Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

=== Forsøk på gjenopprettelse av et vestlig hoff ===
Posisjonene til en østlig og vestlig keiser, etablert under keiser Diokletian i 286, ble opphevet av keiser Zenon i 480 som følge av tapet av direkte kontroll over de vestlige områdene. Da han erklærte seg selv som ene-keiser, utøvde Zenon kun direkte kontroll over et hovedsakelig intakt østromersk rike og over Italia som nominell overherre av Odoaker.<ref name="Williams&Friell_187"/> Gjenerobringene under Justinian I brakte tilbake store deler av områdene til det vestromerske rike under keiserens kontroll, og med dem møtte riket de samme problemer som det hadde stått overfor under tidligere perioder før Diokletian da det var bare en keiser. Kort tid etter gjenerobringen av Nord-Afrika hadde en [[Usurpasjon|usurpator]] ved navn [[Stotzas]], en tidligere østromersk soldat, dukket opp i provinsen, men ble raskt beseiret.<ref>Martindale (1980), s. 1199–1200.</ref> Som sådan, tanken å dele riket i to hoff ut av administrativ nødvendighet, fikk begrenset gjennomslag i de periodene hvor Østromerriket kontrollerte store deler av det tidligere Vestromerriket, både av hoffet i øst og av fiender i vest.<ref name="Moorhead_84-86">Moorhead (1994), s. 84–86.</ref><ref name="Whitby_7">Whitby (1988), s. 7.</ref>

De tidligste forsøk på å krone en ny vestlig keiser etter at tittelen ble avskaffet skjedde allerede under de gotiske kriger under Justinian. [[Belisarius]], en dyktig general som allerede hadde med suksess drevet militære kampanjer for å gjenopprette romersk Nord-Afrika og store deler av Italia, inkludert Roma, ble tilbudt posisjonen som vestromersk keiser av østgoterne mens han beleiret Ravenna, den østgotiske hovedstaden, i 540. Østgoterne var desperate over å miste kontrollen over Italia, tilbød tittelen og troskapen til Belisarius som vestlig keiser. Lojal overfor Justinian (som håpet å herske over det gjenopprettete Romerriket alene, og hvor ''Codex Justinianus'' uttrykkelig utpekte en pretorisk prefekt av Afrika som underordet av keiseren i Konstantinopel.<ref>Scott, Samuel P.: [https://web.archive.org/web/20180225110751/https://droitromain.univ-grenoble-alpes.fr/Anglica/CJ1_Scott.htm «The Code of Justinian - Book 1»], ''Droitromain.univ-grenoble-alpes.fr''. Arkivert fra [https://droitromain.univ-grenoble-alpes.fr/Anglica/CJ1_Scott.htm originalen] den 25. februar 2018.</ref> Belisarius lot som han aksepterte tittelen for å kunne komme inn i byen, og deretter sa han den øyeblikkelig fra seg. Til tross for at han uttrykkelig ikke aksepterte tittelen, gjorde tilbudet Justinian mistenksom og Belisarius ble beordret til å reise tilbake til den østromerske hovedstaden.<ref name="Moorhead_84-86"/>

Ved slutten av keiser [[Tiberius II]]s styre i 582 hadde Østromerriket beholdt kontrollen over relativt store deler av de regionene som var erobret under Justinian. Tiberius valgt to person med tittelen som [[Cæsar (tittel)|''cæsar'']], general [[Maurikios]] og guvernør [[Germanus (Cæsar)|Germanus]], og giftet sin to døtre til dem begge for å knytte deres troskap tettere til seg. Germanus hadde klare forbindelser til de vestlige provinser, og Maurikios til de østlige provinsene. Det er mulig at Tiberius hadde planer om å dele riket inn i vestlige og østlige administrative enheter enda en gang,<ref name="Whitby_7"/> men om disse planene eksisterte ble de aldri virkeliggjort. Da Tiberius døde arvet Maurikios hele riket da Germanus avslo tronen. Maurikios kom til å etablere en ny form for administrative enheter, [[eksarkat]]er, og organiserte de gjenværende vestlige områdene under sin kontroll i to slike eksarkater, [[eksarkatet Ravenna]] og [[eksarkatet Africa|Africa]].<ref>Herrin (1987), s. 156.</ref>