Redigerer Vidkun Quisling (avsnitt)

== Quisling som ministerpresident ==

=== Statsakten ===
[[Fil:Statsakten, mottakelse på Stortinget..jpg|miniatyr|[[Wilhelm Rediess]], [[Josef Terboven]], Vidkun Quisling og [[Paul Wegener (Gauleiter)|Paul Wegener]] i mottagelse i [[Stortingsbygningen]] under [[Statsakten på Akershus|Statsakten]] i 1942.{{Byline|Riksarkivet/NTB}}]]
[[Fil:Statsakt in Berlin National Archives of Norway.jpg|miniatyr|Quisling mottas hos [[Hitler]] i Berlin 13. februar 1942. Foran fra venstre: rikskommissær [[Josef Terboven]], Quisling, Hitler, sjef for rikskanselliet [[Hans Lammers]], sjefsadjutant [[Julius Schaub]] og partisekretær [[Martin Bormann]] (foran til høyre).{{Byline|Riksarkivet}}]]
På nyåret 1942 var det klart for mer formell makt til Quisling. Den 1. februar mottok Terboven de kommissariske statsrådene, og godtok deres avskjedssøknad. Statsrådene fikk så i oppdrag å velge en ny leder, og Quisling ble straks valgt og utnevnt til «[[ministerpresident]]». Senere på dagen fulgte høytideligheter på [[Akershus festning]], med parader, festmøter i NS og fakkeltog. Om kvelden takket Quisling partifellene fra balkongen på Grand Hotell.<ref name="Dahl(1992)-275" />

Vidkun Quislings maktovertagelse ble av NS forsøkt tilpasset [[Norges Grunnlov|grunnloven]] og det eksisterende system. Stortinget var ikke «opphevet», kun «ute av funksjon». Norge var i prinsippet fortsatt et monarki der den utøvende makt var ledet av [[kongen i statsråd]], selv om regjeringen og kongen igjenom å ha forlatt landet skulle ha tapt sine rettigheter. Quisling så på seg selv som en forvalter av deres myndighet gjennom vervet som ministerpresident. Men i praksis var selvsagt endringen i statsskikk slående, og det var ikke lenger noe [[maktfordelingsprinsippet|maktfordelingsprinsipp]] under Quislings NS-styre. Ministerpresidenten overtok både Stortingets funksjon som [[lovgivende makt|lovgiver]] og regjeringens funksjon som [[utøvende makt]] – det såkalte [[førerprinsippet]]. Quislings statsråder kunne på vegne av føreren både utferdige bindende rettsforskrifter og treffe forvaltningsavgjørelser innenfor fagområdene sine.<ref name="Dahl(1992)-280-281" />

Statsakten gjorde ikke slutt på rikskommissær Terbovens overordnede styre. Hitler og de tyske myndighetene hadde gitt Quisling relativt vide fullmakter, men okkupasjonsmakten hadde fortsatt siste ordet ved uenigheter. Terboven hadde i praksis [[vetorett]] overfor NS-initiativer, og tyske embedsmenn kontrollerte alle nye lover. Quisling gjorde imidlertid sitt beste for å få den nye regjeringen til å fremstå som norsk og uavhengig, og brukte blant annet en modifisert utgave av [[Norges riksvåpen|rikets segl]] – nå uten referanse til «Haakon VII Norges konge». Quisling flyttet inn på [[Det kongelige slott]] og endret navnet til «Oslo Slott», og tok opp flere av monarkens oppgaver som å dele ut [[Orden (utmerkelse)|ordner]] og organisere [[statsbesøk]].<ref name="Dahl(1992)-284" />

Senere i februar dro Quisling på statsbesøk i Berlin. Her møtte de Hitler og den tyske ledelsen samt journalister fra hele det okkuperte Europa. Etter at den offisielle delen av programmet var slutt, møtte han Raeder og Rosenberg privat. Spesielt møtet med Rosenberg skal ha vakt Quislings interesse, da Rosebergs nye stilling som [[Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete|riksminister for de okkuperte østområder]] gjorde at han nå ledet det sivile styret i de okkuperte delene av Sovjetunionen. Quisling hadde jo alltid hatt en spesiell interesse for Russland, og la nå egne planer for [[Austrveg|norsk deltagelse]] i «opprydningen og nyordningen i det russiske rom». Dette gjorde nå Quisling til NS-regjeringens offisielle utenrikspolitikk.<ref name="Dahl(1992)-289-290" />

