Redigerer Slaget ved Waterloo (avsnitt)

=== Femte fase: Keisergardens angrep ===
Med Wellingtons senter utsatt etter La Haye Saintes fall og fronten ved [[Plancenoit]] midlertidig stabilisert satte Napoléon inn sin siste reserve, den så langt ubeseirede keisergarden.<ref>Bjørnskau 2014, s. 171-176</ref> Angrepet som begynte rundt klokken 19:30 var ment å trenge gjennom Wellingtons senter og presse hans styrker vekk fra prøysserne. Det er uklart hvilke styrker som deltok, men antakeligvis deltok fem bataljoner av den midlere keisergarden,<ref group="note">To bataljoner med jegere fra 4e Régiment de Chasseurs  ble slått sammen til en under slaget, så selv om fem formasjoner fra keisergarden rykket frem, kan det totalt ha vært seks bataljoner. Lewis, 2013, s. 188 - 190.</ref> og ikke grenaderene eller jegerne i den gamle garden. Tre bataljoner fra den gamle garden fulgte med fremover og dannet angrepets andre linje, men forble i reserve og angrep ikke direkte den britisk-allierte linjen.{{Sfn|Adkin|2001|p=391}}<ref group="note">De angripende bataljonene var 1/3 og 4 régiment de grenadiers (Moyenne Garde) og 1/3, 2/3 og 4 régiment de chasseurs (Moyenne Garde) fra keisergarden (engelsk: the Middle Guard), de som forble i reserve var 2/2 régiment de grenadiers (Vieille Garde) (engelsk: the Old Guard), 2/1 og 2/2 régiment de chasseurs (Vieille Garde) av keisergarden {{Harv|Adkin|2001|p=392}}.</ref>

Napoléon overså selv den innledende utplasseringen av keisergarden (den «midlere» og den «gamle»). Den «midlere» garden grupperte seg i bataljonsformasjoner, hver med om lag 550 mann, med 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de grenadiers) ledet av divisjonsgeneral [[Louis Friant]] og brigadegeneral [[Paul Jean-Baptiste Poret de Morvan]], til høyre langs veien. Til venstre for  dem og bak dem var brigadegeneral Harlet med 4. régiment de grenadiers, så 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de chasseurs) under divisjonsgeneral [[Claude-Etienne Michel]], deretter 2./3.  (2. bataljon, 3. régiment de chasseurs) og til sist en stor formasjon med to bataljoner, totalt 800 soldater fra 4. régiment de chasseurs ledet av general Henrion. To batterier med beredent artilleri fulgte med i angrepet og hver formasjon ble ledet av en general.<ref>Field, 2013, s. 191-192</ref>

I reserve bak dem var tre bataljoner av den «gamle» keisergarden, fra høyre mot venstre 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers), 2./2. (2. bataljon, 2. régiment de chasseurs) og 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de chasseurs). Napoléon lot marskalk Ney kommandere angrepet og han ledet den «midlere» garden skrått mot høyre siden av det britisk-allierte senter i stedet for å angripe rett mot senter. Napoléon sendte Neys ADC (fransk: aide-de-camp, assistent i felt) oberst Crabbé for å få Ney til å endre angrepsretningen men Crabbé klarte ikke å nå frem i tide. Andre franske styrker fulgte på for å støtte keisergarden. På venstre flanke kom infanteri fra divisjonsgeneral Reilles II. korps som ikke var i kamp ved Hougoumont og kavaleri rykket også frem. På høyre flanke tok elementer fra divisjonsgeneral d'Érlons I. korps del i angrepet, krysset åsryggen og kom i kamp med den britisk-allierte linjen. Av disse gikk brigadegeneral Pégots brigade frem i tiraljørorden, beveget seg nord og vest for La Haye Sainte og ga ildstøtte til Ney og divisjonsgeneral Friants 1./3. régiment de grenadiers.

Keisergarden ble først beskutt av noen bataljoner fra Braunschweig, men retursalvene fra grenaderene presset bataljonene fra Braunschweig tilbake. Oberstløytnant [[Colin Halkett]]s brigade med 30th Foot og 73rd utvekslet ild, men ble drevet tilbake i forvirring, inn i regimentene 33rd og 69th. Oberstløytnant Halkett ble skutt i ansiktet og alvorlig skadet og hele brigaden trakk seg tilbake i uorden. Andre britisk-allierte tropper begynte også å gi etter. Et motangrep av styrker fra Nassau og restene av oberstløytnant Kielmansegges 1st Hanoverian Brigade fra den britisk-allierte andre linjen, ledet av prinsen av Oranien, ble også slått tilbake og prinsen ble alvorlig såret. Brigadegeneral Harlet beordret frem 4. régiment de grenadiers og senter av den britisk-allierte styrken var i fare for å bryte sammen. På dette tidspunktet ankom den nederlandske generalen [[David Hendrik Chassé]]s divisjon. De var Wellingtons siste reserver og gjorde en viktig innsats for å avvise keisergardens angrep.<ref name="Clayton 2014, s. 356"/><ref>Field, 2013, s. 196 - 199</ref>

