Redigerer Otto Ohlendorf (avsnitt)

===Rettsprosessen===
[[Fil:Otto Ohlendorf.jpg|miniatyr|Ohlendorf i mars 1948. {{byline|US Army Signal Corps}}]]
Einsatzgruppen-prosessen var den eneste av Nürnbergprosessene som i hovedsak handlet om medvirkning til folkemord på jødene, og er derfor vesentlig i historien om holocaust. Aktoratets tolkning av bevisene, kombinert med Ohlendorfs vitnemål, sto sentralt i hvordan Einsatzgruppenes rolle i holocaust ble fremstilt. Denne fremstillingen tok utgangspunkt i at Hitlers jødehat og hans ordrer til SS (''Führerbefehl'') ledet til massemordet. Ohlendorf hevdet i 1945 at Hitler ga ordren direkte, og at den ble gjentatt av Himmler noen uker før invasjonen av Sovjetunionen.<ref name="Earl2012" /> 

Himmler skal ifølge Ohlendorf ha gjentatt Hitlers ordre i september 1941 under sitt besøk ved fronten, og ifølge Ohlendorf hadde ikke drapskommandoen mulighet for selv å bestemme sine handlinger. Både dommer og aktor aksepterte denne fremstillingen om ordrer til Einsatzgruppene, blant annet fordi de stemte med den oppfatningen de allerede hadde av [[hierarki]]et i [[det tredje rike]]t, og med oppfatningen av at jødespørsmål ble avgjort av Hitler selv. I holocaustforskningen kalles dette hovedsynet for «intensjonalisme».<ref name="Earl2012" />

Den amerikanske historikeren [[Christopher Browning]] skrev at argumentasjonen om Führerbefehl og «ordre ovenfra» var selvmotsigende, og særlig for Ohlendorf var argumentet om ordre ovenfra tvilsomt, i og med at han fremstilte seg selv som en fritenker og kritiker av nazistenes politikk.{{Sfn|Capani|2018|s=8}}<ref name="Ferencz" />

Ohlendorfs tilståelse og fremstilling av hendelsene kom sommeren 1945, og på den tiden regnet han trolig med å ikke bli holdt personlig ansvarlig for massakrene. For de [[ansvar for holocaust|såkalte intensjonalistene i holocaustforskningen]] er det vesentlig at Ohlendorf og andre ledere på forhånd visste at de skulle drepe jødene i Sovjetunionen. Andre forskere («funksjonalister») mener at Ohlendorf løy om at det ble gitt ordre før invasjonen, og at ordren om full utryddelse ble gitt tidligst i august 1941. Massedrapene tidligere på sommeren ble i så fall gjort etter initiativ av enkeltpersoner i felten på grunn av omstendighetene der. Dette vil bety at holocaust egentlig ble skapt av ledere som Ohlendorf ute i felten. Fra funksjonalistenes synspunkt er personer som Ohlendorf, hans rolle og atferd, vesentlig for å forstå hvorfor holocaust fikk så stort omfang.<ref name="Bankier" />{{Sfn|Capani|2018|s=48, 57}} 

Et vesentlig spørsmål er om Ohlendorf hadde grunn til lyve sommeren 1945. Ifølge David Bankier var Ohlendorf sikker på at massedrapene han administrerte ikke var forbrytelser, men helt legitime i forsvarskrigen. Ohlendorf trodde det ikke var galt å drepe sivile fordi han skal ha fått beskjed av Himmler om at ingen ville bli holdt personlig ansvarlige.<ref name="Bankier" />{{Sfn|Capani|2018|s=48, 57}}

I ettertid har det fremkommet bevis for at Einsatzgruppene ble støttet av Wehrmacht, blant annet ved at de fikk mesteparten av utstyret fra hæren. Hitler instruerte [[Wilhelm Keitel]], [[Oberkommando der Wehrmacht|øverskommanderende for Wehrmacht]], om at Einsatzgruppene var under Himmlers kommando og at de opptrådte uavhengig på Himmlers ansvar. For ettertiden har det på bakgrunn av dette vært et spørsmål om Himmlers myndighet fritar Wehrmacht for ansvar eller medvirkning. Den amerikanske historikeren [[Richard Rhodes]] fremholder at [[Walter Schellenberg]], Heydrich og generalkvartermester [[Eduard Wagner]] møttes og avtalte at Einsatzgruppene skulle opptre under Wehrmachts kontroll ved fronten mens lenger bak i erobrede områder skulle de opptr helt selvstendig. Wehrmacht skulle forsyne Einsatzgruppene med blant annet mat og drivstoff.{{Sfn|Capani|2018|s=180}}

Einsatzgruppen-prosessen var ikke en [[krigsforbrytelse|krigsforbrytersak]]. Til forskjell fra hovedprosessen under det internasjonale militærtribunalet, hadde Einsatzgruppen-prosessen preg av en moderne straffesak ved å handle om individuell medvirkning til [[massakre]]r på sivile eller ikke-stridende personer. Saken fokuserte på [[forbrytelser mot menneskeheten]], til forskjell fra hovedprosessen som fokuserte på forbrytelser mot freden, og dannet slik mønster for saken mot Eichmann i 1961 og leder for serberne i under Bosnia-krigen, [[Radovan Karadžić]], i 2016. [[Folkemord]] var ikke et konkret punkt i tiltalen. Påtalemakten måtte bevise at den tiltalte hadde medvirket ved enkeltstående tilfeller av massemord.<ref name="Earl2016" /> 

