans ikke vellykte krav på tronen. Da Æthelwold døde den 1. august 984 sørget Æthelred tungt over tapet, og han skrev senere inn i et [[charter]] fra 993 at hendelsen hadde fratatt landet en mann som ikke bare sørget for den prestelige omsorg og administrasjon, «ikke bare for mine interesser, men også de til alle innbyggere av landet.»<ref name="keybes_biografi" />