Chassés relativt uthvilte nederlandske divisjon ble anført av et batteri med beredent artilleri under kaptein [[Carel Frederik Krahmer de Bichin]]. Det nederlandske batteriet åpnet en ødeleggende salve inn i de fremrykkende franske grenaderenes flanke,<ref>{{Harvnb|Bas|1909|pp=249–251, 258–259}} (vol.2)</ref> blant annet ble general Michel drept.<ref>Clayton 2014, s. 461</ref> Dette stoppet ikke 1./3. régiment de grenadiers fremrykking så general Chassé beordret sin første brigade under oberst [[Hendrik Detmers]] å angripe de tallmessig underlegne franske styrkene med bajonett, noe som førte til at den franske enheten stoppet og brøt sammen.<ref name="Chesney-178">{{Harvnb|Chesney|1907|pp=178, 179}}</ref><ref>{{Harvnb|Bas|1909|pp=252–253, 419–424}} (vol.2)</ref>

Den franske keisergardens 4. régiment de grenadiers så sine kamerater trekke seg tilbake, og da de selv hadde tatt store tap, snudde de og trakk seg tilbake.<ref>Field, 2013, s. 199</ref>

Til venstre for 4. régiment de grenadiers var karréer dannet av 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs, de hadde lidt enda større tap fra artilleribeskytning enn grenaderene. Da angrepet deres nådde åsryggen, fant de den tilsynelatende forlatt. Plutselig reiste rundt {{formatnum:1500}} soldater fra Foot Guards under generalmajor [[Peregrine Maitland]] seg. De hadde lagt seg ned for å skjerme seg for fransk artilleri og skjøt på kort hold ødeleggende salver mot den fremrykkende keisergarden. Jegerne fra keisergarden omgrupperte seg for å besvare de britiske salvene, men begynte å gi etter. Rundt 300 falt etter den første salven.<ref>Field, 2013, s. 200</ref> Et bajonettangrep fra the Foot Guards brøt deretter den franske formasjonen, mens britene på sin side brøt formasjon i forfølgelsen av keisergarden.

Bataljonene fra keisergarden 4. régiment de chasseurs med 800 mann kom frem på flanken til de britiske gardistene og de to bataljonene med Foot Guards mistet alt samhold. De løp tilbake opp bakken som en uorganisert gruppe med franskmennene etter seg. På bakketoppen kom den franske styrken over batteriene som hadde gitt store tap for 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs. De åpnet ild og jaget vekk artilleristene. Venstre flanke av den franske formasjonen kom så under beskytning av en større gruppe britiske tiraljører. Den franske styrken jaget de på flukt, men tiraljørene ble erstattet da regimentet 52nd Light Infantry, ledet av oberst [[John Colborne]], angrep fra den franske styrkens flanke med kraftige skuddsalver. Franskmennene returnerte ilden og drepte eller såret om lag 150 soldater fra the 52nd.<ref>Field, 2013, s. 203</ref> Det britiske regimentet angrep igjen.<ref name="Chesney-178" /><ref name="Parry-70">{{Harvnb|Parry|1900|p=70}}</ref> Under det fornyede britiske angrepet brøt motstanden fra den franske keisergarden sammen.<ref name="Parry-70" /> En avgjørende faktor for det franske sammenbruddet var at de så styrkene som kom fra øst ikke var franske under marskalk Grouchy, men prøyssiske.<ref>Clayton 2014, s. 462-463</ref>

De siste soldatene fra den franske keisergarden trakk seg raskt tilbake. En bølge av panikk gikk gjennom de franske linjene da den forbløffende nyheten spredte seg: «Garden trekker seg tilbake. Hver mann for seg selv!» (fransk: «La Garde recule. Sauve qui peut!») Den britisk-allierte øverstkommanderende Wellington reiste seg i [[Stigbøyle (rideutstyr)|stigbøylene]] på hesten Copenhagen og viftet med hatten for å gi signal til en generell offensiv. De gjenværende britisk-allierte styrkene strømmet fremover mot franskmennene som var i rask retrett.<ref name="Chesney-178" />

De overlevende fra den franske keisergarden samlet seg ved de tre bataljonene i reserve (noen hevder det var fire) rett sør av La Haye Sainte. Et angrep fra generalmajor [[Frederick Adam]]s brigade og en bataljon landwehr fra Hannover, støttet av generalmajorene Vivian og Vandeleurs kavaleribrigader på deres høyre flanke, presset den franske formasjonen mot oppløsning. De enhetene fra den franske keisergarden som fremdeles holdt sammen trakk seg tilbake mot vertshuset La Belle Alliance.

