Redigerer Skottlands historie (avsnitt)

== Tidlig moderne tid ==
=== Avsettelsen av Jakob VII ===
{{Utdypende|Jakobittopprørene}}
[[Fil:King_James_II_by_Sir_Godfrey_Kneller,_Bt.jpg|thumb|upright|left|Jakob VII av Skottland og Jakob II av England ble avsatt grunnet sine katolske sympatier.]]
[[Fil:1st Viscount Dundee.jpg|thumb|[[John Graham, 1. vicomte av Dundee|John Graham]], også kalt for «Bonnie Dundee», gjorde opprør til støtte for den avsatte katolske kongen Jakob VII.]]
Kong [[Jakob II av England|Jakob VII]]s forsøk på å gi katolikkene rettigheter opprørte hans protestantiske undersåtter. Hverken dette eller hans bevegelse mot enevelde framprovoserte direkte opprør da det var antatt at han ville bli etterfulgt av sin datter [[Maria II av England|Maria]], som var protestant og hustru av [[Vilhelm III av England| Vilhelm av Oranien]], men i [[1688]] da Jakob produserte en mannlig arving endret det alt.

På invitasjon fra engelskmenn forberedte Vilhelm av Oranien seg og gjorde langgang med en styrke på 40 000 mann, og resultatet ble at kongen flyktet. Selv om dette var hovedsakelig en engelsk hendelse, den såkalte «[[Den ærerike revolusjon|ærerike revolusjonen]]», fikk det stor innvirkning på skotsk historie. Mens Vilhelm som Vilhelm III av England aksepterte en begrenset kongelig makt under ''[[Bill of Rights]]'' (en kontrakt mellom den nye kongen og det engelske parlamentet) hadde Skottland et tilsvarende dokument i ''[[Claim of Right (1689)|Claim of Right]]'' som var et betydningsfullt dokument i utviklingen av rettsregler og borgerlige rettigheter.

De fleste betydningsfulle skotter støttet Vilhelm III, men andre, særlig på høylandet, forble trofaste til den avsatte Jakob VII. Hans sak og tilhengere, som ble kjent [[Jakobittene|jakobitter]], førte til rekke opprør. Et opprinnelig jakobittisk opprør under [[John Graham, 1. vicomte av Dundee]] («Bonnie Dundee») beseiret kongens hær i [[slaget ved Killiecrankie]] i [[1689]], men Dundee selv ble drept i slaget, og hæren hans ble kort tid etter beseiret i [[slaget ved Dunkeld]]. Det fullstendige nederlaget til Jakob VII i Irland av Vilhelm III i [[slaget ved Aughrim]] i [[1691]] avgjorde striden for en tid. Ironisk nok fikk den protestantiske Vilhelm III støtte fra paven og det katolske [[Huset Habsburg|Habsburg-monarkiet]] mot det aggressive utenrikspolitikken til [[Ludvig XIV av Frankrike]].

De siste årene på 1600-tallet var økonomisk vanskelige for Skottland. Dårlig innhøsting i syv dårlige år på [[1690-tallet]] førte til betydelig [[hungersnød]] og avfolkning. Engelsk proteksjonisme stengte skotske handelsfolk ute fra de nye koloniene, og engelsk utenrikspolitikk forhindret handel med Frankrike. Mange skotter emigrerte til [[Ulster]] (de såkalte «Ulsterskottene»). Skottlands parlament av 1695 kom med en rekke virkemidler for avhjelpe den desperate økonomiske situasjonen, blant annet med å opprette Bank of Scotland. Loven for å fastesette skolene (''Act for the Settling of Schools'') etablerte en kirkesognbasert system på offentlig utdannelse over hele Skottland. Selskapet [[Company of Scotland Trading to Africa and the Indies]], også kalt for Scottish Darien Company, fikk et [[charter]] for å skaffe kapital ved offentlig subskripsjon for å drive handel med [[Afrika]] og [[India]], og ble en effektiv konkurrent til [[Det britiske ostindiske kompani]].