=== Folkelig motstand mot Quislings korporative Norge ===
[[Fil:Grini 1941-43.jpg|miniatyr|Quislings forsøk på å tvangsorganisere lærerne og på å nazifisere skolen førte til store protester, og i mars 1942 ble 1100 lærere arrestert. Mange ble først plassert på [[Grini fangeleir|Grini]] (bildet) før de ble sendt videre til Finnmark.<ref name="Vest-Agder" />]]
Quisling gikk raskt i gang med å forsøke å omdanne det norske samfunnet. Allerede 5. februar vedtok han tre nye lover: Alle gutter mellom ti og atten år måtte avtjene «nasjonal ungdomstjeneste» gjennom [[NS Ungdomsfylking|NS' Ungdomsfylkning]], alle lærere måtte bli med i det NS-kontrollerte [[Norges Lærersamband]], mens alle norske forlag måtte ta del i en NS-organisert forleggerforening. Utover våren fulgte en rekke lignende lover for å organisere en lang rekke yrkes- og interessegrupper under Nasjonal Samling-paraplyen.<ref name="Høidal(1988)-439" />

Det viste seg fort at det var et feilgrep å tvangsorganisere barna og lærerne. Lærerne var på ingen måte interessert i å bli oppslukt i NS-bevegelsen, og etter [[Læreraksjonen i 1942|en lang rekke protester]] og streiker begynte oppsigelsene. Dette førte lærerne rett inn i motstandsbevegelsen, og en undergrunnsbevegelse av lærer-ledere ble tilknyttet [[Hjemmefronten]].<ref name="Høidal(1988)-440-441" /> Kampen mot indoktrinering i skolen ble snart knyttet til motstanden mot ungdomstjenesten, og hundretusenvis av foreldre begynte snart å delta i protestene. I motsetning til lærere kunne ikke NS-regjeringen bare avskjedige foreldre, og på tross av at de forsøkte enkelte arrestasjoner av foreldre som ikke sendte barna sine til Ungdomsfylkningen måtte NS etter hvert gi opp planene om ungdomstjeneste.<ref name="Høidal(1988)-442" />

[[Fil:Eivind Berggrav.jpg|miniatyr|upright|Oslo-biskop [[Eivind Berggrav]] var sentral i [[Den norske kirke|kirkens]] kamp mot Quisling. Under «[[kirkekampen]]» nektet et overveldende flertall av norske prester å følge NS-regjeringens instrukser.]]
Også [[Den norske kirke|kirken]] tok del i motstanden mot nyordningen. Biskopene hadde gått ut skriftlig mot organiseringen av ungdommen, og konflikten eskalerte kjapt. Etter at NS-myndighetene hadde avsatt domprost i [[Nidaros bispedømme|Nidaros]] [[Arne Fjellbu]] for ordrenekt valgte alle Norges biskoper å søke kollektivt avskjed fra sine offisielle statlige stillinger. [[Ragnar Skancke]]s Kirke- og Undervisningsdepartement svarte med å beordre alle domproster til å overta ledelsen av bispedømmene, men disse fulgte snart biskopenes eksempel. Dette var et direkte angrep mot Quisling, som anså seg som kirkens overhode i kraft av å være kongens stedfortreder. Han arresterte straks biskop [[Eivind Berggrav]] som antatt hovedmann for opprøret, men den kirkelige motstanden bare fortsatte. Første påskedag ble skriftet ''[[Kirkens grunn]]'' lest opp fra landets prekestoler, der kritikken mot Quisling og NS stod sentralt. 

Noen dager senere omtalte NS-avisene prestene som «bedragere og forrædere», mens Quisling vedtok nye lover for ansettelser av [[Den midlertidige kirkeledelse|nye kirkeledere]]. De nye biskopene var alle NS-medlemmer eller sympatisører, og samtidig truet Quisling alle prester med sterke reaksjoner om de ikke gjenopptok sin tilknytning til staten. Nesten ingen prester kom til å følge oppfordringen, og folk viste hvilken side de stod på ved å strømme til de Quisling-kritiske prestenes gudstjenester. Forsøk på å vise opprørsprestene bort fra sognene sine og erstatte dem med NS-innsatte prester førte bare til at de nye prestene prekte for tomme benker.<ref name="Høidal(1988)-443-446" />

=== Hitler avslår Quislings krav om suverenitet ===
[[Fil:Quisling Terboven Hirden.jpg|miniatyr|Quisling og Terboven inspiserer en [[Hirden|hird]]-avdeling. Etter at appellene til Hitler om økt suverenitet var blitt blankt avvist var det sommeren 1942 blitt helt klart for Quisling at Terboven hadde den reelle makten i Norge.{{Byline|Riksarkivet}}]]
Den 18. juli 1942 fylte Quisling 55 år. Dagen fikk naturlig nok stor oppmerksomhet i NS-bevegelsen, og gratulasjonstelegrammer fra Hitler og Terboven ble trykket i landets aviser. Alle Nasjonal Samlings fylkes- og særogranisasjoner gav føreren kostelige gaver, og dagen ble feiret med en stor tilstelning på [[Villa Grande|Gimle]].<ref name="Dahl(1992)-322-324" />

