Redigerer Romeo og Julie (avsnitt)

=== 1800-tallet ===

Garricks bearbeiding av skuespillet var veldig populær, og gikk i nesten et århundre.<ref name="Halio 100" /> Ikke før i 1845 kom Shakespeares originalversjon tilbake til scenen i USA med søstrene [[Susan Webb Cushman|Susan]] og [[Charlotte Saunders Cushman|Charlotte Cushman]] som Julie og Romeo,<ref>Gay (2002: 162).</ref> og igjen i 1847 i Storbritannia med [[Samuel Phelps]] på [[Sadler's Wells Theatre]].<ref>Halliday (1964: 125, 365, 420).</ref> Cushman fulgte Shakespeares versjon, og hennes fremstilling av Romeo ble berømmet av flere; ''[[The Times]]'' skrev at Cushman forvandlet Romeo fra en tørr rutine til et kreativt, levende menneske.<ref>"For a long time Romeo has been a convention. Miss Cushman's Romeo is a creative, a living, breathing, animated, ardent human being."; ''[[The Times]]'' 30 Desember 1845, sitert av Gay (2002: 162).</ref> [[Victoria av Storbritannia|Dronning Victoria]] skrev i sin dagbok at «ingen kunne ha gjettet at det var en kvinne som spilte».<ref>"no-one would ever have imagined she was a woman".; Potter (2001: 194–195).</ref> Cushmans suksess brøt Garricks tradisjon og beredte grunnen for at også senere fremføringer kunne vende tilbake til den originale historien.<ref name="Halio 100" />

Mange Shakespeareoppsetninger på midten av 1800-tallet hadde to fremtredende trekk: de var laget for å fremme hovedrolleinnehaverens karriere, med biroller klippet vekk eller marginalisert for å gjøre de sentrale rollene mer prominente; og for det andre ble det ofte brukt spektakulære og forseggjorte kulisser (som krevde lange pauser for sceneendringer) og med hyppig bruk av [[Tableau vivant|tablåer]].<ref>Levenson (2000: 84)</ref> Henry Irvings oppsetning i 1882 på Lyceum Theatre, London (med ham selv som Romeo og Ellen Terry som Julie) blir betraktet som en karakteristisk utgave i den visuelle stilen.<ref>Schoch (2002: 62–63).</ref> I 1895 la Johnston Forbes-Robertson grunnlaget for en mer naturlig fremføring av Shakespeare. Forbes-Robertson unngikk Irvings overdådige fremføring og viste i stedet en jordnær Romeo, som framførte den poetiske dialogen som realistisk prosa og unngikk melodramatisk staffasje.<ref>Halio (1998: 104–105).</ref>