Redigerer Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge (avsnitt)

== De konkrete resultatene av Utbyggingsprogrammet ==
Erfaringene fra Utbyggingsprogrammet ble gjennomgått i en ny stortingsmelding bare to år etter at programmet var kommet i gang (Stortingsmelding nummer 67 fra 1955). En ny handlingsplan ble deretter utarbeidet også for kystkommuner i Trøndelag og Nordmøre. Senere ble også fjellbygdene i Sør-Norge inkludert i et eget program, og i 1960 kom en stortingsmelding om utbygging av industri i hele landet.{{sfn|Teigen|2012|p=158–159}}

I 1961 utga Utbyggingsfondet for Nord-Norge den omfattende meldingen ''Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960'' som oppsummerte hva programmet hadde utrettet.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=3–4}} Per 1. januar 1960 hadde utbyggingsfondet avsatt vel 718 millioner kroner og nyttet vel 497 millioner kroner. Selv om mange investeringer var gjort hadde en enda ikke oppnådd full kapasitet for industrivirksomhetene. Det skjedde en betydelig bedring av arbeidsmarkedet ved at antallet lønnsmottagere økte med {{formatnum:10000}}, hvorav halvparten fikk arbeid i industribedrifter. Nord-Norges andel av brutto nasjonalprodukt økte fra 7,1 % i 1950 til 7,9 % i 1957, særlig produksjonen i bergverksindustrien økte kraftig.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=122}}

Den økonomiske omstillingen i nord pågikk i 1950- og 1960-årene enda raskere enn i resten av landet. Selv om inntektene og de materielle levekårene fortsatt ikke var utjevnet, var forskjellene mellom folk nordpå og sørpå blitt mindre.{{sfn|Rinde|2015|p=221–222}} Av mer negative utviklingstrekk var det fortsatt stor fraflytting fra landsdelen med {{formatnum:2000}} utflyttere hvert år. Dessuten var arbeidsløsheten større enn da programmet startet.{{sfn|Rinde|2015|p=221–222}}

=== Sektorvise resultater ===
[[Fil:Glomfjord - no-nb digifoto 20141216 00110 NB MIT FNR 18246.jpg|mini|Gjødselfabrikken til Norsk Hydro i Glomfjord. Myndighetene sørget for billig elektrisk kraft og gunstige skatteregler for å tiltrekke seg industribedrifter til stedet.]]

I kraftforsyningen hadde den installerte maskinkapasiteten økt fra 227 [[Watt|Megawatt]] (MW) i 1951 til 657 MW i 1959. Av dette var det 500 MW som var spesielt tiltenkt industriformål. Veilengden totalt i Nord-Norge var økt med rundt 1500 km. Dermed var tidligere isolerte veistrekninger bundet sammen, og nye veisamband mellom kyst og innland blitt etablert. Meldingen fastslo at bare et lite antall distrikter var hindret fra ytterligere ekspansjon på grunn av dårlige kommunikasjoner.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=122}} Innenfor skoleutbyggingen for yrkesopplæringen hadde en stort sett fått gjennomført de prosjektene som Utbyggingsprogrammet satte i 1952. I mellomkrigstiden fantes det ingen yrkesskoler for håndverk og industri i landsdelen, mens det i løpet av programperioden var blitt bygget elleve skolebygg med samlet elevtall på 900. Fremdeles mente myndighetene i 1961 at antallet skoleplasser var for lite.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=122–123}}

Innenfor industri og bergverk var det foretatt nyinvesteringer for 1 milliard kroner, noe som utgjorde {{nowrap|15,6 %}} av totalen for hele landet. Selv ved å holde A/S Sydvaranger, Jernverket i Mo i Rana og Aluminiumsverket i Mosjøen utenfor, var den prosentvise produksjonsveksten større enn i landet forøvrig.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=123}}

Antall sysselsatte i jordbruket ble redusert med 9000, men det oppstod likevel produksjonsøkning på grunn av mekanisering, mer intensiv drift, større grad av foredling og bedre omsetningsformer. I perioden ble det også oppnådd vekst i skogbruket, blant annet ved at årlig tilplantet areal økte fra rundt 7900 dekar i 1952 til rundt {{formatnum:30800}} dekar i 1959. Økningen var større enn planlagt. To sponplatefabrikker ble bygget i landsdelen som gjorde bruk av trevirke.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=123}}