==== Erobringen av Plancenoit ====
Omtrent samtidig med keisergardens angrep begynte de prøyssiske 5., 14. og 16. brigadene å trenge gjennom Plancenoit i det tredje angrepet den dagen. Landsbykirken var i brann, mens kirkegården, som var det franske forsvarets senter, var overstrødd med lik. Fem bataljoner fra keisergarden var utplassert for å støtte den unge garden, hvorav så godt som alle nå var satt inn i forsvaret, i tillegg til rester av divisjonsgeneral Lobaus VI. korps. Det avgjørende for kampene viste seg å bli skogsområdet Chantelet sør for landsbyen. Generalløytnant Pirchs II. korps hadde ankommet med to brigader og forsterket angrepet til IV. korps ved å rykke frem gjennom skogen. Musketerbataljonene i det prøyssiske 25. regiment presset 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers) fra den gamle garden ut av Chanteletskogen, utflanket Plancenoit og fremtvang en fransk retrett.

Den gamle garden trakk seg tilbake i god orden inntil de møtte massen av franske soldater som flyktet i panikk etter gardens mislykkede angrep mot den britisk-allierte styrken og ble en del av den flukten. Det prøyssiske IV. korps rykket frem forbi Plancenoit hvor de kom over mengder av franske soldater som flyktet fra britisk forfølgelse. De prøyssiske styrkene kunne ikke skyte, i frykt for å treffe Wellingtons fremrykkende styrker. Dette var den femte og siste gangen kontroll over Plancenoit skiftet.<ref name="Hofschröer 1999 p=144 to 145">{{Harvnb|Hofschröer|1999|pp=144–145}} Sitatet dekker hele avsnittet.</ref> Franske styrker som ikke flyktet sammen med keisergarden ble omringet i deres stillinger og nedkjempet, med store tap på begge sider.<ref>Clayton 2014, s. 468</ref><ref>Keegan 1979, s. 193-194</ref>

==== Oppløsning ====
Den franske styrkens høyre flanke, venstre flanke og senter hadde nå alle gitt etter.<ref name="Hofschröer 1999 p=144">{{Harvnb|Hofschröer|1999|pp=144–145}}</ref> Den siste franske styrken med samhold var to bataljoner fra den gamle keisergarden rundt vertshuset La Belle Alliance, de hadde blitt plassert der for å være en siste reserve og for å beskytte Napoléon ved en eventuell fransk retrett. Napoléon håpet å samle den franske arméen bak dem,{{Sfn|Kincaid|2006|p=435}} men etter hvert som retrett gikk over i flukt var de også nødt til å trekke seg tilbake. De tok stilling med en bataljon på hver side av La Belle Alliance, i karré for å beskytte seg mot kavaleriangrep fra koalisjonsstyrkene. Inntil han ble overbevist om at slaget var tapt og han måtte flykte, kommanderte Napoléon karréen til venstre for vertshuset.<ref name="Creasy-XV">{{Harvnb|Creasy|1877|loc=[http://www.standin.se/fifteen15a.htm Chapter XV]}}</ref><ref>{{Harvnb|Comte d'Erlon|1815|loc=}}</ref> Generalmajor Adams kavaleribrigade angrep og tvang denne karréen tilbake,<ref name="Parry-70" /><ref name="Hofschroer-149">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=149}}</ref> mens prøyssiske styrker angrep den andre.

Etter hvert som mørket falt på trakk begge gardekarréene seg tilbake i relativt god orden, men det franske artilleriet og alt annet utstyr ble erobret av koalisjonsstyrkene. Gardestyrkene som trakk seg tilbake ble omringet av tusener av flyktende franske tropper. Koalisjonsstyrkenes kavaleri herjet med de flyktende inntil rundt klokken 23:00, generalløytnant Gneisenaus styrker forfulgte dem så langt som til [[Genappe]] før han beordret stopp. I Genappe ble Napoléons forlatte vogn funnet, den inneholdt blant annet diamanter. Disse ble en del av kong [[Fredrik Vilhelm III av Preussen]]s kronjuveler, en major ble tildelt [[Pour le Mérite]] med eikeløv for bragden.<ref name="Hofschroer-151">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=151}}</ref> På dette tidspunktet hadde 78 kanoner og {{formatnum:2000}} fanger blitt tatt, blant dem flere generaler.<ref name="Hofschroer-150">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=150}}</ref>

<blockquote>«I midten av stillingen besatt av den franske arméen, og nøyaktig på høyden, er en bondegård ([[sic]]), kalt La Belle Alliance. Fremrykkingen av alle de tyske kolonnene var rettet mot denne bondegården, som var synlig fra alle sider. Det var der som Napoléon var under slaget; det var der han ga sine ordre, hvor han smigret seg selv i håp om seier, og det var der som hans nederlag ble avgjort. Der også, var det at, ved et heldig tilfelle, feltmarskalk Blücher og Lord Wellington møttes i mørket, og gjensidig hilste hverandre som seierherrer.», generalløytnant Gneisenau<ref name="Booth-23">{{Harvnb|Booth|1815|p=23}}</ref></blockquote>

Ifølge et brev Wellington sendte til sin bror William var slaget «…den mest desperate situasjon jeg noen gang har vært i. Jeg har aldri anstrengt meg så hardt for noe slag og aldri vært så nær å bli slått.».<ref name="TimClayton482-489">Clayton 2014, s. 482-489</ref>