Redigerer Svensk (avsnitt)

== Dialekter ==
{{Utdypende|Svenske dialekter}}

[[Fil:Svenska dialektgrupper.png|mini|Kart som viser en vanlig gruppering av svenske dialekter.]]

Den lingvistiske definisjonen av en svensk [[dialekt]] er de lokale variantene som ikke har blitt sterkt påvirka av standardspråket, og som har et utspring som kan spores tilbake til [[norrønt]]. De kalles ofte ''bygdemål'' eller ''sognemål''. Mange av de mer genuine dialektene som tales på steder som [[Orsa]] i [[Dalarna]] eller [[Närpes]] i [[Österbotten]] har ofte meget særpregede fonetiske og grammatiske aspekter, som opprettholdelsen av eldre kasussystemer. Disse dialektene kan være nesten uforståelige for de fleste svensker, og de fleste talerne behersker også rikssvensk. Dialektene er ofte så lokale at de kan begrenses til enkelte [[sogn]]. Dialektene deles generelt opp i seks større dialektområder, som seg i mellom har likeartede trekk i grammatikk, uttale og ordforråd. Selv om hvert eksempel anses som representativt for nærliggende dialekter, er det egentlige antallet flere hundre, dersom hvert enkelt sted anses å utgjøre et eget dialektområde.

=== Rikssvensk ===
{{Utdypende|Rikssvensk}}
[[Rikssvensk]] er den vanligste termen for det standardspråket som har oppstått først og fremst av de dialektene som tales i og rundt stockholmsregionen. Dette er det målet som brukes av den store majoriteten av svensker samt finlandssvensker. I Finland eksisterer fortsatt termen ''högsvenska'' (høysvensk) for å skille det finlandssvenske standardmålet fra det i Sverige, der ''högsvenska'' anses som en gammeldags term. Rikssvensken har mange ulike regionale varianter som er typiske for visse deler av landet (regioner, [[Landskap i Sverige|landskap]], steder). Selv om disse variantene ofte er påvirka av de mer genuine bygdemålene, er grammatikk og lydverk i høy grad mellomsvensk. I [[massemedier]] er det for tiden vanlig at journalister taler med en distinkt regional aksent, selv om det vanligste og mest normerte fortsatt anses å være de mellomsvenske dialektene.

Selv om rikssvensken og dens definisjon er etablert blant språkforskere og tydelig definert, er de fleste svensker uvitende om denne definisjonen, og henviser ofte til regionale varianter som «dialekter». I en undersøkelse som ble gjennomført av [[Handelns Utredningsinstitut]] (HUI) i desember 2005, fremgikk det at 54 % av de som svarte anså at «rikssvensk» var den varianten av svensk de helst ville høre fra en telefonselger. Dette til tross for at f.eks. «gotlandsk» og «skånsk», som bør betraktes som regionale varianter av standardsvensk, var gitt som alternativer i undersøkelsen.

=== Finlandssvensk ===
{{Utdypende|Finlandssvensk|seogså=Liste over svensk- og tospråklige kommuner i Finland|Språk i Finland}}
Finland var fra middelalderen en del av det svenske riket, men ble avstått til [[Russland]] i [[1809]]. Svensk fortsatte å være det eneste administrative språket fram til 1902, og det dominerende kultur- og utdanningsspråket fram til Finlands selvstendighet i 1917. I 2004 snakka 5,53 % av Finlands befolkning svensk som morsmål, ifølge offisiell statistikk. Siden en utdanningsreform på 1970-tallet er både svensk og finsk obligatoriske skolefag på fastlandet. Fram til 2004 var begge obligatoriske for å ta [[studenteksamen]]; studenter velger nå selv om de vil ta eksamen i begge språkene eller bare ett. Obligatorisk svensk ble innført for å motvirke nedgangen i antall svensktalende og for å unngå å skape store språkkløfter innen befolkninga. Finsk, som er et [[uralske språk|uralsk språk]], er ikke beslekta med svensk, og det er ingen [[innbyrdes forståelige språk|innbyrdes forståelighet]] mellom språkene. Det finnes imidlertid store mengder svenske lånord i finsk, som inkluderer relativt nye lån i for eksempel den [[slang]]en som snakkes i [[Helsingfors]]. Eksempler på denne slangen er «stadilainen» (byboer, fra ''stadsbo'') eller «vallesmanni» (''befallningsman'', embetstittel). Også en betydelig del av de finske stedsnavnene i svenskspråklige områder har utspring i svensk, for eksempel «Helsinki» (Helsingfors) eller «Porvoo» (Borgå). Det autonome landskapet [[Åland]] er enspråklig svensk og hører dialektmessig ikke til de finlandssvenske områdene. [[Ålandsk]] minner først og fremst om den svenske upplandsdialekten.

=== Estlandssvensk ===
{{Utdypende|Estlandssvensk}}
Estland hadde tidligere, i likhet med Finland, en svenskspråklig minoritet. I Estland ble svensk talt langs den nordvestlige kysten og på øyene, for det meste på Ormsö, Dagö, Nuckö, Rågöarna, Odensholm, Rickull, Sutlep, Vippal, Korkis, Nargö og Runö. Dagens Nuckö kommune (slått sammen av tidligere Rickull, Sutlep og Nuckö kommuner) er tospråklig.

=== Innvandrerdialekter ===
{{Utdypende|Shobresvensk}}
Professor i nordiske språk [[Ulla-Britt Kotsinas]] har studert ungdommenes språk i forstedene. Ifølge Kotsinas brukes shobresvensk som en markering mot resten av samfunnet. Mange av disse ungdommene kan snakke «normalt» ungdomsspråk, og også ungdommer med svensk bakgrunn kan gli over i shobresvensk. Shobresvensk skal imidlertid ikke sees som et enhetlig språk, men er preget av språket i de lokale omgivelsene &ndash; stockholmsk, gøteborgsk eller Malmö-dialekt.

Ifølge Kotsinas, som har studert den varianten som snakkes i Rinkeby utenfor Stockholm, finnes noen særskilte drag i rinkebysvensk:
* Feil ordstilling, som «igår jag var på bio» (norsk ''i går jeg var på kino'')
* Vansker med [[grammatisk kjønn]], man sier «en bord, ett stol» (norsk ''en bord, et stol'')
* Ord brukes i annen betydning, man sier «festen dröjer i tre dagar» i stedet for «festen håller på i tre dagar» (norsk ''festen varer i tre dager'')
* Bruk av den [[arabisk]]e ''sje''-lyden, som også fantes i eldre stockholmsslang &ndash; såkalt «Ekensnack»
* Et stort antall slangord fra de utenlandske språkene som snakkes i området.<ref>{{Kilde artikkel
|forfatter=Eliassen, Olof
|tittel=Språket som berättar vem du är. Intervju med Ulla-Britt Kotsinas
|publikasjon=Göteborgs-Posten
|dato=21. mars 1996
|side=54}}</ref>