[[Fil:Vårfiske på Vardø - L0049 770Fo30141609280095.jpg|mini|Vårfiske ved Vardø i 1955. Selv om myndighetene arbeidet for fære og større fiskefartøyer gikk utviklingen motsatt vei i 1950-årene. {{byline|Finn Norstrøm}}]]

Meldingen fortalte at fiskerinæringen hadde vært «i en vanskelig omstillingsperiode de senere år, og tendensen i utviklingen er fortsatt noe uklar.» Fra 1952 til 1960 ble det rundt {{formatnum:2000}} færre fiskere med fiske som eneste inntekt. I perioden økte antall fiskebåter over 60 fot med 100 enheter. Myndighetene var bekymret over den sterke økningen i antall [[sjark]]er, altså mindre fiskefartøyer, der antallet farkoster under 30 fot økte med {{formatnum:5000}}. Fiskeindustrien hadde samtidig hatt en stor utbygging og blitt modernisert. Problemene i fiskerinæringen ble omtalt som «tildeles meget vanskelige» og at offentlig medvirkning var nødvendig.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=123}} Vanskene gikk ut på at det oppstod endringer i markedene for fiskeprodukter, dette som «følge av stigende levestandard, gradvis opphevelse av handelsbarrierer, og den alminnelige utviklingen av fiskeriene i internasjonal målestokk.» Utbyggingsfondet mente at trålerflåten i landsdelen hadde problemer på grunn av dens sammensetning. Det ble foreslått å eksperimentere med større [[Tråler|hekktrålere]] for å finne ut om det kunne være praktisk og lønnsomt. Et annet fundamentalt problem mente en dreide seg om lav grad av bearbeidelse. Her mente en at større grad av filetering ville gi større sysselsetting og motvirke sesongvis ledighet.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=104–105}}

For de nye fiskefilet- og frossenfiskfabrikkene ble det et problem at fisket i landsdelen var et sesongfiskeri. Fiskeriminister [[Reidar Carlsen]] (1908–1987) og hans etterfølgere ivret for en overgang til helårsfiske, større enheter og fiskeredskaper som [[ringnot]] og [[trål]]. Større produktivitet, høyere verdiskapning og bedre inntekter var de økonomiske målene. Blant befolkningen nordpå var skepsisen stor fordi en fryktet at det ville bety slutten for selvstendige fiskere med egen båt og bruk. [[Norges Fiskarlag]] virket for en mer småskala fiskerinæring. I Nordland ble 60–{{nowrap|70 %}} av fangsten gjort i løpet av årets tre til fire første måneder, noe som var et svært vanskelig utgangspunkt for rasjonell utnyttelse av de kostbare maskinene i fiskeriindustrien. Myndighetene påpekte disse vanskene og argumenterte med at fiskere som drev med helårsfiske ville være mer effektive og mer interessert i å skaffe seg moderne båter og redskaper. Opinionen blant fiskerne var imidlertid sterkt imot store fartøyer og trålere, noe de kalte for «trålplagen». De ønsket tvert om at trålfiske skulle forbys langs store deler av kysten av Nord-Norge.{{sfn|Rinde|2015|p=234–238}}

=== Regionsvis utvikling ===
[[Fil:Vårfiske på Vardø - L0049 770Fo30141609280103 (cropped).jpg|mini|[[Sydvaranger|A/S Sydvaranger]] i 1955. Jernmalm ble tatt ut i [[Bjørnevatn]] og transportert til [[Kirkenes]] der malmen ble videreforedlet. Staten engasjerte seg i selskapet med store investeringer over mange år. {{byline|Finn Norstrøm}}]]

Tyngden av industrireisningen i Nord-Norge hadde innen 1961 skjedd på [[Helgeland|Indre Helgeland]] med Jernverket i Mo i Rana og tilhørende bergverksindustri, samt Aluminiumsverket i Mosjøen. Her var det også størst etterspørsel etter arbeidskraft. [[Nord-Troms]] var det området som i forhold til folketallet fikk størst bistand, men som enda i 1960 hadde et «særdeles svakt næringsliv.» Vegnettet var fortsatt dårlig utbygget, industri av betydning fantes ikke og jordbruk og fiske ble fortsatt i stor grad drevet i kombinasjon. Her ble det satt inn egne konsulenter for å se på utviklingsmuligheter, men en var usikker på om bestrebelsene ville føre til noen bedring.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=125–127}}