På tross av det rosenrøde bildet NS og okkupasjonsmakten forsøkte å tegne utad var sommeren preget av fundamentale uenigheter mellom Quisling og tyskerne. Quisling hadde kontaktet Hitler med krav om suverenitet for Norge og fredsavtale med Tyskland, og Quisling tolket signalene fra Terboven og Hans Lammers som positive. Quisling argumenterte med at den folkelige motstanden mot Tyskland ville opphøre om Norge igjen ble suverent, og at den harde linjen med arrestasjoner og dødsdommer bare avlet hat mot tyskerne. Samtidig led den norske økonomien tungt under okkupasjonen, og Quisling-regjeringen forsøkte å argumentere med at okkupasjonsomkostningene var urimelige og ute av proporsjoner med hva de var i andre tyskokkuperte land.<ref name="Dahl(1992)-314-319" />

Hitlers avgjørelse kom i august. Det kom ikke på tale med noen norsk representasjon i utlandet, og noen fredsavtale var uaktuelt så lenge verdenskrigen pågikk. Etter krigens slutt skulle tyske myndigheter ensidig avgjøre hvordan Norges tilknytning til det tyske rike skulle være. Samtidig skulle tyskerne også suverent fortsette å bestemme hvordan norske ressurser skulle administreres, og Terboven fikk for eksempel fritt spillerom over norsk vannkraft.<ref name="Dahl(1992)-328-329" />

Avslaget ble et vendepunkt under Quislings tid som leder. På tross av at Quisling hadde forsøkt å legge all sin makt bak kravet var avslaget helt kategorisk, og tydeliggjorde at Quisling på ingen måte var Hitlers likemann. I det formelle svaret ble det også gjort klart at Quisling heretter ikke skulle kontakte Berlin direkte – nå skulle all kontakt gå igjenom Terboven. Quisling var i praksis degradert og uten mulighet til å påvirke Hitler, og stod nå uten noen som helst form for legitimitet. Heretter var den optimistiske tonen Quisling hadde fått etter utnevnelsen til ministerpresident forduftet, og i resten av krigsårene fremstod Quisling stadig mørkere og dystrere når han opptrådte offentlig.<ref name="Dahl(1992)-329-330" />

=== Quislings rolle i jødeforfølgelsene ===
{{Se også|Holocaust i Norge}}
[[Fil:Rail leading to Auschwitz II (Birkenau).jpg|miniatyr|Få norske jøder overlevde oppholdet i [[Auschwitz]]. Det er uklart for ettertiden hvor mye Quisling faktisk visste om [[Deportasjonen av de norske jødene|de norske jødenes skjebne]], men han kjente trolig til ryktene om massedrap.<ref name="Dahl(1992)-384-385" />]]

Quisling beveget seg i antisemittisk retning i løpet av de første krigsårene, men han sto likevel for en mildere diskrimineringspolitikk enn hva tyskerne agiterte for. Quisling sto for eksempel mot tysk press for at jødiske personer skulle pålegges å bære [[davidsstjerne]] offentlig. Quisling-styret sørget for at jødiske leger og sakførere fikk yrkesforbud, og Quisling gjeninnførte også «[[jødeparagrafen]]» i grunnloven i mars 1942.<ref name="Dahl(1992)-369" />

Jødepolitikken lå ikke i Quislings hender, og tyskerne bestemte at alle legitimasjonskort som tilhørte jøder måtte stemples med en «J». Norsk politi fikk i oppgave å stå for det praktiske i registreringen av jødene, og kopier av alle innsamlede opplysninger gikk også til NS. Da tysk politi høsten 1942 bestemte at alle jødiske personer skulle arresteres, ble [[Hirden]] og [[Germanske-SS Norge]] brukt som hjelpetropper. Quisling sørget også for å gi arrestasjonene et skinn av juridisk legitimitet ved å utvide straffelovens sikringsbestemmelser, samt ved å vedta en ny lov om inndraging av jøders formue.<ref name="Dahl(1992)-369-372" />

Det er uklart hvor mye Quisling og NS-ledelsen visste om tyskernes planer for de arresterte jødene. Quisling hadde tidligere gått inn for en felleseuropeisk løsning på «jødeproblemet», men NS-styret ble også overrasket over tempoet og brutaliteten i arrestasjonene. Quisling var ikke informert på forhånd om [[Deportasjonen av de norske jødene|deportasjonen av 532 jødiske fanger]] med [[DS «Donau»]] 26. november, men forsvarte aksjonen offentlig i desember. I to taler i Trondheim omtalte Quisling jødisk innvandring som en «ren parasittstrøm» som «satte seg fast overalt», og understreket viktigheten av at «vi sikrer oss mot jødene» som en del av en «forsvarskamp for det norske folks nasjonale eksistens».<ref name="Dahl(1992)-372-380" />

