Redigerer «Vostok» (avsnitt)

== Ekspedisjonen til Sørishavet og Stillehavet ==
[[Fil:The Soviet Union 1970 CPA 3852 stamp (Sloops-of-war Mirny and Vostok and Antarctic Map with Expedition Route).png|mini|Sovjetisk frimerke med ruten «Vostok» og «Mirnyj» tok rundt Sørpolfastlandet]]
[[Fil:Bellinsgauzen Faddey.jpg|mini|[[Fabian Gottlieb von Bellingshausen]] hadde kommandoen på «Vostok» og ledet ekspedisjonen til Sørishavet og Stillehavet]]
[[Fil:RR5415-0010R Первая русская антарктическая экспедиция.gif|mini|Russisk minnemynt med «Vostok» som motiv]]
Tsar [[Aleksander I av Russland]] bestemte i 1819 at det skulle sendes en ekspedisjon til [[Sørishavet]] for å finne ut om det fantes land der. [[Fabian Gottlieb von Bellingshausen]] ble satt til å lede ekspedisjonen. «Vostok» var ekspedisjonens flaggskip og seilte sammen med [[«Mirnyj»]]. Mens Bellingshausen ledet ekspedisjonen fra «Vostok», førte [[Mikhail Lazarev]] «Mirnyj» som nestkommanderende.

De to skipene la ut fra [[Kronsjtadt|Kronstadt]] 4. juli 1819 og seilte via [[København]], [[Portsmouth]] og [[Rio de Janeiro]] til Sørishavet.<ref name="Paine"/> Den 16. november 1819 passerte ekspedisjonen [[Sør-Georgia]]. Deretter fortsatte ferden mot [[Sør-Shetlandsøyene]]. Flere øyer ble oppdaget og navngitt, blant dem [[Traversay Islands|Traversay-øyene]]. I januar 1820 krysset ekspedisjonen [[den sørlige polarsirkelen]] og seilte nær det som nå er kalt [[Kronprinsesse Märtha Kyst|Kronprinsesse Märtha kyst]] i [[Dronning Maud Land]].<ref name="Paine"/> Ekspedisjonen er hevdet å ha vært den første som fikk [[Antarktika|Sørpolfastlandet]] i sikte, 27. januar 1820.<ref>Terence Armstrong: «Bellingshausen and the discovery of Antarctica», ''Polar Record'', årgang 15, nr. 99, 1971, s. 887–889.</ref>

I mars skilte «Vostok» og «Mirnyj» lag for hver for seg å seile mot [[Port Jackson]], det vil si [[Sydney]].<ref name="Paine"/> Etter å ha tilbrakt en måneds tid der, la de to skipene ut mot øst og seilte gjennom [[Cookstredet]] mellom [[Nordøya (New Zealand)|Nordøya]] og [[Sørøya (New Zealand)|Sørøya]] på [[New Zealand]]. Skipene ankret 9. juni 1820 opp i [[Ship Cove]] der ekspedisjonen møtte [[maorier]] for byttehandel og anskaffelse av forsyninger av fisk.<ref>Steven Oliver:[https://teara.govt.nz/mi/biographies/1b17/bellingshausen-fabian-gottlieb-benjamin-von «Bellingshausen, Fabian Gottlieb Benjamin von»], ''Dictionary of New Zealand Biography'', ''Te Ara – the Encyclopedia of New Zealand''. Lest 10. februar 2018.</ref> 

Fra New Zealand seilte «Vostok» og «Mirnyj» østover i Stillehavet med kurs for [[Tuamotu|Tuamotuøyene]]. Ekspedisjonen kartla 15 øyer mellom 15° 5' øst og 17° 49' øst. Den 22. mars 1820 ankom «Vostok» [[Matavaibukta]] på [[Tahiti]].<ref name="Paine"/>

Fra Tahiti seilte ekspedisjonen tilbake til Australia. På turen ble flere nye øyer oppdaget, blant annet [[Mataiva|Lazarev]] i Tuamotuøyene, [[Vostok (Kiribati)|Vostok]] i [[Linjeøyene]] og [[Rakahanga|Storfyrst Aleksanders øy]] i [[Cookøyene]].<ref name="Paine"/>

Etter reparasjoner i Port Jackson fortsatte ekspedisjonen i november 1820 på nytt til Sørishavet. Den 21. januar 1821 fikk de land i syne, ei øy som ble kalt [[Peter I Øy|Peter I øy]] etter [[Peter I av Russland|Peter den store]].<ref name="Paine"/> Etter dette oppdaget ekspedisjonen [[Aleksanderøya|Aleksander Is land]].<ref name="Paine"/> Kursen ble så lagt mot nordøst og «Vostok» og «Mirnyj» seilte gjennom Sør-Shetlandøyene.

På ferden hjem gikk «Vostok» og «Mirnyj» innom Rio de Janeiro for å hente den russiske sendemannen og bringe ham til [[Portugal]].<ref name="Paine"/>

Ekspedisjonen vendte hjem til [[Kronsjtadt|Kronstadt]] i august 1821.<ref name="Paine"/> 

Resultatet av ekspedisjonen var, i tillegg til omseiling av Sørpolfastlandet, oppdagelsen av 29 øyer, et korallrev og en lagune.<ref name="Paine" />

Bellingshausens beretning om ekspedisjonen ble utgitt på russisk, men ble trykket i bare 600 eksemplarer.<ref>Erki Tammiksaar: «The Russian Antarctic Expedition under the command of Fabian Gottlieb von Bellingshausen and its reception in Russia and the world», ''Polar Record'', årgang 52, nr. 266, 2016, s. 574.</ref> Den fikk begrenset spredning og var lenge lite kjent utenfor Russland. En mer omfattende oversettelse til tysk kom i 1902 og i 1949 fulgte oversettelse til engelsk.<ref>Tammiksaar 2016, s. 585.</ref> Etter at [[USA]] i 1948 foreslo en internasjonal fellesforvaltning av Antarktis, ble det viktig for [[Sovjetunionen]] å vise at det var Russland som i januar 1820 først hadde oppdaget Sørpolfastlandet.<ref>Tammiksaar 2016, s. 583–595.</ref> Opplysningen om at Bellingshausen på «Vostok» var den første som fikk Sørpolfastlandet i sikte stammer fra arbeidet sovjetiske geografer gjorde fra 1949 og utover.