====Ordre ovenfra====
Ohlendorfs vitnemål var avgjørende for det bildet som ble skapt av holocaust som sentralstyrt og planlagt. Ifølge Ohlendorf var beslutningstakingen konsentrert hos Hitler, Himmler og Heydrich. De øvrige tiltalte støttet Ohlendorfs fremstilling av ''superior order'', og Einsatzgruppene som små hjul i et stort maskineri. Bildet av at holocaust ble gjennomført av et omfattende [[byråkrati]] fikk vesentlig innflytelse på ledende forskere etter krigen. Påtalemakten hadde ikke noen skriftlige beviser for hvem som planla, besluttet, og ga ordre om holocaust. De hadde bare de tiltaltes forklaring å gå ut fra, der Ohlendorfs fremstilling fremsto som den autoritative. Ferencz bemerket at Ohlendorf var en av de få tiltalte i Nürnberg som så ut til å snakke sant. Ohlendorfs forklaring om opphavet til holocaust hadde stort gjennomslag, trolig fordi han var velformulert, smart, sjarmerende og hadde fine manerer. Dommeren Musmanno trakk ikke i tvil Ohlendorf som pålitelig kilde.<ref name="Earl2016" />{{Sfn|Capani|2018|s=175}}

Det er uklart hvorfor Ohlendorf ga en så åpen og detaljert forklaring om forbrytelsene og omfanget av disse. Han var utdannet jurist og forsto trolig hvordan han best kunne fremstille saken til egen fordel. Ohlendorfs første redegjørelse kom på et tidspunkt da de allierte fortsatt hadde begrenset innsikt i Einsatsgruppenes virksomhet bak østfronten. Hilary Earl, professor i historie ved Nipissing University, [[North Bay]], tror at Ohlendorf ikke forsto at Einsatzgruppens massedrap var kriminelt. Dommer Musmanno avfeide forsvarets argument om at de tiltalte oppfattet jødene i øst som en dødelig trussel mot Tyskland, slik at massedrapet var legitimt selvforsvar: «Argumentet om at jødene i seg selv utgjorde en aggressiv trussel mot Tyskland, en trussel som krevde likvidering i selvforsvar, er uholdbar og i motsetning til alle fakta, all logikk og all lov.» Den nederlandske historikeren Dick de Mildt er uenig med Earl, og mener at det neppe er grunnlag for å hevde at Ohlendorf utførte massedrapet i god tro.{{Sfn|Capani|2018|s=175}}<ref name="deMildt">{{Kilde www|url=https://academic.oup.com/crawlprevention/governor?content=%2fahr%2farticle-lookup%2fdoi%2f10.1086%2fahr.115.3.908|tittel=HILARY EARL. The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945–1958: Atrocity, Law, and History.|besøksdato=2022-02-12|forfattere=Dick de Mildt|dato=2010|verk=American Historical Review|sitat=“The argument that the Jews in themselves constituted an aggressive menace to Germany, a menace which called for their liquidation in self-defense, is untenable as being opposed to all facts, all logic and all law” (Trials of War Criminals before the Nürnberg Military Tribunals, Vol. IV [1951], p. 470). It was a crushing conclusion by Musmanno that not only exposed the nonsensical quality of the putative self-defense arguments of Ohlendorf and others but at the same time cast considerable doubt on their alleged motives. It is, I believe, therefore doubtful whether Musmanno would have agreed with Earl's observation that Ohlendorf committed his crimes in good faith.|doi=10.1086/ahr.115.3.908}}</ref>

Forsvareren brukte to ulike og dels motstridende argumenter for å frita Ohlendorf for strafferettslig ansvar: Ohlendorf og de andre skal ha utført forbrytelsen under tvang og frykt for eget liv dersom de ikke fulgte ordre; forsvareren argumenterte samtidig med at Ohlendorf faktisk var overbevist om at massedrapene var begrunnet og legitime handlinger på vegne av den tyske staten.<ref name="deMildt" />

Til forskjell fra for eksempel tiltalte Paul Blobel var Ohlendorf rolig under hele prosessen. I sitt avsluttende innlegg var han svært høflig og takket tribunalet (domstolen) for den generøse måten problemstillingene i saken ble behandlet.{{Sfn|Capani|2018|s=175}} Ohlendorf utmerket seg med konsekvente uttalelser.{{Sfn|Capani|2018|s=177}}

Det er ikke dokumentert at Hitler selv ga en ordre (''Führerbefehl'') om å sette i gang holocaust, og at denne ordren ble formidlet til Einsatzgruppene. Heydrichs direktiver til Einsatzgruppene er dokumentert. Capani fremholder at det er uklart hvordan det både kunne være en konkret ordre og det samtidig ble overlatt til vanlige tjenestemenn å improvisere massedrapene; dette kan henge sammen med de løse kommandokjedene i nazistaten. Ohlendorf selv skal ha vært til stede ved to massehenrettelser for å inspisere. Einsatzgruppene rapporterte til Berlin om omfanget av massedrap på jøder og partisaner, noe den sentrale ledelsen i SS var fornøyd med.{{Sfn|Capani|2018|s=172–173}} Ifølge den franske historikeren Christian Ingrao løy Ohlendorf om ''Führerbefehl'' og forsøkte å gi den død mann skylden slik at de levende kunne bli fritatt for ansvar. Fordi Ohlendorf ble oppfattet som generelt ærlig og troverdig, ble hans beskrivelse av ''Führerbefehl'' tatt for god fisk. Blant historikerne er det konsensus om at Hitler ikke utstedte en konkrete ordre om å drepe jødene.{{Sfn|Capani|2018|s=187-189}}