Redigerer Skottland i 1513-1707 (avsnitt)

===Slektskap og klanvesen===
[[Fil:Scottish clan map.png|mini|Kart over skotske høylandsklaner og slektsgrupper i lavlandet.]] 
I Skottland var [[slektskap]] regnet [[agnatisk]]. [[Slekt]]en  omfattede de mennesker som nedstammete i mannslinjen fra samme (noen ganger fiktive) forfader. Kvinner beholdt sitt opprinnelige [[etternavn]] ved [[ekteskap]] og dette var ment å skape vennskap mellom pårørende slekter snarere enn et nytt slektskap.<ref>Wormald 1991 ''op.cit.'', s. 29-35.</ref> I [[Scottish Borders|grensemarkene mot England]] gjenspeiles dette ofte i et felles etternavn. Et delt etternavn ble sett på som et tegn på hvem som man kunne be om hjelp i de urolige markene. I femtenhundretallet kan det ha bidratt til å intensivere [[feide]]ne, som vanligvis ble utført som [[hevn]] for en [[frende]]. Man kunne da stole på støtte fra en stor slektsgruppe med samme navn.<ref>Armstrong, J.W. (2010). "The 'fyre of ire Kyndild' in the fifteenth-century Scottish Marches.", ''Vengeance in the Middle Ages: Emotion, Religion and Feud.'' (Aldershot, s. 71.</ref> Fra [[Jakob I av England|Jakob VI]] sin regjering ble lovens makt håndhevet vid grensene og på begynnelsen av syttenhundretallet var feidevesenet undertrykt og lederne av de «store etternavn» erstattet av lairdene (se ovenfor) som lokalsamfunnets ledere.<ref>Mitchison 1983 ''op.cit.'', s. 15-16, 92.</ref>

Agnatisk slektskap og [[føydalisme]] skapte [[Skotske klaner|klanvesenet i det skotske høyland]]. Klanhøvdingen var vanligvis den eldste sønnen til den avdøde høvdingen for klanens mektigste [[sept]] eller slektsgren. De ledende familiene i en klan dannet ''finen'', ofte sett på som tilsvarer lairdene i lavlandet, og ga råd i fred og ledelse i krig og feid. Under dem var ''daoine uaisle'' (på [[Skotsk-gælisk|gælisk]]) eller ''tacksmen'' (på [[skotsk]]) som forvaltede klanlandene og samlet in [[landskyld]]en. På øyene og langs det tilstøtende vestlige sjøbrettet fantes det også ''buannachann'', en militær elite av yrkeskrigere som forsvarte klanlandene mot overfall og deltok i angrep på klanfiender. De fleste av klanens medlemmer var [[leilending]]er, som sto for arbeidskraft til klanoverhodene og noen ganger fungerte som soldater. Fra femtenhundretallet tok de vanligvis klanenavnet som etternavn og gjorde dermed klanen til en svært stor slektsgruppe, omfattende lokalsamfunnets alle mennesker uberoende av sosial status.<ref>Barrow, G. W. S. (1965). ''Robert Bruce.'' University of California Press, s. 7.</ref><ref>Moody, D. (1994). ''Scottish Family History.''  Baltimore, s. 99–104.</ref><ref>Green, M. J. (1996).''The Celtic World.'' (London, s. 667.</ref><ref>Roberts, J. L. (2000). ''Clan, King, and Covenant.'' Edinburgh University Press, s. 13.</ref> Da høylandets klaner ikke direkte truede regjeringen etter restaurasjonen 1660 eller skadede forholdet til England, ble det før avsettelsen av [[Jakob II av England|Jakob VII]] i 1689 ikke lagt ned den samme innsatsen for å undertrykke deres uavhengighet, som hadde blitt gjort mot grensenes «etternavn».<ref>Mitchison 1983 ''op.cit.'', s. 122, 166-167.</ref>