Redigerer Titanic (1997) (avsnitt)

=== Analyser ===
''Titanic'' blir stadig analysert for sitt kjønnsperspektiv. [[Jakob Lothe]] og Per Kristian Sebak skrev i boken ''Titanic: Historie, myte, litteratur og film'' (2012) at Rose går gjennom en frigjøringsprosess i løpet av filmen.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=320}} Siden store deler av filmen blir vist med «mannens blikk», kan Cameron spille på dette i scenen hvor Rose ber Jack tegne henne naken. «Cameron spiller på tilskuernes forventning om et mannlig blikk på Rose, for så å motarbeide og problematisere denne forventningen.»{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=322}} Rose tar initiativet til tegningen og viser at hun har kontroll gjennom ertende kommentarer. «Kjønnsperspektivet i filmen understrekes gjennom denne forskyvningen av kontroll og makt fra Jack som mann til Rose som kvinne. Det betyr ikke at Rose er usårbar overfor invaderende mannlige blikk, men hun er sterk og har strategier for å motvirke dem.»{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=322}} Katha Politt fra ''[[The Nation]]'' kalte ''Titanic'' «en [[Feminisme|feministisk]] film» i kontekst med andre [[Hollywood]]-filmer. I motsetning til flere filmer må ikke Rose inngå et kompromiss mellom mannen og yrket hun elsker.<ref name="Keller">{{Cite book |last= Keller|first= Alexandra|title=Titanic: Anatomy of a Blockbuster|chapterurl= https://books.google.no/books?id=q1Q8PlAnosQC&pg=PA132 |chapter="Size Does Matter": Notes on ''Titanic'' and James Cameron as Blockbuster Auteur|year= 1999|publisher= Rutgers University Press|isbn= 9780813526690|page=144-146}}</ref> Alexandra Keller skrev analysen «"Size Does Matter": Notes on ''Titanic'' and James Cameron as Blockbuster Auteur», som er en del av boken ''Titanic: Anatomy of a Blockbuster''. Hun mente at Rose er like smart, uavhengig og sterk som Camerons andre kvinneskikkelser, men at hun «ender opp med å tjene både [[patriarkat]]et og eierklassene hun visstnok hater til fordel for Jack og alt han representerer».<ref name="Keller"/>

Lothe og Sebak kommenterte også filmens [[Klasse (sosiologi)|klasseskildring]]. De skrev at filmen tok et klassestandpunkt i scenen hvor Rose bestemmer seg for å redde Jack.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=324}} Rose forteller Ruth og Cal at halvparten av de som er om bord, kommer til å dø. «Ikke den beste halvparten,» svarer Cal. Etter denne replikken når forholdet mellom Rose og Cal et nytt lavmål. Like etterpå spytter hun ham i fjeset. «Selv om det kanskje kan innvendes at både Roses mor og Cal er ekstreme både i sine holdninger og i sine fordommer, fungerer Rose som talerør for en skarp kritikk ikke bare av klasseinndelingen om bord i «Titanic», men også av klasseforskjeller i Storbritannia og USA tidlig på 1900-tallet.»{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=324}} Lothe og Sebak mente at denne scenen forener klasse og kjønn på en ny måte. Rose blir opprørt av klasserangeringen på grunn av sin nye identitet som en selvstendig kvinne. Denne identiteten har hun utviklet gjennom forholdet med Jack.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=325}} Laurie Oullette skrev analysen «Ship of Dreams: Cross-Class Romance and the Cultural Fantasy of ''Titanic''» i boken ''Titanic: Anatomy of a Blockbuster''. Hun mente at ''Titanic'' peker på fortidens klassefordommer, men at «den også fremmer illusjonen om at USA nå er et klasseløst samfunn».<ref name="Oullette">{{Cite book |last= Oullette|first= Laurie|title=Titanic: Anatomy of a Blockbuster|chapterurl= https://books.google.no/books?id=q1Q8PlAnosQC&pg=PA169 |chapter=Ship of Dreams: Cross-Class Romance and the Cultural Fantasy of ''Titanic''|year= 1999|publisher= Rutgers University Press|isbn= 9780813526690|page=170}}</ref>

Flere kritikere har også analysert kollisjonsscenen. Lothe og Sebak skrev at Cameron bygger opp spenning ved å utsette kollisjonen og forliset, ettersom tilskuerne allerede vet at det kommer til å skje. Med dette viderefører Cameron fortellermåten sin fra science fiction-filmen ''[[Aliens]]'' (1986).{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=323}} Filmforskeren David Lubin mente at scenen markerte et sjangerskifte i filmen; fra og med kollisjonen ble ''Titanic'' en [[actionfilm]].{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=324}} Lothe og Sebak mener i stedet at den episke romansen endrer karakter, og at romansen mellom Jack og Rose videreutvikles i sammenheng med hendelsene som kollisjonen resulterte i.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=324}} Lubin mente at regissøren [[Stanley Kubrick]] hadde stor innflytelse på fortellermåten og atmosfæren i filmens andre akt.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=326}} Lothe og Sebak pekte på scenen hvor Rose løper i korridorene desperat etter å finne hjelp til Jack. Kubrick er kjent for lignende sekvenser, eksempelvis i skrekkfilmen ''[[Ondskapens hotell]]'' (1980).{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=326}} De peker også på at Rose hele tiden er utstyrt med en øks, «et våpen som tradisjonelt har vært mannens».{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=326}}

Peter Krämer skrev analysen «'Far Across the Distance': Historical Films, Film History and ''Titanic'' (1997)» i boken ''The Titanic in Myth and Memory: Representations in Visual and Literary Culture''.<ref name="Krämer">{{Cite book |last= Krämer|first= Peter|title=The Titanic in Myth and Memory: Representations in Visual and Literary Culture|chapterurl= https://books.google.no/books?id=6f8u--wQKS8C&pg=PA163 |chapter='Far Across the Distance': Historical Films, Film History and ''Titanic'' (1997)|year= 2004|publisher= I.B.Tauris|isbn= 9781850434313|page=164-164}}</ref> Han kommenterte sluttscenen, hvor Rose og Jack gjenforenes om bord «Titanic» omringet av de som døde under forliset. Krämer skrev at denne drømmesekvensen snur selve forliset på hodet: kjærlighetsparet gjenforenes, og skipet vil aldri synke.<ref name="Krämer"/> Han kalte også scenen «tvetydig». Filmen ender med at kameraet tilter opp mot glasskuppelen og bildeutsnittet fader til hvitt, før den deretter fader ut til svart. Krämer har sagt at fadingen til svart kan signalisere Roses død, mens den hvite skjermen skal minne kinogjengerne om å vende tilbake til hverdagen.<ref name="Krämer"/> Lothe og Sebak kommenterte også scenen: «I denne merkelige epilogen sprenger filmen alle realistiske rammer og glir over i en forestilt virkelighet. Samtidig som den realistiske dimensjonen ved filmen forlates, sluttføres den episke romansen i fantasien.»{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=330}}