Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

=== Karlstadforhandlingene ===
{{utdypende|Karlstadforhandlingene}}
[[Fil:Unionsupplösningen sverige norge Karlstadkonventionen den 23 september 1905.jpg|thumb|De to lands representanter i [[Karlstadforhandlingene]]. {{byline|K. Nyström, Karlstad}}]]
Gjennom folkeavstemningen var Riksdagens vilkår for å forhandle om unionsoppløsningen innfridd, og partene ble enige om å legge forhandlingene til den svenske byen [[Karlstad]], midtveis mellom de to hovedstedene. Fire delegater fra hvert land møttes i Frimurerlogen i Karlstad [[31. august]].

Kravene fra Särskilda Utskottet ble punktene som skulle gjennomgås, ettersom den norske regjeringen ikke hadde noen motkrav. Dermed ble grensefestninger og nøytralitet, reinsdyrbeite, transittrafikk, vassdrag og voldgiftstraktater temaet for møtet. Av disse kravene var det grensefestningene og reinsdyrbeite som ble hovedproblemene. Grensefestningene var av størst betydning, og Michelsen så på reinsdyrbeitesaken som løsbar med mindre det var viktig.<ref>Harald Bothner: [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060400052#195 ''Dagbøker fra 1905''], Side 220, Tapir, Trondheim, 1987</ref> 

Grensefestningene ble imidlertid et vanskelig tema. Deres posisjon som del av forsvarsverket mot Sverige etter krigstruslene i 1895 var ikke uvesentlig, og et videre kompliserende poeng var at to av festningene, Kongsvinger og Fredriksten, var gamle, historiske festninger. Det var bred enighet om at de historiske festningene ikke skulle rives, men det var et spørsmål om hvor vidt de nye delene av de gamle festningene kunne bestå. Det var også spørsmål om Kongsvinger festning tilhørte de fremskutte festningsverk eller ikke. Den 7. september var situasjonen så fastlåst at det ble enighet om å ta en pause frem til den 14. september. 

====Krigsfrykt og stormaktsinngripen====
[[Fil:Grænsevagten - no-nb digifoto 20160115 00025 NB NS 000085.jpg|thumb|left|Norske soldater på [[grensevakt]] ved riksgrensa mot [[Sverige]] [[1905]]. {{foto|Narve Skarpmoen}}]]
Situasjonen var spent, og det var en viss frykt for krig i begge land. På svensk side ivret enkelte av de militære sjefene og ultrakonservative politikere i Riksdagens førstekammer for militær aksjon.<ref>«[https://snl.no/Unionsoppl%C3%B8sningen_i_1905 Unionsoppløsningen i 1905]». SNL. Besøkt 4. mars 2024.</ref> På norsk side var det en militant gruppe som mente at krevet om å rive grensefestningene var uakseptabelt.<ref>«[https://snl.no/Unionsoppl%C3%B8sningen_i_1905 Unionsoppløsningen i 1905]». SNL. Besøkt 4. mars 2024.</ref> Det hjalp lite at det var repetisjonsøvelse for den svenske hæren i september, og dermed var mange svenske soldater ute. I tillegg hadde den svenske flåten relokert til Göteborg. Den norske hæren gjennomførte i pausen i forhandlingene en delvis mobilisering. Det kom også inn stadig nye rapporter og betenkninger om hvor svenske tropper sannsynligvis befant seg.<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-av-arkiv/Nettutstillinger/Grensevakt-1905 Grensevakt 1905] - Arkivverket.no, hentet 4. februar 2013</ref> Også flåten var aktiv. Den svenske flåten hadde i august forandret planer fra en defensiv til en mer offensiv handlingsplan, der det gjaldt å sperre den norske flåten inne i Melsomvik mens Sverige kontrollerte havet.<ref>Side 78-80, «Militärt kring 1905», Hörsta forlag, Stockholm 1958</ref>

Det er vanskelig å vurdere krigstrusselen. Løvland beskrev at han under forhandlingene hadde sett på klokken for å fastsette «klokkeslettet, naar bruddet maatte ventes». Muligens var dette en implikasjon på at dette ville medføre krig.<ref>[http://www.nad.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=9790 Christian Lundeberg]{{Død lenke|dato=mars 2021 |bot=InternetArchiveBot }} - Arne Wåhlstrand i Svensk Biografisk Lexikon, bind XIV, Stockholm 1982-1984. Hentet 27. januar 2013</ref> Likevel er det langt fra sikkert at krig ville ha blitt utfallet. Det var også stor nervøsitet ved grenseområdene, og uvilje fra begge hold til å skyte på «broderfolk» og «sambygdinger».<ref>Side 29-53, Anne Eriksen: ''Den nasjonale erindring - minner om 1905'' i «1905 - Nye perspektiver» av Øystein Sørensen og Torbjörn Nilsson (red.), Aschehoug, Oslo 2005</ref> Det blir også vanskelig å spå utfallet av en krig, enda det rent militært peker i retning av at Sverige ville ha vunnet slagene i første omgang.<ref>Side 22-28, Øystein Sørensen: ''Hva kunne skjedd?'' i «1905 - Nye perspektiver» av Øystein Sørensen og Torbjörn Nilsson (red.), Aschehoug, Oslo 2005</ref>

