Redigerer Ære (avsnitt)

==== Ære i norsk historie ====
[[Fil:ONL (1887) 1.031 - Titus Oates in the Pillory.jpg|miniatyr|524x524px|Å bli dømt til gapestokken var en såkalt ærestraff. Den dømte ble med dette fratatt sin ære og dermed både rettslig og sosial sikkerhet. Ærestraff ble gradvis mindre brukt i Norge allerede utover på 1600-tallet, og endelig avskaffet i 1848.]]
Æren har vært en viktig del av norsk mentalitet og samfunnsstruktur så langt tilbake som vi har skriftlige kilder. Både rettslig og sosialt fikk det alvorlige konsekvenser å bryte mot de normer som avgjorde om du hadde ære eller ikke. På grunn av flere ulike samfunnsutviklinger – særlig [[Stat|statens]] fremvekst – blir disse konsekvensene i løpet av århundrene færre og mindre dramatiske.<ref>{{Kilde bok|tittel=Ære, Lov og Religion i Norge gjennom 1000 år|etternavn=Nedkvitne|fornavn=Arnved|utgiver=Spartacus Forlag a/s|år=2011|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=}}</ref> Ære er ikke et veldig mye studert tema i norsk historie, men det finnes noen bøker som utforsker ære helt fram til rundt år 1800, blant annet "''Voldssamfunnets Undergang''" av [[Erling Sandmo]], "''Kniven, Ølet og Æren''" av [[Jørn Sandnes]] og "''Ære, Lov og Religion i Norge Gjennom Tusen År''" av [[Arnved Nedkvitne]].

Hva som skjer med æren mellom ca. 1800 og i dag er det, i praksis, ikke skrevet noe om. Vi vet derfor lite om hvorfor dette begrepet som var så viktig i norsk kultur så lenge, i dag har, mer eller mindre, gått ut av bruk i dagligtale. Men, selv om det ennå ikke foreligger noen ferdige studier, så kan vi se på en del kilder fra det nittende århundre at æreskulturen, allerede da, ble satt spørsmålstegn ved. Utover 1800-tallet snakket mange fortsatt mye om ære. Alt fra vanlige bønder til stortingsmenn brukte tid på å diskutere hvem som skal ha æren for ulike bragder, når man skulle virkelig sverge på at en påstand var sann brukte man uttrykket «''på min ære''» og lærerbøker om korrespondanse og etikette brukte gjennomført uttrykket "''jeg har den ære å meddele/invitere/informere..''."<ref>{{Kilde bok|tittel=Brev- og formularbog, ineholdende retskrivningsregler og breve...samt formularer til dokumenter...|etternavn=|fornavn=|utgiver=Damm Forlag|år=1898|isbn=|utgivelsessted=|sider=|kapittel=}}</ref> Æren var også fortsatt noe mange så på som viktig å forsvare. I aviser og andre skrifter finner vi flere eksempler på at en person som mente seg å ha fått sin ære krenket gikk offentlig ut og tilbakeviste krenkelsen. Og, hvis det ikke hjalp, truet man med å gå rettens vei.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Jacobsen M.|tittel=Sladder og bagvaskelse|publikasjon=Tromsø Stiftstidende|url=|dato=8. oktober 1896}}</ref> Andre derimot, forsøkte å vise at æren, som den er blitt tradisjonelt brukt, ikke var noe verdt å beholde. For eksempel så skriver filosofen [[E.F.B. Horn]] i sin doktoravhandling "''Begrebet Ære''": "''I vor tid har den menneskelige ære faaet et langt mere tempereret væsen, fordi man nu med et vist humor ser, at hvert individ dog kun er en ubetydelighed...Man bliver latterlig, naar man gjør saa megen stas og opstuds i anledning af sin ubetydelige personlighed."''<ref>{{Kilde bok|tittel=Begrebet Ære: Afhandling for den Philosophiske Doctorgrad|etternavn=Horn|fornavn=E.F.B. Horn|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=Christiania|side=|sider=47-48|kapittel=|sitat=}}</ref> At 1800-tallet var et århundre hvor ærestenkingen var på tilbakegang ser vi også i lovendringer som finner sted. Tydeligst blir dette med opphevingen av praksisen med ærestraff i 1848.<ref>{{Kilde bok|tittel=Høgsterett i Norsk Historie|etternavn=Langeland|fornavn=Nils Rune|utgiver=Cappelen|år=2005|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=59|kapittel=}}</ref>