Det store flertallet av jøder som ble sendt ut av Norge ble drept i tyske [[tilintetgjørelsesleir]]er. Det finnes ingen dokumentasjon for at Quisling eller NS fulgte opp med tyske myndigheter om hva som hadde skjedd med disse menneskene. Dette var i motsetning til andre deporterte grupper, der Quisling ofte henvendte seg til [[Sicherheitspolizei|Sipo]] eller [[Sicherheitsdienst|SD]] for å følge opp statusen. Quisling-biograf [[Hans Fredrik Dahl]] finner det trolig at Quisling var kjent med ryktene om massedrap på jødiske fanger, men at han «neppe [var] motivert for å feste tiltro til de historiene som gikk om jødenes ufattelige tragedie».<ref name="Dahl(1992)-384-385" /> Quisling ga blant annet i taler etter den 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side.<ref>[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 377–380.</ref> Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.35.</ref> Ved [[Det norske landssvikoppgjøret|rettsoppgjøret etter krigen]] hadde de sentrale personene ulike fremstillinger av hva de visste og hvem som tok initiativ. Etter Mendelsohns vurdering hadde særlig Quisling, Hagelin, Lie, Prytz, Fuglesang og Skancke politisk ansvar for arrestasjonene og deportasjonene.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s.219.</ref> 

Historiker [[Bodil Stenseth]] mener at Quisling visste mer om jødenes skjebne enn han ga inntrykk av. Blant annet endte kostbare gjenstander fra familien Watchman i Villa Gimle og i Quislings bolig i Asker («Ørneredet»). Familien Watchman ble drept i Auschwitz. Ifølge Stenseth måtte Quisling ha visst at jøder som ble sendt ut av landet, aldri ville komme tilbake. Quisling hadde omkring 600 kg sølvtøy, og en del av dette var støpt om fra stjålet sølv blant annet flerarmede lysestaker fra jødiske familier.<ref>{{Kilde avis|tittel=Ny bok: – Quisling plyndret norske jødiske familier|avis=NRK|url=https://www.nrk.no/kultur/ny-bok_-_-quisling-plyndret-norske-jodiske-familier-1.13742728|besøksdato=2017-10-21|etternavn=|fornavn=|dato=20.10.2017|side=|språk=no|sitat=}}</ref> Almer Haug var den 21. november 1942 på oppdrag fra [[likvidasjonsstyret]] på besiktigelse i Watchmans privatbolig. Haug var en nær venn av Quisling og den 21. november satt mannlige familiemedlemmer internert, mens Florence Watchman var til stede i boligen. Stenseth sporet 16 nummererte gjenstander fra Watchmans bo til Quislings residens på Bygdøy ([[Villa Grande]]). [[Halldis Neegård Østbye]] skrev i et brev til Quisling blant annet at «den endelige ordning må naturligvis være radikal og usentimental» og «Alt det øvrige kan vel foregå mere i stillhet, konsentrasjonsleirer osv.», noe som ifølge Stenseth etterlater lite tvil om at Quisling kjente til tilintetgjørelsen.<ref>Quislings ran av et jødisk hjem. ''Aftenposten'', 21. oktober 2017, s. 14–18.</ref>

NS klipparkiv (funnet i 2018) viser tydelig og med sikkerhet hvilken informasjon Quisling fikk. Quisling ble slik informert om blant annet om massakrer i Ukraina (et land Quisling kjente personlig) i juli 1941, i oktober 1942 kom informasjon om at {{formatnum:700000}} kunne være drept og i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Den svenske avisartikkelen fra oktober 1942 omtalte «utrydningskrigen mot jødene», den ble overlevert Quisling den 21. oktober og ble liggende på hans kontor en måned akkurat da den store deportasjonen av jøder fra Norge ble gjennomført. Klipparkivet var merket «Jødeproblemet 25.3.1941–31.12.1943».<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/article/ap-0n0E10.html|tittel=Forsker: «Selvsagt visste Quisling om jødeutryddelsene»|besøksdato=2019-09-18|forfattere=|dato=|fornavn=Carl Emil|etternavn=Vogt|etternavn2=|språk=nb-NO|verk=Aftenposten|forlag=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Hva visste Quisling om jødeutryddelsene?|publikasjon=Nytt Norsk Tidsskrift|doi=10.18261/issn.1504-3053-2019-03-02|url=https://www.idunn.no/nnt/2019/03/hva_visste_quisling_omjoedeutryddelsene|dato=2019-09-11|forfattere=|fornavn=Carl Emil|etternavn=Vogt|via=|serie=03|språk=no-NO|bind=36|hefte=|sider=175–191|issn=1504-3053|besøksdato=2019-09-18|sitat=Funnet av Nasjonal Samlings (NS) klipparkiv (emneord «Jødeproblemet»), opprettet for NS’ fører, viser for første gang med sikkerhet hvilken informasjon som tilfløt Quisling. Svenske presseklipp ga ham troverdig informasjon: blant annet om massakrer på jøder i Ukraina alt i juli 1941; i oktober 1942 om at 700 000 kunne være drept, i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Sommeren 1943 ble bruk av giftgass nevnt. Flere artikler slo fast at nazistenes mål var å utrydde alle jøder. Funnet er betydningsfullt, først og fremst fordi det dokumenterer Quislings, og sannsynligvis hele NS-regjeringens, kjennskap til jødeutryddelsen, og understreker dermed alvoret i Quislings ansvar.}}</ref> Quislings korrespondanse med Halldis Neegaard Østbye i 1942 viser at de kjente til hva som foregikk i Øst-Europa.<ref>{{Kilde avis|tittel=- En ikke-nyhet|avis=Klassekampen|url=|etternavn=|fornavn=|dato=14. september 2019|side=54|sitat=At Vidkun Quisling ble forelagt avisutklipp fra Sverige på pulten sin, er heller ikke et godt bevis for at han var klar over hva som ventet jødene, mener Tangestuen. Det finnes bedre bevis som viser at han var i besittelse av denne kunnskapen, forklarer Tangestuen, og trekker fram korrespondansen Quisling hadde med antisemitten Halldis Neegaard Østbye høsten 1942. – Her viser Østbye til samtalene de har hatt, og skriver videre at «den endelige ordningen må selvsagt bli radikal og usentimental». Hun skriver også at unge nordmenn ikke må brukes til å skyte kvinner, barn og oldinger. Det bør overlates til russerne eller «asiatiske folkeslag». Quisling var sikkert opptatt av hvordan svensk presse framstilte det som skjedde i Norge, men trengte ikke disse for å holde seg oppdatert. Han hadde bedre kilder, sier Tangestuen.}}</ref>

Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.35.</ref> NS-lederne, spesielt [[Sverre Riisnæs]], Jonas Lie og [[Axel Stang]], hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. For eksempel fulgte Jonas Lie høsten 1941 med [[Einsatzgruppe]] D og var i [[Odessa]] da de [[Odessamassakren|massakrerte jødene i byen]] 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. De gjenlevende jødene som Quisling og Riisnæs så, var slavearbeidere. Einar Rustad, leder for [[NSUF]], var på en landbrukskonferanse i [[Łódź]] i 1942 og ble vist rundt i [[Ghetto Litzmannstadt|gettoen]], Rustad hevdet senere at de fryktelige forholdene i gettoen hadde opprørt ham. [[Felix Hartmann]] arbeidet for [[Sicherheitsdienst|SD]] ved [[Minsk]] i [[Hviterussland]] fra 1942, der Hartmanns sjef var ansvarlig for at {{formatnum:55000}} jøder ble likvidert på bare ti uker. [[Hans S. Jacobsen]] fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Kattowitz-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske [[frontkjemper]]e, spesielt i [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|SS-Division «Wiking»]], var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.18–22.</ref> [[Klaus Grossmann]], lederen for vaktstyrken om bord på «Donau» og «Gotenland», uttalte de «ikke hadde lov» til å vite hvilken skjebne som ventet jødene, «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 10.</ref> Noen av de tyske vaktene på Grini hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 308.</ref> [[Odd Bergfald]] forhørte selv [[Siegfried Wolfgang Fehmer]] i Gestapo, og Fehmer kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».<ref>[[#refBergfald1978|Bergfald (1978)]] s. 92</ref>

Quisling ønsket at jødesaken skulle ligge under Hagelins innenriksdepartement, slik at [[Statspolitiet]] (Stapo) måtte instrueres derifra og ikke fra okkupasjonsmakten. Karl Marthinsen motsatte seg dette: Stapo måtte ta ordre fra tysk politi, men ville orientere Hagelin om aksjoner. Quisling skal 26. november ha vært helt ukjent med arrestasjonene og opplastingen av «Donau». Den svenske reporteren [[Benkt Jerneck]] klarte å avdekke at Wilhelm Wagner var den ansvarlige tjenestemann på tysk side. Wagner hevdet at aksjonen mot jødene var et indre norsk forhold, mens norske tjenestemenn hevdet at aksjonen var utført etter tysk ordre. Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side.<ref>[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 377–380.</ref> Avisen ''Det frie Norge'' skrev i desember 1942 om da «Donau» la fra kai ved Vippetangen og bemerket at okkupasjonsmakten forsøkte å gi inntrykk av at deportasjonene er NS og statspolitiets verk, «men man har sikre beviser for at aksjonen er igangsatt fra høyeste tyske hold».<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 132.</ref> Forskningen har ikke bragt klarhet i om deportasjonene skjedde etter ønske fra Quislings regjering.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 7.</ref>

{{sitat|Inne i et værelse lå 6 kvinner likeledes skamfert, og under et teppe fant vi en sprell levende jøde. Da han så at han var opdaget breket han til oss: Jeg det ikke gjort. Jeg så det. Jeg bo her i nærheten. Kort prosess. Foran huset på 3 m. hold blir han skutt. Hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut|En frontkjemper i ''[[Hirdmannen]]'' (1941, sitert av [[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 23.|right}}

