Redigerer Sulitjelma gruber (avsnitt)

==== Sulitjelmabanen ====
{{Hoved|Sulitjelmabanen}}

Den eldste planen for transport som er kjent fra Perssons side er fra 1887. Ifølge denne skulle det anlegges en sporbunnet hestebane mellom Langvatnet og Øvervatnet. Ved Langvatnet skulle det være omlasting fra båt til bane, og ved Sjønstå ny omlastning til båt. Denne planen ble senere omgjort til jernbane med lokomotiver.<ref name="AS" />

Sjønstådalen hadde grov steinur i tillegg til mange knauser og stup, og selv om en beslutning om jernbanebygning ble tatt, var problemet å finne et firma som kunne påta seg oppdraget. Jernbanebygger og oberstløytnant [[Ole Wilhelm Lund]] meldte seg til oppdraget. En svensk ingeniør hadde allerede målt opp terrenget, dermed stod alt klart og Lund påtok seg å bygge anlegget ferdig på to år.<ref name="AA" />

I mai 1891 begynte arbeidet med å anlegge jernbanen. Det kom mange arbeidere og ingeniører, og i slutten av mai var 100 mann i arbeid på forskjellige steder av traseen. I midten av juni 1892 kom det første lokomotivet som ble montert på stedet. Den [[15. september]] [[1892]] var banen klar for offisiell åpning. Flere høyere embetsmenn var invitert til åpningen, blant annet jernbanedirektør [[Carl Abraham Pihl]]. Jernbanen gikk da mellom Sjønstå og Fossen, den vestlige delen av Langvatnet. Transporten gikk dermed fremdeles med båt på Langvatnet, ytterligere båttransport gikk mellom Skjønstå og Finneid. Selskapet skaffet dampbåter til transport på Langvatnet, for innsjøene mellom Sjønstå og Finneid, samt et større skip som skulle gå på [[Skjerstadfjorden]] mellom Bodø og Finneid. En spesiell utfordring var [[Hjemgamstraumen]] mellom Øvre- og Nedrevatnet. Her var strømmen til tider så sterk at båtene ikke greide å komme opp uten at bøndene i området hjalp til med å trekke båtene gjennom med tau.<ref name="AA" /> Senere ble denne strømmen mudret.

Transporten fordret at svovel- og metallproduktene fra verket måtte omlastes tre ganger: Først over på jernbane ved Fossen, så fra jernbane til båt på Skjønstå og så tilsist omlastning til havgående skip på Finneid. I desember 1912 startet arbeidet med å bygge om og forlenge banen helt til Fagerli innerst i Sulitjelma. Sporvidden på den smalsporede banen ble samtidig økt fra 750&nbsp;mm til 1067&nbsp;mm. Den ombygde og forlengede jernbanen mellom Sjønstå og Fagerli ble offisielt åpnet den 15. juli 1915.<ref name="ABL" />

Sjønstå ble etablert som et eget samfunn der omlasting fra tog til skip var eneste virksomhet. Her var det også kai og jernbanestasjon for passasjerer til og fra Sulitjelma. På Finneid var det ytterligere omlasting fra prammer til havgående skip, senere omlasting fra tog til skip. Her var det også en stor silo for oppbevaring av ferdigprodukter. Sjønnstå er i dag et fraflyttet sted, men noen av industriminnene er fortsatt synlige.

Da banen endelig var forlenget, slik at den gikk mellom Fagerli og Sjønstå, tok det tolv timer å reise fra Bodø til Sulitjelma. På grunn av at Saltstrømmen ikke kan passeres til alle døgnets tider kunne korrespondansen med bolagets båter fra Finneid bli så som så.<ref name="AA" /> En vesentlig ulempe med dampskipsfarten mellom Sjønstå og Finneid var at en ikke greide å holde råken i isen åpen. Dermed måtte personbefordringen skje til fots, med hest og slede, eller med bil. Produktene fra Sulitjelma kunne dermed bare transporteres når innsjøene var isfrie.

Jernbanesporet mellom Fagerli og Sandnes (Lomi) ble fjernet i [[1950]]. I [[1953]] begynte arbeidet med å forlenge jernbanen vestover til Finneid. Strekningen helt ned til Finneid ble satt i drift i desember [[1956]]. Dermed var det nødvendig med bare én omlasting fra tog til skip. Den høytidelige åpningen ble foretatt av H.K.H [[Olav V|kronprinsregent Olav]].<ref name="ABL" />

Sulitjelmabanen ble nedlagt den [[22. juli]] [[1972]]. Jernbanestrekningen (inkludert tunnelene) ble gjort om til vei, i dag [[riksvei 830]]. Dette arbeidet var ferdig i [[1975]]. Etter dette gikk all transport av kobber til Finneid via lastebiler.