Redigerer «Svenske Jomfru» (avsnitt)

== «Svenske Jomfru» under krigen ==
Det nye skipet som var erobret, kunne utrustes med erobrede stykker fra Älvsborgs festning som blant annet hadde 48 tyngre skyts som falt i danskenes hender. Men som sett under sjøkrigen var gode kanoner i metall ([[bronse]]) mangelvare for den dansk-norske flåten som måtte ha kanoner av billige [[støpejern]] fra forskjellige adresser inkludert England. Listen fra 1567 viser at flåten hadde 913 stykker, hvorav bare 178 av bronse.

Under krigen deltok «Svenske Jomfru» med heder i de fleste sjøslagene fra [[det første slaget ved Öland (1564)|det første slaget]] til [[det tredje slaget ved Öland (1566)|det tredje slaget ved Öland]] i årene 1564 til 1566. Det første sjøslaget som var skipets ilddåp, var så hardt at befalhaveren på «Svensk Jomfru», Erik Rud, måtte dra til [[Bodekull]] for reparasjoner. Etter reparasjonene var gjort ferdig, dro Erik Rud tilbake og sluttet seg til en eskadre på tre skip som hadde deltatt i [[Slaget ved Rostock (1564)|Slaget ved Rostock]] der det svenske krigsskipet «Vita Falken» ble ødelagt den 18. juli 1564. Men om natten til 15. august kom de til ankerstedet utenfor [[Öland]] bare for å oppdage den svenske flåten. Admiral Herluf Trolle hadde glemt å sende beskjed om utviklingen til eskadronen.

Erik Rud overlistet svenskene med falsk flagg, han hadde tatt vare på et flagg fra Älvsborg og kom seg bort i siste listen mens de tre andre skipene ble omringet og senere erobret av svenskene. Han måtte meddelte Trolle om tapet av eskadronen i den andre dagen av [[det andre slaget ved Öland (1564)|det andre slaget ved Öland]]. Erik Rud i det neste året fremdeles var ombord på «Svenske Jomfru» sammen med sin bror [[Otto Rud]] som kommanderte det andre storskipet fra Älvsborg, «Krabaten».

Erik Rud sloss sammen med Herluf Trolle og sin bror under [[Slaget ved Bukow (1565)|Slaget ved Bukow]] den 4. juni 1565, hans motstander var det svenske skipet «Danska Hector» på 300 tonn som var det tidlige dansk-norske orlogsskipet «Hector» som hadde over 120 mann ombord. Svenskene hadde satt ut kraftige bommere gjennom noen av kanonportene for at danskene ikke kunne entre disse med sine kompanier av soldatene. I det neste sjøslaget den 7. juli ved Bornholm sloss Erik Rud på nytt sammen med de største krigsskipene i den allierte flåten.

Hans skip, som var også beskrevet som «Jomfru» eller «Jomfruen», sloss med [[«Sankt Erik»]] og «Forgyllde Lejonet» på 450 tonn i de bitre kampene. Erik Rud i ettertiden i et brev hevdet han hadde skutt i filler «Forgyllde Lejonet» og forårsaket stor tap på svenskene ombord på det svenske flaggskipet. Han hadde forankret sitt skip på «Forgyllde Lejonet» og forsøkt å erobre dette skipet som hadde flere hundrer menn, men det brøt ut brann. Deretter kom brannen utenfor kontroll, og Erik Rud måtte komme seg bort så raskt som mulig med brann i riggingen. Brannen ble raskt slukket, men «Forgyllde Lejonet» hadde blitt en [[bål]] som skilte det danske flaggskipet [[«Jægermester»]] fra resten av de allierte. Svenskene erobret flaggskipet.

Etter tapet av flåtesjefen, Otto Rud, og flaggskipet «Jægermester», måtte Erik Rud overta posten som admiral for den allierte flåten. Etter sjøslaget var «Svenske Jomfru» meget sterkt skadet, blant annet var to master slått ned, og hadde et enormt hull ved vannlinjen. Erik Rud ga fra seg posten etter kongen hadde utnevnt [[Hans Lauritzen-Baden]] som den nye admiralen i året 1566.

Senere i krigen ble «Svenske Jomfru», som muligens ikke deltok i sjøkrigen i året 1566, nevnt på en liste av Frederik II over bestykningen på alle skipene som var tilbake under hans kontroll i 1567 da han måtte berolige kurfyrsten av Sachsen. Det var det andre største skipet i Danmark-Norge med 68 kanoner og 438 mann sammen med «Krabaten» som var nesten lik stor. I året 1569 dro den allierte flåten under ledelse av [[Peder Munk]] østover med «Svenske Jomfru» som viseadmiralsskip med Henrik Gyldenstjerne ombord.