=== Skotske oversjøiske kolonier ===
[[Fil:New Caledonia in Darien.jpg|thumb|right|Bukta i Caledonia, vest for Dariengulfen. Denne kolonien ble kalt for «New Caledonia» i henhold til en karttegning i 1729.]]
I et forsøk på å ekspandere etablerte skotter [[koloni]]er i både [[Nova Scotia]] og ved Stuart's Town i hva som i dag er [[Sør-Carolina]]. Skotske bosettere hadde også blitt sendt til den engelske kolonien [[New Jersey]]. Ingen av disse forsøkene ble noen suksess. Selskapet Company of Scotland ble snart involvert med [[Darienplanen]], en ambisiøs plan konstruert av handelsmannen og bankieren [[William Paterson]] om å etablere en koloni ved landtangen i [[Panama]] i et håp om å etablere handel med [[Det fjerne østen]] – noe som ble opprinnelsen til konstruksjonen av [[Panamakanalen]] mange år senere. Company of Scotland skaffet seg lett subskripsjoner i London for planen.<ref>Hidalgo, Dennis R.: «To Get Rich for Our Homeland: The Company of Scotland and the Colonization of the Darién», ''Colonial Latin American Historical Review'', 10:3 (Summer/Verano 2001): 156</ref> Imidlertid motsatte den engelske regjeringen seg ideen. Ettersom England var involvert i [[den pfalziske arvefølgekrig]], eller niårskrigen, (fra [[1689]] til [[1697]]) mot Frankrike ville engelskmennene ikke provosere Spania som krevde territoriet som en del av Nueva Granada ([[Ny-Granada]]). De engelske investorene ble nødtvunget til å trekke seg.

Ved å dra til Edinburgh klarte Company of Scotland å skaffe rundt 400 000 pund på noen få uker. Tre små flåter bestående av totalt 3000 menn seilte til sist ut med Panama som mål i [[1698]] for å etablere kolonien «New Edinburgh». Utførelsen endte i katastrofe: dårlig utstyrt, besatt av uavbrutt regnvær, angrepet av spanjoler fra det nærliggende [[Cartagena]], og nektet støtte fra engelskmennene i [[Karibia]] ble kolonistene tvunget til å oppgi prosjektet i [[1700]]. Kun 1000 overlevde og kun et skip greide å komme seg tilbake til Skottland. Et desperat skip fra kolonien ba om hjelp fra [[Kingston (Jamaica)|Port Royal]] på [[Jamaica]] fikk ikke hjelp – på ordre fra den engelske regjering.<ref>Carroll, Rory (2007): [http://politics.guardian.co.uk/politicspast/story/0,,2166523,00.html «The sorry story of how Scotland lost its 17th century empire»]. ''The Guardian''.</ref>

Vilhelm III innså farene ved motstridende krav og mål for de to uavhengige kongedømmene med forskjeller mellom hverandre fremmet kongen kravet om en union mellom de to landene. Det skjedde ikke, men da unionen ble en realitet i 1707 ble det innført frihandel mellom de to landene og ga skotter tilgang til det blomstrende engelske verdensriket, foruten at de også måtte slåss som soldater i den britiske hæren. Darienplanen fremmet eller fremskyndet uansett unionen: skottene innså at de aldri ville bli en betydelig makt på egen hånd. Viktigst var det faktum at den skotske økonomien gikk [[bankerott]] ved fiaskoen, og Skottland måtte be [[Westminster]] om hjelp for slette den skotske nasjonalgjelden og stabilisere økonomien. I den forstand var det i Panama at Skottlands uavhengighet døde.<ref>Power, Mike: [https://web.archive.org/web/20100412085645/http://www.thefirstpost.co.uk/6545%2Cnews-comment%2Cnews-politics%2Chow-scottish-independence-died-in-panama «How Scottish independence died in Panama»], ''The First Post''</ref>