NS-regimet deltok aktivt i forberedelsene og gjennomføringen av deportasjonen. I andre land okkupert eller dominert av Tyskland er det eksempler på at deportasjoner ble hindret, også fra de som var alliert med Hitler. Italia, Ungarn og Bulgaria hindret deportasjoner av jøder inntil tyskerne tok kontroll. NS-regimet hadde omtanke for andre deporterte nordmenn, men ikke for jødene. Hetland tror at velviljen og mangel på motstand i NS-regimet skyldtes antijødiske holdninger og at blant annet Quisling selv hadde tatt til orde for å deportere jødene i 1941 og forsvarte aksjonen i desember 1942. Ekspedisjonssjef [[Sigmund Feyling]] i Kirkedepartementet uttalte offentlig at «det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket». Samtidig var det flere i NS som mislikte tiltakene mot jødene.<ref>[[#ref=refSobye1998|Søbye (1998)]] s.2.</ref><ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 31–32.</ref> I 1943 og 1944 arbeidet NS-regimet med planer om å drepe «uhelbredelig sinnssyke» og «idioter», og om å internere «tatere» og hindre dem i å formere seg.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 33–34.</ref>

=== Ettårsfeiringen av statsakten ===
[[Fil:Vidkun Quisling hilser på Josef Terboven (8619127146).jpg|miniatyr|Quisling hilser på [[Josef Terboven|Terboven]] under årsdagen for overtagelsen av regjeringsmakten. De tyske tapene [[Østfronten (andre verdenskrig)|på østfronten]] gjorde at feiringen ble en dyster seanse, der Quisling brukte talen sin på å advare om hvordan «fedreland og folkeætt» ville bli «tilintetgjort under et blodig jødetyranni» om Tyskland tapte krigen.{{Byline|Riksarkivet}}]]

Høsten 1942 var den tyske krigsmakten kjørt seg fast, og både [[Det andre slaget om El Alamein|slagene om El Alamein]] og [[slaget om Stalingrad|om Stalingrad]] endte med allierte seire. Quisling hadde nå mistet all optimisme, og avsto fra å holde nyttårstale i NRK.<ref name="Dahl(1992)-389" />

Til ettårsdagen for innsettelsen som ministerpresident i februar måtte imidlertid Quisling opptre offentlig igjen. [[Klingenberg kino]] var festpyntet for anledningen, men i den timeslange talen til tilhengerne hadde Quisling nå en helt annen tone enn før: Han lovet ikke lenger en lysende fremtid og nasjonal selvstendighet for Norge, men kom bare med advarsler og spådommer om endetiden. Blant de dystre temaene Quisling tok opp var [[Østfronten (andre verdenskrig)|krigen på østfronten]], der et tysk nederlag nå var blitt en reell mulighet. Quisling uttalte at en sovjetisk seier ville bli en katastrofe. «Hvis Tyskland taper krigen, så har Skandinavia ingen sjanse», mente Quisling, og Norge ville få sitt «fedreland og folkeætt tilintetgjort under et blodig jødetyranni». Quisling oppfordret tilhørerne til å gjøre det de kunne for «å lette Tyskland denne oppgave», mens han samtidig kom med trusler mot den folkelige motstandsbevegelsen mot NS-regimet.<ref name="Dahl(1992)-390-392" />

=== Arbeidsinnsatsen og Eilifsen-saken ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-2004-1001-500, Vidkun Quisling, Autogramm schreibend.jpg|mini|upright|Quisling skriver autograf til en ung jente i [[Nasjonal Samlings Arbeidstjeneste|NS arbeidstjeneste]] 1943. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]

Tyskernes nederlag ved Stalingrad gjorde at de innførte generell mobilisering av alle arbeidere, og dette tiltaket ble også iverksatt i okkuperte land. I Norge fikk det form av «[[Nasjonal Arbeidsinnsats|Loven om den nasjonale arbeidsinnsats]]». På tross av at ideen var tysk forsøkte Quisling å ta ansvaret for håndhevelsen, og igjenom Sosialdepartementet krevde han myndighet til å organisere alle menn mellom 18 og 55 år og alle kvinner mellom 21 og 40. Prosjektet gikk noenlunde godt i starten, da hjemmefrontledelsen ikke hadde noen effektive mottiltak. Den 20. april slo imidlertid hjemmefronten tilbake, da [[Oslogjengen]] gjennomførte en sabotasjeaksjon mot Arbeidsinnsatsens kontor for Oslo og omegn. I aksjonen ble arkivet over innkalte arbeidsfolk ødelagt.<ref name="Høidal(1988)-478-480" />