Meldingen sa at næringslivsutviklingen i enkelt områder hadde vært så omfattende at enkelte steder også i landsmålestokk stod meget sterkt økonomisk. Spesielt gjaldt det for Indre Helgeland og Sør-Varanger. Flere steder hadde utbyggingen satt sterke spor etter seg, og det uten at næringslivet var fullt utnyttet. Spesielt i [[Salten]] og [[Ofoten]] forventet en enda større vekst i årene etter 1960. Derimot i områdene [[Steigen]], [[Hamarøy]] og [[Tysfjord]], i [[Lofoten]], i Nord-Troms og i [[Øst-Finnmark]] var forholdene tildels svake i 1950 og Utbyggingsprogrammet hadde endret lite på det.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=125–127}}

=== Den videre utvikling ===
Styret i Utbyggingsfondet mente at det i 1960 var for tidlig å redusere statens medvirkning i industriutbygging i Nord-Norge. Fondet var for øvrig innen den tid blitt omorganisert og fått navnet [[Distriktenes utbyggingsfond]]. Frem til midten av 1960-årene skulle det investeres rundt 1 milliard kroner i blant annet Rana Gruver og Jernverket i Mo i Rana, i Sør-Varanger et ferrosilisiumverk, aluminiumsverket i Mosjøen og sementfabrikken i Tysfjord.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=128–129}}

Et spesielt problem som ble påpekt var mangel på videreforedling av råstoffene fra industrien. Årsaker som ble påpekt var at industri var nytt i Nord-Norge og at foredlingsindustri krevde høy spesialiseringsgrad, en utviklet serviceindustri å støtte seg på og et salgsapparat basert på store markeder. Derfor hadde de mer spesialiserte sekundærnæringer fått utviklet seg i Sør-Norge. På sikt mente fondet at det i sentrene rundt [[hjørnesteinsbedrift]]ene ville utvikles industri for videre bearbeiding av primærproduktene. For denne utviklingen kunne offentlig støtte bli aktuelt. I forhold til investeringen ble sysselsettingseffekten påpekt å være stor.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=128–129}}

Teorien om hjørnesteinsbedrifter utviklet i Frankrike, den tilsa at teknologiintensive bedrifter kunne skape store ringvirkninger, og gi positive virkninger for andre bedrifter. Forsøk på å skape vekstsentra og hjørnesteinsbedrifter ble også introdusert til andre land i Europa. For den spredde norske utkantbosetningen fremstod vekstsenterteorien fra Frankrike som en trussel, for om det skulle bygges så store sentra som teorien la opp til, ville befolkningsutviklingen i utkantene gå ned. Dermed oppstod det politiske drakamper for å redusere vekstsentrene så mye som mulig. Samtidig begynne også en debatt om målsetningen for bosetningen.{{sfn|Teigen|2012|p=159–161}}

For å få utviklet konsulenthjelp for alle tiltakene anbefalte Utbyggingsfondet at [[Kiwa Teknologisk Institutt|Statens teknologiske institutt]] skulle bygges ut. I det hele tatt understreket fondet viktigheten av å kunne utvikle nye forretningsideer og rasjonalisere de virksomheter som allerede fantes. Fondet uttalte avslutningsvis i meldingen at om de skulle nå sine mål, måtte det få en selvstendig stilling med omfattende virkemidler og kompetanse.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=128–129}}

Den borgerlige regjeringen som tok over i 1965 fulgte opp Arbeiderpartiets plantenkning. Fra 1965 ble et omfattende arbeid med landsdelsplanlegging igangsatt, der hver landsdel i Norge skulle ha et planprogram. I planene inngikk det å peke ut steder som skulle bli vekstsentra. Det nyopprettede [[Klima- og miljødepartementet|Miljøverndepartementet]] fikk ansvaret for planene. Arbeidet tok tid og først i 1972 kom rapporteringen for Landsdelsplanen for Nord-Norge.{{sfn|Teigen|2012|p=161–163}}

Sosialøkonomene fikk en stor plass i planleggingsarbeidet, der sosialøkonomene og arbeiderpartipolitikerne [[Erik Brofoss]] (1908–1979) og [[Tormod Hermansen]] (1940–) stod sentralt. Brofoss underviste ved [[Økonomisk institutt|Sosialøkonomisk institutt]] og arbeidet med å få regionaløkonomi inn som et pensumfag for studentene.{{sfn|Teigen|2012|p=161–163}}