=== Unionen, hannoverne og jakobittene ===
[[Fil:Union flag 1606 (Kings Colors).svg|thumb|Det første britiske unionsflagget, skapt av Jakob VI og I, symboliserte foreningen av England og Skottland under en krone.]]
[[Fil:Peter Tillemans - The Battle of Glenshiel 1719. Figures probably include Lord George Murray, c 1700 - 1760; Rob Roy MacGregor, 1671 - 1734; and General Joseph Wightman, d. 1722 - Google Art Project.jpg|thumb|Slaget ved Glenshiel, 1719, maleri av Peter Tillemans]]
Ved [[1700]] synes det som om det protestantiske monarkiet sto i fare for å gå mot sin avslutning med den barnløse Stuartprinsessen [[Anne av Storbritannia|Anne]]. Heller enn å gå tilbake til hennes katolske bror [[James Francis Edward Stuart]], besluttet det engelske parlament at [[Sophia av Hannover]] og hennes etterkommer skulle overta tronen – uten å konsultere det skotske parlamentet – ved loven ''[[Act of Settlement]]'' av [[1701]] som utelukket katolikker. I [[1703]] vedtok det skotske parlament loven ''[[Act of Security]]'' kravet om en protestantisk monark, men som nedstammet fra de skotske kongene, men ikke den engelske etterkommer. Det åpnet muligheten for at kronen kunne bli delt. Framfor å risikere at James Francis Edward Stuart, som da levde i Frankrike, skulle komme på tronen presset det engelske parlamentet for en full union mellom nasjonene. Skottene nektet å øke skattene og ville trekke skotske soldater fra [[John Churchill, 1. hertug av Marlborough|hertugen av Marlboroughs]] hær i [[den spanske arvefølgekrigen]] om ikke deres krav ble innfridd. I [[1705]] truet det engelske parlamentet med stoppe frihandelen og fri bevegelse mellom de to landene,<ref>Lynch, Michael (1992): ''Scotland: A New History''. Pimlico. ISBN 0712698930. ss. 311.</ref> om det ikke ble åpnet forhandlinger som enten trakk tilbake den skotske ''Act of Security'' eller førte fram til felles union, ''[[Acts of Union 1707|Act of Union]]''. Det siste ble resultatet i [[1707]] med en union hvor Skottland og England ble kongedømmet [[Storbritannia]], bortimot et hundre år etter unionen med kronene.

Unionstraktaten bekreftet [[Huset Hannover|hannovernes]] etterfølgelse (en monark som ikke snakket engelsk, kun [[tysk]]), avskaffet både det skotske som det engelske parlamentet, og etablerte det britiske parlamentet i London (på samme sted som det tidligere engelske parlament). Skottland har 45 seter i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]], og en representant i [[House of Lords|Overhuset]]. Loven førte også til felles statsborgerskap, ga skottene fri tilgang til engelske markeder. [[Den skotske kirke]] og skotske lov og rett forble atskilt. Unionen var meget kontroversiell blant skottene, og i økende grad for de som hadde håpet på en økonomisk vekst som ikke øyeblikkelig ble innfridd. Da den til sist kom i løpet av den andre halvdel av århundret, var det skotske lavlandet som mottok fordelene.

