Redigerer Sveriges historie (avsnitt)

== Sent 1800-tall (1866–1905) ==
Den seneste svenske historie har vært fredfylt. Den siste større krigen var mot Russland i 1809, den såkalte [[finskekrigen]] da Sverige tapte [[Finland]]. Den siste krigen var mot [[Krigen med Sverige 1814|Norge]] sommeren 1814, i Sverige kalt ''fälttåget mot Norge''. Krigen endte med [[Mossekonvensjonen|konvensjonen på Moss]], hvor Sveriges kronprins aksepterte den nye norske grunnlov av [[17. mai]] og Norges konge gikk med på å abdisere for å gjøre en personalunion med Sverige mulig. 

Det norsk Stortinget begynte å møtes årlig og i 1880 fikk [[Johan Sverdrup]] gjennom en grunnlovsendring som innebar at statsrådene hadde adgang til Stortinget. Kongen og regjeringen motsatte seg vedtaket og i 1884 ble [[riksrett]] mot statsministeren og flere statsråder. Kongen utnevnte deretter Johan Sverdrup til statsminister og [[parlamentarismen]] var i realiteten innført i Norge.{{Sfn|Jensen|1962|s=194-195}}

[[Stattholderstriden]] var en vanskelig sak i unionen. Stortinget vedtok i 1859 å oppheve ordningen med svensk [[stattholder]]. Stortingsvedtaket skapte oppstyr i Riksdagen da det ble kjent i Stockholm fordi det ble ansett som ensidig endring av betingelsene i unionen. [[Karl XV]] mislikte striden fordi han ønsket en union basert på godvilje. Det ble nedsatt en revisjonskomite som skulle gå gjennom og avklare alle spørsmål i unionen. Forslaget fra komiteen ble lagt frem i 1871 og da talte blant andre Johan Sverdrup sterkt imot, særlig var det motstand mot punktet som gjaldt at utenriksministeren skulle være svensk. Forslaget ble nedstemt. I utenriksspolitikk dominerte Sverige unionen.{{Sfn|Jensen|1962|s=202-204}}

=== Oppløsningen av unionen med Norge ===
{{se også|Unionsoppløsningen}}På slutten av 1800-tallet ble det sterkere krav fra norsk side om likeverdighet i unionen, særlig på bakgrunn av svensk dominans i utenrikspolitikk. Partiet Venstre gikk inn for at Norge skulle ha eget konsulatvesen (konsulatsaken). Sverige truet med krige om Norge forsøkte å gjennomføre eget norsk konsulatvesen. Det norske forsvaret ble rustet opp og det ble anlagt nye grensefestninger mot Sverige. Ved forhandlinger 1902 ble det enighet om at landene skulle ha vært sine konsuler underlagt samme utenriksminister og med likelydende lover. Lovforslag fremlagt i mai 1904 skapte stor strid fordi det ble oppfattet som sterk underordning; [[Erik Gustaf Boström]] fikk skyldene for de såkalte lydrikepunktene. Kronprins Gustav kom til Norge i april 1905 med forslag til minnelig løsning der «lydrikepunktene» ble strøket; forslaget fra Gustav ble avslått.{{Sfn|Jensen|1962|s=204-205}} 

Konsulatloven ble vedtatt i Stortinget og 27. mai lagt frem for statsråd i Stockholm. Kongen nektet å signere loven og [[Jørgen Løvland]] gikk av. Stortinget vedtok 7. juni 1905 enstemmig at unionen var oppløst «som følge av at Kongen har opphørt å fungere som norsk konge». I Sverige argumenterte mange for krig mot Norge. [[Hjalmar Branting]] agiterte for at unionen skulle oppløses fredelig. [[Oskar II]] var sint og såret over 7.juni-vedtaket, men ville at unionen skulle oppløses fredelig. I resten av Europa ble Norge oppfattet som urostifter og sympatien var for en stor del på Sveriges side. [[Fridtjof Nansen]] talte Norges sak særlig i Storbritannia. Stormaktene la press på Sverige til å unngå krig.{{Sfn|Jensen|1962|s=208-211}}

Krig truet med å bryte ut i 1905 da det norske [[Stortinget]] erklærte unionen med Sverige for oppløst. Krigen ble unngått ved forliket i Karlstad i 1905. Norsk perspektiv var at unionen var oppløst ved Stortingsvedtak 7. juni, mens svensk perspektiv var at pakten bare kunne oppløses ved enighet. Christian Michelsen fikk regjeringen og stortinget med på forhandlinger i Karlstad for å oppløse unionen. Et stridspunkt var grensefestningene som Sverige ønsket nedlagt; kompromisset ble at Kongsvinger og den gamle delen av Fredriksten ble beholdt.{{Sfn|Jensen|1962|s=211}} 

Sverige forble nøytral under [[Første verdenskrig|første]] i samråd med Norge og Danmark som også var nøytrale. Kongene fra de tre landene møttes i Malmö i desember 1914 for å befeste samarbeidet.{{Sfn|Jensen|1962|s=216}}