Redigerer Vestfronten (første verdenskrig) (avsnitt)

==1918 - De siste offensivene==
[[Fil:Western front 1918 german.jpg|right|thumb|280px|Kart over de siste tyske offensivene, 1918]]
Etter USAs inntreden i krigen i 1917 var det nødvendig for et mer og mer økonomisk svekket Tyskland å oppnå en seier på vestfronten. Etter det vellykkede allierte angrepet og bruddet på de tyske forsvarslinjene ved Cambrai fastslo Erich Ludendorff at den eneste muligheten tyskerne hadde til å vinne nå var ved et kraftig angrep langs vestfronten om våren, før de amerikanske styrkene ble stridsklare. 3. mars 1918 ble [[Freden i Brest-Litovsk|Brest-Litovsktraktaten]] underskrevet, og Russland trakk seg fra krigen. Dette skulle få stor innvirkning på konflikten da 44 divisjoner nå ble frigjort på [[Østfronten (første verdenskrig)|østfronten]]. Dette ga tyskerne et overtak på 192 divisjoner mot de alliertes 173, noe som gjorde det mulig å trekke veteraner fra fronten tilbake og trene dem opp til såkalte [[Stormsoldat (tysk stormtrupper)|stormsoldater]] (tysk: sturmtruppen). De allierte på sin side manglet fortsatt en enhetlig øverste kommando og slet med moral- og styrkeproblemer. De britiske og franske arméene var utarmet og de amerikanske troppene var ennå ikke stridsklare.

Ludendorffs strategi skulle være massive offensiver mot britene for å separere dem fra franskmennene og drive dem tilbake mot havnene langs kanalen. Angrepene ville kombinere de nye stormtroppene med luft-til-bakkeangrep fra fly og nøye posisjonert artilleri som også ville avfyre gassgranater.

===Tyske våroffensiver===
''Operation Michael'', den første av de tyske [[våroffensiven]]e kom svært nær på å splitte britene og franskmennene. I løpet av de første åtte dagene etter innledningen 21. mars rykket tyskerne nesten 65&nbsp;km fremover, og frontlinjene ble flyttet 100&nbsp;km vest. Paris var nå innen rekkevidde for det tyske artilleriet for første gang siden 1914.

Dette slaget gjorde at de allierte til slutt ble enige om et enhetlig kommandosystem. General [[Ferdinand Foch]] ble utnevnt til øverste kommandant for alle de allierte styrkene i Frankrike. De allierte styrkene ble nå bedre i stand til å svare på de tyske angrepene, og offensiven ble nå til en stillingskrig.

Den 27. mai angrep tyskerne mellom [[Soissons]] og [[Reims]]. Den tyske artilleriilden gjorde at den allierte fronten kollapset og tyskerne kunne rykke frem mot [[Marne]] og hadde igjen [[Paris]] innen rekkevidde. Den tyske fremrykkingen ble stoppet ved [[Château-Thierry]] av amerikanske og senegalesiske tropper.

I mai begynte de amerikanske styrkene å spille en større rolle, og de vant sitt første slag ved [[Cantigny]] 28. mai. Da sommeren kom ankom det 300&nbsp;000 nye soldater hver måned, og til sammen 1,2 millioner amerikanske soldater skulle bli satt inn på vestfronten før krigen tok slutt. Den raske økningen i amerikanske styrker tjente som en motvekt til de omplasserte tyske styrkene.

Ludendorff fortsatte likevel offensiven vestover for å trekke enda fler allierte tropper sørover og for å få kontakt med de tyske troppene ved [[Amiens]]. Franskmennene hadde blitt advart før angrepet og artilleriilden var dermed ikke like effektiv, men tyskerne kunne likevel avansere til de ble stoppet av en fransk motoffensiv den 11. juni.

Den siste tyske offensiven ble satt inn den 15. juli med et angrep øst for Reims, men ble stoppet av et dypt fransk forsvar. Selv om tyskerne kunne gå over elven Marne sørvest for Reims kunne franskmennene gå til motoffensiv den 18. juli og truet med å avskjære tyskernes retrett. Tyskerne lyktes med retretten, men initiativet hadde nå gått over til de alliertes side.

Sammenlagt førte de tyske offensivene til en relativt stor territoriell gevinst, men av ganske liten verdi. Troppene deres var utmattede, sto i utsatte posisjoner og de hadde vansker med å få inn nye soldater for å dekke opp tapene. De allierte var hardt rammet, men ikke slått. De amerikanske nyankomne styrkene gjorde at de kunne erstatte sine tap.

===De siste allierte offensivene===
{{utdypende|Hundredagersoffensiven}}
[[Fil:Western front 1918 allied.jpg|right|thumb|280px|Kart over de siste allierte offensivene, 1918]]
I juli satte Foch i gang en [[Det andre slaget ved Marne|offensiv]] mot Marnelinjen som var blitt skapt under tyske angrep, og i august var denne linjen eliminert. En [[Slaget ved Amiens|annen stor offensiv]] ble satt i gang to dager etter den første, og denne endte opp ved [[Amiens]] i nord. Dette angrepet involverte både franske og britiske soldater, men det ble frontet av soldater fra Australia og Canada som fikk støtte av 600 stridsvogner og 800 fly.

Angrepet var meget vellykket, og [[Paul von Hindenburg|Hindenburg]] skulle navngi den 8. august som «den tyske hærs svarte dag». På kun sju timer hadde man avansert 12&nbsp;km. Mens fronten til den britiske fjerde armé avanserte 14&nbsp;km og stilnet der hvor tyske styrker greide å holde dem tilbake, tok den franske fjerde arméen ytterligere 4&nbsp;km ved Amiens. Sør for Amiens og den franske tredje arméen, angrep general Mangin (også kjent som Slakteren) Soissons på den 20. august med sin franske tiende armé. Der tok Mangin 8000 soldater til fange, 200 artilleristillinger og høyden ved Aisne som gjorde det mulig å overvåke og plage tyske stillinger nord for Vesle.

De tyske styrkene var alvorlig utarmet etter fire års intens krigføring, og Tysklands økonomi og samfunn lå under sterkt internt press. [[Hundredagersoffensiven]] som begynte i august skulle vise seg å være dråpen som fikk begeret til å flyte over, og etter en serie overveldende tyske tap begynte tyske tropper å overgi seg i store antall. De allierte styrkene brøt gjennom de tyske linjene, og til slutt kollapset [[Vilhelm II av Tyskland|det tyske monarkiet]]. De to nærmest diktatoriske øverstkommanderende for hæren, Hindenburg og [[Erich Ludendorff|Ludendorff]], trådte tilbake. Kampene raste fortsatt da [[Novemberrevolusjonen|den tyske revolusjonen]] ga makten til en ny regjering som raskt signerte en våpenhvile som stoppet krigen på vestfronten [[11. november]] [[1918]].

11. november skulle våpnene legges ned kl 11 om formiddagen. Likevel registrerte man denne dagen 10&nbsp;944 drepte og sårede, hvorav 2&nbsp;738 døde. Det var flere falne enn på [[Operasjon Overlord|D-dagen]] under [[andre verdenskrig]]. Ett sted ble en britisk batterisjef drept ett minutt over 11, noe som fikk troppen hans til å gi ild mot de tyske linjene i enda en time – men noen soldater hadde [[Klokke (ur)|ur]] som ikke viste riktig tid.<ref>Nicolas Best: ''Den største dagen'' (s. 226-7), forlaget Gyldendal, ISBN 978-82-05-37850-6</ref>