Redigerer «Real» (avsnitt)

== Kampen med «Sultana» ==
Under slaget ved Lepanto den 7. oktober 1571 hadde den osmanske storadmiralen, Ali pasja, ordre om å møte og ødelegge den kristne fellesflåten tross den alvorlige svakheten i bestykningen, det var bare cirka 750 skyts mot 1.815 skyts. Dessuten var mesteparten av skipene i den osmanske krigsflåten lettbygd i sammenligning med de kristne galeiene av ''ponentina'' tradisjonen. Ali pasja dermed besluttet seg på et frontalt angrep med alle krefter for å binde ned Don Juan slik at hans dyktige kommandanter på høyre og venstre fløy skulle angripe og utmanøvrere de kristne, deretter rulle opp slaglinjen på begge flanker. 
[[Fil:The Battle of Lepanto of 1571 full version by Juan Luna.jpg|thumb|250px|Don Juan i forstavnen ombord på «Real». Maleri av Juan Luna, 1887.]]
Denne slagplanen som mente enorme tap og svære ødeleggelser for de tyrkiske flåtestyrkene på over 251 betydelige fartøyer, betyr at de to flaggskiper skulle oppsøke hverandre for et personlig oppgjør uten nåde. Over en halvtime inn i sjøslaget hadde Ali pasja innsett at slagplanen hadde gått galt, de seks [[galeass]]er hadde klarte å bryte opp samordenen i den tyrkiske slaglinjen, dessuten hadde Don Juan tilsidesatte en reservestyrke som intervenerte i rette tid på den kristne venstrefløyen. Deretter gikk han til angrep på det kristne flaggskipet, men på bare én kilometer hold ble akterlanternen knust av en kanonkule fra «Real».

I sentrum av slaget brakte de to flaggskipene inn i hverandre, og kampene tiltar etter hvert som de to hærene gikk løs på hverandre med alle tilgjengelige våpen. Allerede i begynnelsen ble ''arrumbada'' stridsplattformen på «Real» sønderrevet av flere treff, og en bresje var skapt for de mange tyrkiske krigerne som stormet det kristne flaggskipet med dødsforakt. Den sardiniske ''tercio'' under ledelse av oberst Don Lope de Figueroa klarte å stoppe angrepet, og i tur entre det fiendtlige flaggskipet som hadde kommet under dobbel ild i et møljesslåssmål uten at noen av partene kunne orientere seg.

«Sultana» var nesten lik stor som «Real», med purpurrødt skrog og utsmykninger med tradisjonelle muslimske mønstre som et slags religiøs speilbilde av det spanske flaggskipet som også var blitt de kristne stormaktenes flaggskipet med utskjærninger, skulpturer og malerier som ikke bare var et vitnesbyrd om det spanske kongehusets makten og rikdommen, men også om kristendommen. Meget fryktelige nærkamper fant sted, og fra nærliggende galeier var Don Juan i stand til å hente forsterkninger så opptil flere hundrer opptil ett tusen eller mer, gikk til angrep på det muslimske flaggskipet som likedan fikk forsterkninger. Kampene bølget fram og tilbake, først på «Sultana», deretter på «Real», siden tilbake på «Sultana», uten at nåde var gitt eller bedt.

Den venetianske admiralen, Sebastiano Venier, forsøkt å unnsette «Real» sammen med flere andre kapteiner på deres ''capitania'' galeier (''capitania'' kan betyr kommandofartøy for mindre eskadron eller flotilje), men ble selv fanget opp i det voldsomme ''meléet'' der skipene kolliderte i hverandre i rasende manøvreringer. En osmansk galei klarte å ramme akterskipet på «Real», som dermed kom i meget stor fare om å bli overløpet. Men de kristne klarte å holde stand, og den overlegne ildkraften begynte å få sin virkning. Dessuten hadde den osmanske slaglinjen kommet i uorden, og de kristne galeiene kunne bryte seg inn til «Sultana».

De to galeasser foran senterlinjen med deres ildkraft forstyrret de bakerste rekker av den osmanske slaglinjen, og den muslimske flaggskipet ble deretter isolerte fra de andre fartøyene. De gjenværende krigerne ombord på «Sultana» ble tvunget bakover til poopdekket der de reiste en midtertidig barrikade, men med en kanon ombord på Veniers skipet ble denne knust, og deretter stormet soldatene det siste holdepunktet. Den osmanske admiralen, Ali pasja hadde forlengst gitt opp å lede slagets gang midt i dette ragnarokket, og grepet til sitt våpenet, en bue. Som en dyktig bueskytter skjøt han pil etter pil til det siste i forstavnen på sitt skip. Samtidig som poopdekket ble skånselløst ryddet, falt admiralen på sin post og ble kort etterpå halshogd av en spanjoler.

Hodet ble overrekket av spanjoleren til den kristne storadmiralen, Don Juan, som snudde i avsmak fra det blodige trofeet. Hodet ble satt på en pike for å vise sine egne soldater og de andre tyrkerne også på nærliggende skip fremdeles i kamp, at den osmanske flåtens leder var død. Den døde var forskånet for det siste opptrinnet da kalifatets banner ble firt og erstattet av det kristne korset i «Sultanas» masten.