[[Fil:Prince_Charles_Edward_Stuart_by_Antonio_David.jpg|left|thumb|upright|Den unge prins Charles]]
Jakobittene fikk fornyet vekst ved unionens upopularitet. I 1708 forsøkte [[James Francis Edward Stuart]] å invadere med en fransk flåte, men [[Royal Navy]], den britiske marine, forhindret landgang. Et mer seriøst forsøk skjedde i [[1715]]. Dette opprøret, kjent som «The 'Fifteen», planla et samtidig opprør i [[Wales]], [[Devon]] og Skottland. Arrestasjoner i sør forhindret de sørlige aksjonene. I Skottland ledet [[John Erskine, 22. jarl av Mar|John Erskine, jarl av Mar]], med kallenavnet «Bobbin' John», de jakobittiske klanene, men viste seg som en ubesluttsom leder og lite kompetent soldat. Mar erobret [[Perth (Skottland)|Perth]], men lot en mindre regjeringsstyrke under ledelse av [[John Campbell, 2. hertug av Argyll|hertugen av Argyll]] holde sletten ved [[Stirling]]. Deler av hæren til Mar sluttet seg til opprørene i nordlige England og sørlige Skottland, og jakobittene kjempet seg inn i England før de ble beseiret i [[slaget ved Preston]], og overga seg den [[14. november]] [[1715]]. Dagen før feilet Mar i å beseire Argyll i [[slaget ved Sheriffmuir]]. Ved dette tidspunktet gikk James Francis for seint i land i Skottland. Han fikk det råd at saken var håpløs og flyktet hastig tilbake til Frankrike. Et forsøk på en jakobittisk invasjon med spansk støtte i [[1719]] ble møtt med liten entusiasme fra [[Skotske klaner|klanene]] og det endte med et nederlag mot de britiske styrkene i [[slaget ved Glen Shiel]].

[[Fil:The Battle of Culloden.jpg|right|thumb|Slaget ved Culloden mellom jakobittene og de britiske «rødejakkene».]]
I [[1745]] kom en overraskende gjentagelse i et nytt og siste jakobittisk opprør kjent som «The Forty-Five». Unge [[Charles Edward Stuart]], sønn av James Francis, kjente som «Bonnie Prince Charlie» og «Den unge pretendent», gikk i land på øya [[Eriskay]] på [[Ytre Hebridene]]. Flere av klanene flokket seg begeistret om ham. I begynnelsen hadde han overraskende stor suksess, erobret Edinburgh og beseiret deretter den eneste regjeringshæren i Skottland i [[slaget ved Prestonpans]]. Opprørshæren marsjerte inn i England og mot London, og kom så langt som til [[Derby]] hvor det ble mer og mer åpenbart engelskmennene ikke ville støtte en katolsk Stuart-monark, og Charles lovnader til sine egne om at franskmennene snart ville komme og delta i kampen ble like åpenbart stort sett tomt prat. Jakobittene havnet i en tillitskrise og de trakk seg tilbake til Skottland.

I mellomtiden fikk England samlet seg og ledet av [[William, hertug av Cumberland|hertugen av Cumberland]] ble opprøret knust i [[slaget ved Culloden]] den [[16. april]] [[1746]] hvor kanskje opp til 2000 skotter ble slaktet ned. Charles skjulte seg i nordlige Skottland fram til september 1746 da han klarte å rømme tilbake til Frankrike ved hjelp av [[Flora MacDonald]]. Han døde som en nedbrutt mann, og jakobittenes sak døde med ham.<ref>Harrington, Peter (1991): ''Culloden 1746, The Highland Clans' Last Charge''. Chandler, David G.. red. Campaign series #12. Osprey Publishing. ISBN 1 85532 158 0. p. 85–86.</ref>

=== Den industrielle revolusjon, utrenskningen og opplysningstid ===
{{Utdypende|Skotske klaner|Highland Clearances}}
[[Fil:The Highland emigrants monuments Helmsdale.jpg|right|thumb|''Emigrantsstatuen'' til minne om fordrivelsen fra høylandet. Statuen står ved foten av de skotske fjellene i [[Helmsdale]].]]
[[Fil:Burns 2.jpg|thumb|right|upright|Statue av [[Robert Burns]] i sentrum av Dumfries.]]
Etter [[1745]] gikk de britiske myndighetene inn for å knuse det skotske klansystemet med parlamentariske lover. Klesloven av 1746  gjorde det ulovlig å gå med [[kilt]] og [[tartan]]farger. Den var en del av en større lov om forbud, ''Act of Proscription'' – ''Loven om proskripsjon'', som forbød klanhøvdingenes tradisjonelle juridiske rettigheter. Alle aspekter av høylandskulturen ble forbudt, inkludert språk, med trussel om dødsstraff. Klanhøvdingene ble oppmuntret til å betrakte seg selv som landeiere lik skikken på lavlandet. Jorda hadde tidligere blitt betraktet som felleseie.

