Redigerer Samenes forhistorie (avsnitt)

==== Tidlig utvikling av varebytte ====
[[Fil:SHM11217-22682 01.jpg|mini|Bronseladerens prestisje-</br> gjenstander fra et [[depotfunn]] fra Stockhult, Loshult, Skåne i Sverige, fra samlingen til Statens Historista Museet. {{byline|Sara Kusmi}}]]

Bronse er en legering av kopper og tinn, og begge disse metallene er sjeldne i Europa. De to største kildene finnes i Uralfjellene og i Sentral-Europa. Enten måtte metallene bringes til Skandinavia som råvarer eller ferdigvarer.{{sfn|Broadbent|2010|p=33–35}} Høvdingene i Nord-Skandinavia, først og fremst på Helgelandskysten og ved Trondheimsfjorden, var med i et bytte- eller gavenettverk med kostbare statussymboler. Fra sør fikk en vakre gjenstander av bronse, og da mener historikerne at det er sannsynlig at tilbakebetalingen for makt, prestisje og statussymboler kom i form av pelsverk fra rein, elg og bjørn, altså varer som innlandsfolkene var spesialiserte jegere for å skaffe.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=84–86}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=81–83}}

Innlandsfolkene stod på utsiden av disse byttenettverkene, men fikk indirekte nytte av det. Imidlertid fikk ikke innlandsfolkene noen prestisjeprodukter i betaling for sine pelsverk, men kanskje korn eller varer relatert til fangst ved kysten. Om arkeologene har rett i denne tolkningen, betyr det at dette varebytte startet opp mye tidligere enn i vikingtiden, da det finnes dokumentasjon for slik handel. Da betyr det at handel mellom sør og nord i Skandinavia var kommet i gang 2000 år tidligere. Helt opplagt er ikke denne sammenhengen, og slike nettverk kan oppstå for deretter å brytes. I overgangen mellom bronse- og jernalder gikk byttenettverkene mellom Sør- og Nord-Skandinavia i oppløsning, men oppstod på nytt et stykke ut i jernalderen.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=84–86}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=81–83}}

Maktsentrene ble hold oppe av noen få, ambisiøse mennesker som utnyttet gavesystemet til sin fordel. Fremfor å fordele gaver på mange, sørget de for at mer av tilskuddet tilfalt dem selv enn det som var oppfattet som rettferdig. For å oppnå dette kunne de ha benyttet våpenmakt og trusler, i alle fall var kriger vanlig andre steder i Skandinavia. I steinalderen var stormennene selvrådige enkeltindivider med visse kontaktnett, mens i bronsealderen ser en for seg et ledersjikt bundet sammen i vennskapsallianser, slekt og ekteskap. Makten deres ble hold i hevd ved at vennskap og lojalitet ble pleid med gaver, fester og ekteskap.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=81–83}}