Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

=== Debatt om den finske forfatningen ===
Finland hadde manøvrert og styrket sin kulturelle, økonomiske og politiske autonomi under tsar [[Aleksander II av Russland|Aleksander II]]. Etter det fjerde og vellykkede [[attentat]]et på tsaren i mars [[1881]], vokste den nasjonalistiske fraksjonen i Russland seg stadig sterkere. Ministre ble byttet ut og erstattet med adelsmenn som støttet det [[slavofil]]e eller [[Panslavisme|pan-slavistiske]] programmet om å russifisere folkene i rikets randsone. I en anspent internasjonal situasjon gikk russisk presse fra 1883 til stadig mer heftige angrep på den finske særstatusen. Tsar [[Aleksander III av Russland|Aleksander III]] var ikke uvennlig innstilt over Finland, men befant seg under hardt press fra nasjonalistiske ministre. I sin tur førte spesielt den liberale avisen ''Helsingfors Dagblad'' til uro ved å utvikle en tese om at Finland burde erklære seg nøytralt i tilfelle krig. Avisa betonte at Finland og Russland var svært ulike stater som bare hadde monarken til felles.

Året etter, i 1886, publiserte den liberale politikeren [[Leo Mechelin]] en avhandling på flere språk om Finlands forfatning som ble utsatt for heftige polemiske angrep i russisk presse. Krig hadde rast på Balkan, med sviende russiske nederlag. Den russiske statsrettsviteren [[Kesar Ordin]] ga ut Mechelins verk med sterkt kritiske anmerkninger, og i 1888 og 1889 publiserte han to egne verk der han nektet for at Finland var en egen stat og karakteriserte landet som en erobret provins.<ref>Virrankoski II, s. 576–578</ref> Boken ''Underkastelsen av Finland'' fra 1889 framstilte Finland som en erobret, ex-svensk provins som tsaren kunne frata all særstatus om han ville. Boken ble kraftig imøtegått av Michelin og den fennomaniske historikeren [[Johan Richard Danielson-Kalmari]] i boken ''Finlands forening med det Russiske Keiserriket''.<ref>Jutikkala, side 346-347.</ref>

Selv om det offentlige trykket økte, var Aleksander III først lite villig til å endre farens finlandspolitikk, men det lå i tiden at ett av riksregjeringens mål var å bidra til enhet i praktiske saker. I 1890 gikk det [[symbolpolitikk]] i spørsmålet om et enhetlig postvesen, som det finske senatet av forfatningsrettslige grunner vegret seg mot. Tsaren skar gjennom og utstedte 12. juni 1890 en postforordning som nedla det selvstendige finske postvesenet. Året etter forkynte tsaren at Finlands posisjon åpenbart ble misforstått og at forskjellene mellom Finland og Det russiske rikets lover krevde at det ble foretatt tiltak for å styrke Finlands tilknytning til riket.<ref>Virrankoski II, s. 578–580; Klinge, S. 309–316</ref> Generalguvernør Heiden fikk nedsatt et utvalg som i praksis foreslo å kneble den finske riksdagen og legge den lovgivende makt i tsarens hender. Langt farligere var forslaget om toll- og valutaunion, som kunne ha ødelagt finnenes eksportvekst mot Vesten. Her fant derimot russiske forretningsmenn ut at en slik union ville utsette dem for sterk konkurranse fra en mer utviklet finsk industri, og forslaget falt.<ref>Jutikkala, side 347-348.</ref>