Etterhvert som de nye landeiererne omformet jorda til den langt mer lønnsomme driften av sauer ble mange folk fordrevet og gjort hjemløse, eller ellers truet med utkastelse. Prosessen ble kalt for ''[[Highland Clearances]]'' – ''Fordrivelsen av høylandet'', hvor hjemmene ble brent ned, og mange, særlig barn og eldre, døde av sult og sykdom, og befolkningsantallet sank betydelig. Et stort antall høylendere flyttet til byene og ble arbeidere i den voksende [[industrialisering]]en, men mange ble også forvist til andre deler av det britiske riket, særlig [[Nova Scotia]] (''Ny-Skottland''), de østlige delene av [[Quebec]], og [[Ontario]] i [[Canada]].<ref>Electric Scotland: [http://www.electricscotland.com/history/hclearances.htm ''Highland Clearances'']</ref>

På samme tid endret den skotske jordbruksrevolusjonen det skotske lavlandet og omformet det tradisjonelle systemet av utkommejordbruk til et moderne og produktivt landbrukssystem. Omformingen hadde også effekt på befolkningen og førte til utvandring.

[[Fil:AdamSmith.jpg|thumb|left|upright|[[Adam Smith]] var en av grunnleggerne av moderne økonomi.]]
Internasjonalt var Skottlands skjebne knyttet til Storbritannias og kort tid etter tragedien ved Culloden drev Storbritannia med suksess krigføring i [[syvårskrigen]] ([[1756]]–[[1763]]), og demonstrerte rikets økende betydning som en stormakt. Som en del av det nye Storbritannia begynte Skottland å blomstre som landet aldri hadde gjort som uavhengig nasjon. Da minnet om jakobittopprøret bleknet hen ble flere av de strengeste lovene opphevet på 1770- og 1780-tallet. Det meste var trukket tilbake ved 1792 da katolske og [[Skotske Episkopalkirken|episkopale]] geistlige ikke lenger nektet å betale for den regjerende monarken, skjønt unitarisme var fortsatt berørt.

Økonomisk begynte [[Glasgow]] og [[Edinburgh]] å vokse i en storstilt grad på slutten av 1700-tallet. Den skotske renessanse besto av filosofi og vitenskap. Den skotske opplysningstid besto av navn som [[Adam Smith]], [[David Hume]] og [[James Boswell]]. Vitenskapelig framgang ble ledet av [[James Hutton]] og [[William Thomson, 1. baron Kelvin]], og [[James Watt]], instrumentmaker ved [[University of Glasgow]].

Særlig framtredende i samtidslitteraturen var [[Robert Burns]], en poet fra [[Ayrshire]], og [[Walter Scott]], en profilert forfatter av ballader, dikt, og historiske romaner. Hans [[Romantikken|romantiske]] portretter av skotsk liv i tidligere århundrer har fortsatt å ha en uforholdsmessig påvirkning av den populære oppfatning av «autentisk skotsk kultur» og den pomp og prakt som han organiserte for besøket til kong [[Georg IV av Storbritannia|Georg IV]] til Skottland gjorde tartan og kilt til et nasjonalt festantrekk. I den siste halvdel av 1800-tallet ble [[George MacDonald (forfatter)|George MacDonald]] en innflytelsesrik skotsk forfatter.

I løpet av 1800-tallet ble det skotske lavlandet i stadig større grad omgjort til [[tungindustri]]. Glasgow og elven Clyde ble et betydelig sted for skipsbygging, og byen ble en av de største byene i verden, kjent i Storbritannia som «Imperiets andre by» (etter London).