Utover 1943 nektet flere og flere å la seg registrere til arbeidsinnsats, og NS-myndighetene forsøkte seg da på å bruke politimakt. Dette var ikke alltid vellykket, og den 9. august hadde politijurist [[Gunnar Eilifsen]] nektet å imøtekomme en ordre om å arrestere to jenter som ikke ville delta i Arbeidsinnsatsen. Terboven reagerte skarpt og ønsket dødsstraff for Eilifsen, og truet Quisling med drastiske tiltak om dette ikke skjedde. Quisling bøyde av, og fikk hastevedtatt en ny lov (tillagt tilbakevirkende kraft) som gav hjemmel for bruk av dødsstaff. [[Politiets særdomstol|En spesialdomstol]] utpekt av [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] dømte Eilifsen til døden, og Quisling valgte å ikke benåde ham. Dødsdommen ble fullbyrdet allerede den 16. august. Quislings rolle i Eilifsen-saken førte til et eget tiltalepunkt i rettssaken etter krigen, og var en del av lagmannsrettens begrunnelse for å idømme Quisling dødsstraff.<ref name="Høidal(1988)-481-482" /><ref name="lagmannsrett" />

NS-myndighetene og tyskerne fulgte opp Eilefsen-saken med «[[Aktion Polarkreis|aksjon Polarkreis]]». Her ble store deler av politistyrken og mange offiserer i Hæren tvunget til å undertegne en lojalitetserklæring, og de som nektet havnet i [[Stutthof konsentrasjonsleir|konsentrasjonsleiren Stutthof]]. De juridiske grunnlagene for disse to aksjonene stod i direkte motsetningsforhold til hverandre: politifolk ble arrestert med henvisning til at Norge var i krig med Sovjetunionen, mens arrestasjonen av offiserene var begrunnet med at de var krigsfanger fra krigen med Tyskland. Disse hendelsene bidro til å frarøve Quisling-styret enda mer legitimitet blant den norske befolkningen, og ødela Quislings argumentasjon om at Norge under hans ledelse var alliert med Tyskland i kampen mot Sovjetunionen.<ref name="Høidal(1988)-482-484" />

=== Tysklandsbesøk og forsøk på nazifisering av Universitetet ===
[[Fil:Vidkun Quisling foran universitetets aula..jpg|miniatyr|upright|Quisling foran [[Universitetsbygningene ved Karl Johans gate|Universitetsbygningene]]. NS brukte stadig [[Universitetsplassen (Oslo)|Universitetsplassen]] til propagandaformål, men lykkes aldri med å nazifisere Universitetets administrasjon. Høsten 1943 ble Universitetet stengt og over 700 studenter sendt i konsentrasjonsleir.{{Byline|Riksarkivet}}]]
Våren 1943 hadde Quisling avlagt nok et Tysklandsbesøk, der han traff Hitler ved [[Schloss Klessheim]]. Quisling prøvde igjen å argumentere for økt norsk selvstyre, men møtte døve ører. Hitler gav ingen konkrete løfter av betydning, og Quisling greide ikke engang å finne på noe positivt å si om møtet til NS-avisen ''[[Fritt Folk]]s'' planlagte ekstranummer. Det nedslående møtet med Hitler la en kraftig demper på Nasjonal Samlings tiårsjubileum i mai, og Quisling brukte jubileumstalen til nye utfall mot bolsjevismen, London-regjeringen og «den internasjonale jødedom».<ref name="Dahl(1992)-416-422" />

Nasjonal Samling forsøkte seg høsten 1943 på å nazifisere [[Universitetet i Oslo|Universitetet]], ved at [[Ragnar Skancke]]s Kirke- og Undervisningsdepartement nå skulle avgjøre hvem som ble opptatt som studenter. Universitetet selv protesterte kraftig mot det nye regelverket, men Quisling svarte med å beordre arrestasjonen av ti professorer og over femti studenter. Universitetet bøyde imidlertid ikke av, og i november gikk Terboven (med Quislings samtykke) på nytt til angrep. Universitetet ble stengt for resten av krigen, og over 700 studenter ble sendt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Quisling hadde undervurdert hvor stor oppmerksomhet strengingen fikk i utlandet, og saken ble flittig brukt i den allierte krigspropagandaen.<ref name="Høidal(1988)-487-490" />

=== Mislykket mobilisering av militærstyrker og arbeidskraft ===
[[Fil:Vidkun Quisling inspiserer Arbeidstjenesten. (8613727332).jpg|miniatyr|Quisling under en inspeksjon av [[NS Arbeidstjeneste|Norges Arbeidstjeneste]]. I 1944 var Quislings hovedfokus å bruke Arbeidstjenesten og [[Nasjonal Arbeidsinnsats|Arbeidsinnsatsen]] til å involvere unge menn i krigsinnsatsen, men forsøket mislykkes og ble et stort prestisjenederlag.{{Byline|Riksarkivet}}]]

Quislings hovedfokus i 1944 var å mobilisere arbeidskraft til den tyske krigsinnsatsen. Med dette håpet han å oppnå å styrke stillingen sin både i Norge og overfor tyskerne. I januar møtte han på nytt Hitler i [[Wolfsschanze|Rastenburg]], men Hitler valgte på diplomatisk vis ikke å ta stilling til Quislings forslag om å mobilisere tre norske divisjoner i tysk tjeneste. Andre tyske nazi-topper var også lunkne til Quislings forslag, men Quisling gikk likevel videre med planen på tross av at Hitler i praksis hadde avvist den.<ref name="Høidal(1988)-491-497" />

