Redigerer T-34 (avsnitt)

== Stridseffektivitet ==

Stridseffektiviteten til tidlige T-34 kan best sammenlignes i form av «harde» faktorer – pansring, ildkraft og mobilitet – og «myke» faktorer, slik som [[ergonomi]], brukervennlighet, anordninger for utsyn, innredningen ellers og så videre.  T-34 var overlegen på de harde faktorene og svak på de myke.

De tre viktigste egenskapene ved stridsvogndesign har alltid vært pansring, ildkraft og mobilitet.  T-34 var en utmerket balanse mellom alle tre under hele andre verdenskrig.  I 1941 kunne det tykke, skrånende panseret stopp alle tyske panservernkanoner på normale avstander.  T-34 kunne bare slås ut av den tauede luftvernkanonen 88&nbsp;mm FlaK eller på nært hold av 50&nbsp;mm og 75&nbsp;mm kortløpede stridsvognkanoner.  De fleste tyske stridsvogner på dette tidspunkt hadde ikke 75&nbsp;mm kanoner, derimot var 37&nbsp;mm mer vanlig. I midten av 1942 var T-34 sårbar mot forbedrede tyske våpen og forble det til krigens slutt.  Pansringen var dog sammenlignbar med den amerikanske [[M4 Sherman]] og den tyske [[Panzer IV]].

Ildkraften var ivaretatt i 1941 ved at T-34s 76&nbsp;mm kanon med letthet kunne slå ut samtlige tyske stridsvogner.  I 1943 ble denne utklasset av [[Panzer V|Panthers]] lange 75&nbsp;mm og [[Panzer VI|Tigers]] lange 88&nbsp;mm. Innføringen av den sovjetiske 85&nbsp;mm i 1944 gjorde ikke at T-345 ble likeverdig i ildkraft, men denne kanonen kunne fremdeles penetrere både Panther og Tiger på midlere avstander.

[[Fil:T34-85 Heckansicht.jpg|thumb|left|Hekken på en T-34.  I senter er den runde serviceluka for girkassen, på sidene av denne eksosrør, MDSj røykbeholdere på det bakre skroget og ekstratanker på sidene.]]

På mobilitetssiden bidro T-34 brede belter, gode hjuloppheng og store motor til å gi vogna en overlegen terrengmobilitet.  Første generasjonens tyske stridsvogner hang ganske enkelt ikke med.

I sammendrag var T-34s harde faktorer en trendsetter internasjonalt innenfor stridsvognutvikling under krigens første år.

Ergonomisk sett var T-34 svak, selv om man gjorde visse forbedringer under krigen.  Alle versjoner som var utrustet med 76&nbsp;mm kanon led under det trange mannskapsrommet i tårnet, som var konstruert for to mann.  Vognkommandørens sikte var dårlig, og luken som kunne åpnes framover tvang han til å observere slagmarken gjennom en liten observasjonsspalte og et nedsenkbart [[periskop]].  Han var også nødt til å avfyre kanonen.  Til sammenligning hadde vanlige tyske, britiske og amerikanske stridsvogner bedre plass for mannskapene, men rom for tre personer i tårnet; nemlig vognkommandør, skytter og lader.  Dette opplegget gjorde at vognkommandøren bedre kunne konsentrere seg på sin oppgave, nemlig å lede sine menn og koordinere med andre vogner i avdelingen, uten å for eksempel måtte gjøre ting som å rette inn og avfyre kanonen.  Fra og med T-34-85 ble problemet, som man hadde observert allerede før krigen, korrigert.<ref name="Zaloga 1984" />

[[Fil:T34-85 Turm im Detail.jpg|thumb|T-34s tårn, med kuppelen som tillater vognkommandøren å ha et synsfelt rundt vogna.  Denne ble innført delvis i midten av produksjonen av T-34 modell 1943.]]

Utsynet fra vognførerens plass var også dårlig.  Noen vognførere rapporterte at deres optikk var så dårlig at de var nødt å kjøre med luken sin på gløtt, også i strid.  Dårlig utsyn gjorde det også vanskeligere å utnytte terrenget til sine fordel.  Taktisk var det også en ulempe, da andre stridsvogner hadde bedre utsyn.

Laderen hadde også en tung jobb, da det ikke fantes noen tårnkurv (en roterende gulvplate som følger med tårnet rundt).  Dette problemet delte T-34 med mange andre stridsvogner, for eksempel den amerikanske [[M3 Stuart]].  Gulvet besto av ammunisjon, lagret i små metallkasser og dekket av en gummimatte.  Ni granater var tilgjengelige fra stridsrommet, klare til bruk.  Når disse ni var brukt opp var besetningen nødt til å ta fram flere granater fra kassene i gulvet, noe som gjorde at gulvet etter hvert ble strødd med åpne ekser og biter av gummimatten.  Dette distraherte besetningen og forverret deres stridsevne.<ref name="Zaloga 1984" />

Andre faktorer som minskede T-34 virkning på slagmarken i begynnelsen var det dårlige lederskapet, taktiske ferdighetene og mannskapenes utdannelse, en konsekvens av Stalins utrenskninger av det sovjetiske offiserskorpset på slutten av 1930-årene. Dette ble forsterket av tapet av de beste mannskapene under de katastrofale hendelsene i 1941. Mange mannskaper ble sendt i strid med bare grunnleggende militær utdannelse pluss 72 timers instruksjon i klasserom. Sammen med T-34s mangel på sambandsradio gjorde det at det var nesten umulig å koordinere stridsvognavdelinger i strid.  Tyske pansertropper fant at de sovjetiske panserstyrkene angrep i tette formasjoner og dro lite, om ingen, nytte av terrenget<ref name="Zaloga 1984" />. Mot årsskiftet 1943-1944 hadde det blitt bedre, men de sovjetiske stridsvognmannskapene nådde aldri helt opp til de tyske på utdannelsessiden.