Redigerer William McKinley (avsnitt)

=== Presidentvalget i 1900 ===
{{utdypende artikkel|Presidentvalget i USA 1900}}
[[Fil:The Administration's Promises Have Been Kept.jpg|thumb|Da McKinley stilte til gjenvalg i 1900, hadde USA opplevd velstandsvekst og vunnet en krig, så han vant overlegent mot Bryan.]]

Republikanerne seiret i de fleste delstats- og lokalvalg i 1899, og McKinley så optimistisk på sine egne muligheter for å bli gjenvalgt i 1900.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 207–208.</ref> Han var en populær president og sikker på å bli renominert av partiet.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 213–214.</ref> Visepresident Hobart døde i slutten av 1899, så spørsmålet om visepresidentkandidat var åpent. McKinley ønsket seg først [[Elihu Root]], som hadde overtatt etter Alger som krigsminister, men kom frem til at Root var nyttigst i departementet.<ref name="Gould 215">[[#Gould|Gould (1980)]], s. 215–217.</ref> Han vurderte kandidater som senator Allison og innenriksminister [[Cornelius Newton Bliss]], men ingen var så populær som republikanernes stigende stjerne, Theodore Roosevelt.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 120–122.</ref> Etter en tid som visemarineminister hadde Roosevelt gått av for å organisere kavaleriregimentet [[Rough Riders]] og kjempe på Cuba.

I 1898 ble Roosevelt valgt til guvernør i New York på løfter om sosiale reformer, og han hadde en ambisjon om å bli president. Mange tilhengere oppfordret McKinley til å velge ham som visepresidentkandidat, og Roosevelt tenkte at det var en passende erfaring før han stilte som presidentkandidat i 1904.<ref name="Gould 215" /> Utad var McKinley uhildet, men Hanna motsatte seg sterkt å nominere Roosevelt.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 531–533.</ref> Hanna mente at Roosevelt var altfor impulsiv. På den andre siden var republikanernes [[politisk boss|boss]] i New York, senator Thomas Platt, blant de som mislikte Roosevelts reformer; de forsøkte å skyve ham ut på sidelinjen ved å få ham valgt til visepresident – fremdeles et nokså tilbaketrukket verv.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 260–266.</ref>

Ved åpningen av republikanernes landsmøte i [[Philadelphia]] i juni 1900 hadde ingen visepresidentkandidat noe overveldende flertall bak seg, men Roosevelts støtte var den bredeste. McKinley slo fast at det var opp til landsmøtet, ikke ham, å velge.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 215–218.</ref> Den 21. juni ble McKinley enstemmig renominert, mens Roosevelt ble, med Hannas avmålte støtte, nominert til visepresidentkandidat under den første avstemningen.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 540–542.</ref> Måneden etter nominerte demokratenes landsmøte i [[Kansas City (Missouri)|Kansas City]] igjen William Jennings Bryan som sin presidentkandidat.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 219–220.</ref>

Presidentkandidatene var de samme som i 1896, men valgkampen handlet om andre saker. Fri sølvutmynting var fortsatt en sak som engasjerte mange velgere, men republikanerne rettet oppmerksomheten mot krigsseier og velstandsvekst. Demokratene visste at krigen hadde vært populær, skjønt imperialismen var mer omstridt, så de rettet sin kritikk mot monopoler og pengemakt, og fremstilte McKinley som en lakei for storkapitalen. Slik som i 1896 la Bryan ut på en landsomfattende turné, mens McKinley ble værende hjemme.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 226–228 og [[#Leech|Leech (1959)]], s. 543–546.</ref> På denne tiden var det regnet under presidentembedets verdighet å drive valgkamp, så den eneste talen han holdt, var en takketale for nominasjonen.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 549–557.</ref> Roosevelt kunne måle seg med Bryan som folketaler, og turnerte 480 steder i 23 delstater.<ref>[[#Brands|Brands (1997)]], s. 388–405.</ref> Hanna bidro på sin måte med å avslutte en kullgruvearbeiderstreik i Pennsylvania.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 228.</ref> Bryan engasjerte ikke på samme måte som i 1896, og McKinley fikk rett i sin spådom om at han ville bli gjenvalgt; McKinley vant den største seieren for en republikansk presidentkandidat siden 1872. Bryan vant bare i fire delstater utenom sørstatene, og McKinley vant til og med i hjemstaten hans, Nebraska.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 229 og [[#Leech|Leech (1959)]], s. 559.</ref>