Informasjon om Quislings forsøk på å opprette tre divisjoner nådde London-regjeringen kort tid senere, og gjennom radiosendinger fra Storbritannia oppfordret de norsk ungdom til ikke å møte til [[NS Arbeidstjeneste|arbeidstjeneste]]. Milorg forsøkte seg på nytt med sabotasjeaksjoner mot arkivene til Arbeidstjenesten, denne gangen med blandede resultater. De fleste ungdommer innkalt til arbeidstjeneste valgte å møte på tross av ryktene om militær organisering, men Hjemmefrontens kampanje mot arbeidstjenesten ble likevel et vendepunkt i maktkampen i det okkuperte Norge. Parolene mot arbeidstjenesten var undertegnet med «[[Hjemmefrontens Ledelse]]», og på tross av at Hjemmefronten enda ikke hadde noen enhetlig ledelse skapte parolene et inntrykk blant folk om at det nå fantes alternativer til NS og tyskerne som man kunne få instrukser fra.<ref name="Høidal(1988)-491-497" />

Det viste seg å være igjenom arbeids''innsatsen'', ikke arbeids''tjenesten'', at Quisling i mai satte til verks mobiliseringen. Dette var på Quislings eget initiativ, uten tysk press. Alle menn født i 1921, 1922 og 1923 ble innkalt, og Quisling forsøkte å legitimere tiltaket med frykt for sovjetisk invasjon. Totalt {{formatnum:75000}} mann var innkalt, men vellykkede sabotasjeaksjoner fra Milorgs side og en massiv propagandakampanje fra Hjemmefrontens Ledelse gjorde at få møtte opp. Mange av de innkalte valgte å forlate byene og ta til skogs, disse ble kjent som «[[gutta på skauen]]». Det var nå klarere enn noen gang at folk flest heller tok ordre fra Hjemmefronten enn fra Nasjonal Samling. Hjemmefronten gjorde det også klart overfor norske lensmenn at de ville bli likvidert om de arresterte «gutta på skauen», og Hjemmefrontens økende makt gjorde at NS-myndighetene lite kunne gjøre. Hele mobiliseringsinitiativet ble dermed et prestisjenederlag og en enorm ydmykelse for Quisling.<ref name="Høidal(1988)-498-502" />

=== Evakueringen av Nord-Troms og Finnmark ===
Finlands nederlag i [[Den finske fortsettelseskrigen|fortsettelseskrigen mot Sovjetunionen]] og krigserklæringen mot Tyskland i det som ble kjent som [[Lapplandskrigen]] høsten 1944 gjorde at de tyske styrkene i Finnmark kom i en utsatt posisjon. Wehrmacht-overkommandoen bestemte seg i oktober for å [[Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms|evakuere hele Finnmark og den nordligste delen av Troms]]. Tyskerne brukte [[Brent jords taktikk|den brente jords taktikk]], og sivilbefolkningen i området måtte derfor evakueres i all hast. Quisling hadde ingen innvendinger mot evakueringen, spesielt siden NS-regjeringen ble satt til å gjennomføre den. Etter den pinlige fiaskoen med arbeidsmobiliseringen så Quisling gode muligheter til å bedre regjeringens status blant tyskerne ved å organisere en vellykket evakuering.<ref name="Høidal(1988)-525-526" />

[[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] og [[Johan Andreas Lippestad]] ble satt til å lede arbeidet, men evakueringsplanene var dårlig forberedt. Lie og Lippestad forsøkte først å få folk til å reise frivillig ved å spille på deres frykt for kommunismen, men dette gav dårlige resultater. Den NS-organiserte evakueringenen gikk så dårlig at Terboven grep inn og beordret full ødeleggelse av alle bygninger og tvungen evakuering, og dette ble organisert av tyske militærstyrker. Quisling og Nasjonal Samling dro derfor ingen fordeler av å prøve å organisere evakueringen, men slapp også i stor grad unna folks hat i etterkant: dette var kun rettet mot tyskerne. Evakueringen viste seg å bli det siste større prosjekt Quisling-administrasjonen forsøkte å gjennomføre. Den feilet totalt, noe som illustrerer hvor liten og betydningsløs NS-bevegelsen var blitt på slutten av krigen.<ref name="Høidal(1988)-526-528" />

=== Frigjøringsdagene og arrestasjon ===

Den 7. mai holdt Quisling en appell i radio der han mante til ro og orden. Dagen etter, 8. mai, ble det forhandlet mellom hjemmefronten og Quislings stab på [[Villa Grande|Gimle]] om overgivelse. Om morgenen 9. mai ankom Quisling [[Møllergata 19]] der han ble arrestert og fengslet.