I de første dagene av forhandlingene hadde Norge brukt tiden på å påvirke stormaktene. Dette gjaldt i hovedsak Fridtjof Nansen og Fritz Wedel Jarlsberg. Hovedvekten lå på påvirkning av andre [[gesandt]]er i [[København]], men det ble også gjennomført et forsøk på å påvirke den britiske regjering. Ettersom Edward VII helst så sin svigersønn på tronen, var den britiske regjering delt mellom korrekt oppførsel og egen vinning. Nansens besøk i London ble imidlertid av liten betydning.<ref>Side 113-114, [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/kolle.pdf Jugglery with words] - hovedopphave i historie, Andreas Kolle, november 2004</ref> Spillet om Norges trone, med Carl Bernadotte, Carl av Danmark med flere som kandidater, ble ifølge den tyske minister i Sverige oppsummert av en ikke navngitt diplomat på fransk med ordene «Det er ikke annet enn en stor komedie».<ref>«Ce n'est qu' une grande comedie!», Auswärtiges Amt/Politisches Archiw R8353, von Müller til Bülow, 4. september 1905. Dette ble understreket av Keiser Wilhelm II</ref>

Tyskland nektet å intervenere, da de kjente godt til at Nansens og Wedel Jarlsbergs argumenter om at de historiske festningene skulle ødelegges ikke stemte overens med svenskenes krav. Storbritannia kom med en relativt høflig anmodning om høflighet, mens Frankrikes og Russlands representanter kom med en anmodning til Sverige om å ikke være urimelige, Russlands sendebud på tross av råd fra både den tyske og den britiske gesandt.<ref>National Archives, FO 73/652 Rodd til Lansdowne, 13. september 1905</ref><ref>Auswärtiges Amt, Politisches Archiw, Müller til Bülow, 13. september 1905</ref> Det franske sendebud appellerte til humanitære årsaker, altså de historiske festningene.<ref>Kolle, side 108</ref>

====Forhandlingene avsluttes og Norge anerkjennes====
[[Fil:Oscar II of Sweden 1905.jpg|thumb|Kong [[Oscar II]] måtte frasi seg den norske trone etter at forhandlingene var avsluttet og godkjent av begge parlament.]]
Forhandlingene begynte igjen den 14. september, og nå var det for det meste private møter. Lundeberg og Michelsen møttes ofte og sendte hverandre forslag, men ikke alle disse var offisielle. Til slutt ble det overenskomst mellom Sverige og Norge. I avtalen dem imellom ble det angitt at Norge måtte rive samtlige av de nye grensefestninger mot Sverige, bortsett fra [[Kongsvinger festning]], såfremt disse ikke ble utbygget. Reinbeiteavtalen ble inngått med avtale om å fornye avtalen i 1917. 

Partene forpliktet seg til å løse fremtidige konflikter ved internasjonal voldgift. Karlstadforliket ble sett på som et ydmykende nederlag av radikale venstrefolk og sosialister, som heller ville ha tatt et militært oppgjør enn å oppgi grensefestningene. Særlig var [[Johan Castberg]] og [[Georg Stang]] ivrige forsvarere av grensefestningene, men deres agitasjon ble nytteløs. Stortinget godtok konvensjonen.

Etter Karlstad-forliket kunne Sveriges Riksdag endelig anerkjenne Norges uavhengighet [[26. oktober]] 1905. Samtidig abdiserte kong Oscar II formelt som norsk konge og avslo bernadottetilbudet.<ref>[http://www.kongehuset.no/c81260/artikkel/vis.html?tid=81473 Løsrivelse] - Kongehuset, hentet 26. februar 2013</ref> Dermed var det klart fra begge land at unionen var oppløst, om enn den formelt ble oppløst fra svensk hold først den 26. oktober. I Sverige fastholder man denne datoen for unionsoppløsningen, og ikke som i Norge den 7. juni. Dette er også en oppfatning som eksisterer i Norge.<ref>[http://www.arkivverket.no/manedens/juni2005/kupp.html Kupp eller folkerettslig frigjøring?] - Riksarkivet, hentet 26. februar 2013</ref>